26.01.11

Hinder og verdi

Dette året skal jeg prøve å få tekanner til å vokse i blå trær. Billedlig talt. Bokstavelig talt betyr det at jeg begynte året med passe masse pågangsmot og litt større selvtillitt enn vanlig. Dette skulle jeg klare! Jeg har lest Pippi Power og nikket bekreftende til både det ene og det andre. Makan til skreddersydd bok for en som meg. Rene pensumet. Apropos det, jeg har også brettet opp ermene og meldt meg på et studie. Ett spennende (og dyrt) skritt på veien. Pensumlitteraturen er på plass. Regningene er under ekspedering. So far so good.

Men en skal selvsagt ikke nå sitt mål uten hinder av noe slag. Ingen spenning i det. Litt dramatikk må til for at det skal  bli en god historie. Heltinnen må testes. Vil hun virkelig dette?

Jeg kan med sikkerhet si at jeg så langt har hatt min dose hindringer. Først gikk PC'n i stykker - før jeg fikk overført alt innholdet til den nyinnkjøpte eksterne harddisken. Grrrr. Så knakk den ene brillestanga tvert av. Sukk. Og i går fikk jeg jammen bot også - for å ha parkert utenfor jobben! Dobbeltgrrrr.

Så langt later 2011 altså til å bli et knakende dyrt år. Derfor håper jeg sannelig også at det blir et verdifullt et!

23.01.11

(S)eng av roser





















































"Livet er ingen dans på roser". Nei, og det er da enda godt, for det kan da virkelig heller ikke være noe å trakte etter. Danse på roser? Et helt liv? Med torner og det hele...? Nei takk. Men dette stoffet, som jeg har kjøpt av Kari Anne Marstein og som med et par enkle grep (et av dem burde kanskje involvere strykejern) kan forvandles til et sengeteppe, får meg nesten til å skifte mening.

22.01.11

Skal bare...
























Forandring gjør godt. I alle fall er det en del av oss som syntes det. Det er nettopp derfor det er jevn sirkulering av sakene her i huset. Ting flyttes, bytter plass, stues bort, finnes frem, snus på. Hyller tømmes og fylles på nytt. Intet skal være uprøvd, i alle fall ikke utenkt.

Men jeg må likevel innrømme at det innimellom er litt slitsomt å være så "rastløs i interiøret" (pussig uttrykk om jeg skal si det selv). For hvorfor kan jeg ikke bare sette meg ned i godstolen, med den gode boken og bare nyte? Hvorfor må jeg ordne og styre så mye først? Skal bare... Med ett er muligheten til kvalitetstid i godstolen over. Det er tid for helt andre syssler, som feks middagslaging. Og da kan man selvsagt angre en smule på tidsbruken. Hmf. (Mon tro om det finnes en kur?)


21.01.11

Vitaminer på stilk


















Det går mot lysere tider. Vi vet jo det. Men det er fortsatt med nød og neppe en rekker hjem før skumringen sniker seg innpå. Og vips, så er det jammen mørkt. Igjen. Da hjelper det heldigvis å plassere en vase med vitaminbomber på bordet. God fredag!! (NB. Disse vitaminene er kun til utvortes bruk:)

19.01.11

Tjohei

 
















 
Atter et tilbakeblikk til gamle gebursdager. Et friskt, muntert og fargesterkt sådan. Never mind the bad norsk (sagt på godt engelsk). ;)

18.01.11

Hurra for oss
























































































Jeg har ikke bursdag på mange måneder ennå. Men jeg har vært hjemme med sykt barn, og dermed hatt tid til å rydde (eller rote, alt etter som en ser det), og dermed funnet en liten bunke gamle bursdagskort i en gammel blå apotekperm. Søte, er de ikke? Jeg regner med at mange vil kjenne de igjen fra sine egne feiringer på 70-og 80-tallet - den gang det fortsatt het "Gratulerer med fødselsdagen". Jeg vet ikke hva dere synes, men det klinger hyggelig formelt i mine ører.

17.01.11

Rare blanke ark





































Er det ikke rart.
Igjen sitter vi her med våre blanke ark.
(Det er da ikke lenge siden sist vi gjorde nettopp det?)

Igjen ser vi med forundring på de blanke arkene som mister stadig mer av sin blankhet
ettersom den ene tingen etter den andre popper opp
mellom fingrene på oss.

Igjen ser vi blanke ark som er dager som har gått
uten av vi fikk skrevet ned hva som skjedde.
Og nå lurer vi - igjen - på om vi virkelig var tilstede de dagene.

Hvis ikke,
hvor var vi
og hva gjorde vi så?

16.01.11

Rett hylle



Jeg jobber (i tankene) med målet mitt, som handler om - omsider - å havne på rett hylle. I mellomtiden kan jeg jo vise et hyllebilde. Det er ikke til å komme bort fra at jeg har vist et par av dem før, men siden de (hyllene) stadig flyttes rundt og innholdet stadig fornyes, håper jeg at dere bærer over med meg.

14.01.11

Bokser i hus




































 














Boksene er i hus, og huset er strålende fornøyd med det nye innslaget. Enn så lenge står de til stas og skue på morfars gamle hylle. Der kan de godt få bli en stund.

13.01.11

Undercover-blogger

(Advarsel: Dette innlegget kan oppfattes som noe navlebeskuende. Dere får ha meg unnskyldt. Det presset seg fram og insisterte på bli skrevet. Heldigvis er det frivillig lesning;)

Et av skrittene på veien mot mitt nye - og enn så lenge litt hemmelige  - mål er å komme ut av skapet. Det skapet jeg tenker på er "undercover-blogger"-skapet, det vil si når man bare er for eksempel Portofritt, bloggeren, ens eget hemmelige alias, med andre ord anonym.

For drøye to år siden, da jeg begynte å blogge var det befriende herlig å være anonym. Ingen (utenom min gode venninne som hjalp meg med å opprette bloggen) visste hvem Portofritt var. Ikke engang Portofritt visste hvem Portofritt var... Men det er en annen sak. Det var befriende å være NN - med blanke ark og tastatur til.

På bloggen kunne jeg blogge om hva jeg ville - helt uavhengig av andre rolle(r) her i verden.Ved å være anonym er man både beskyttet og fri. Det var bra for inspirasjonen - og jeg mener selv at bloggingen var med på å løfte meg ut av bølgedalen jeg den gangen hadde havnet i.

Jeg har inntrykk av at det for to år siden var mer vanlig å være alias bloggenavnet enn det er i dag. Vi ble snart et lite kobbel av bloggere som kjente hverandre uten å kjenne hverandre. En måneds tid etter debuten, møtte jeg en av dem, Kaspara, på julemarked i Sandefjord. Ut fra beskrivelser fra bloggen skjønte jeg med en gang hvilken av bodene jeg skulle oppsøke. Det var iskaldt. Hun, "Kaspara" (håpet jeg), sto der med det lange lyse håret sitt og hutret, og smilte - både til kunder og andre, også til meg. Denne potensielle kunden smilte tilbake, lente seg mot øret hennes og hvisket "Portofritt". Da smilte hun enda bredere og hvisket "Kaspara". Så lo vi selvsagt godt begge to, for dette føltes omtrent som å være i motstandsbevegelsen under krigen - uten sammenligning for øvrig;)

Første puff på skapdøra var det 2byFryd som sto for. Der sto tekst, navn, bilde (heldigvis lite) og blogg. De mest oppvakte (og spesielt interesserte) (om noen;) ville da kunne legge sammen to og to og finne Portofritts alias i den virkelige verden.

En klar fordel med den anonyme bloggtilværelsen er ro og fred i forhold til de venner og bekjente som kanskje ikke deler de samme interessene, og som derfor "slipper" å forholde seg til bloggen. Og motsatt. Det er jo ikke alle som ser verdien av å kjøpe og dandere og knipse bilder av for eksempel små porselensfigurer...

Nettopp dette gjør at jeg fortsatt kvier meg litt for å åpne skapet helt. Men nå har jeg altså bestemt meg for at tiden er moden for å gjøre noe med saken. Hvorfor? Fordi jeg ser det som ett av skrittene på veien mot målet. Og det er vel ikke noen vits i å skjule hvem en egentlig er? (Med mindre en virkelig har noe å skjule). Jeg vet bare ikke riktig når jeg er klar for å ta skrittet...

12.01.11

Ingenting skjedd



















Jeg er på tråden med min kjære mor. Vi prater om slikt som mor og datter vanligvis snakker om når det har gått noen dager siden sist. Har det skjedd noe nytt, da? spør hun. Neeei, svarer jeg, og mener det. Jeg kommer virkelig ikke på noe nytt... Jeg kan jo ikke fortelle at jeg har gjort om på lysbrettet - igjen. Jo, forresten, Lillegutt hadde vondt i magen i går igjen. (Han har nettopp fått konstantert kumelkallergi, så vi er litt på vakt i forhold til nettopp han og magevondt.) Mens vi snakker litt mer om det og om smått og stort annet, dukker plutselig noe annet ufortalt fremst i hjernebarken min. Jo! Og så reiser mann og barn til Spania i vinterferien. Uten deg? Ja, uten meg, jeg har jo ikke like mye ferie som dem, vet du (bakdelen med å ikke være lærer lenger). Det passer egentlig ganske bra, for, og ja der kom jeg jammen på en ting til dere ikke vet, jeg skal ta et studie ved siden av jobb dette halvåret. Javel! Hva da? er responsen, og jeg forteller om aha-opplevelsen og målet innen fylte 40 og studiet som er ett skritt på veien. Før vi avslutter samtalen kommer jeg på at vi jo også skal en tur på Color Fantasy om noen uker, en ny opplevelse for alle fire. Men ellers har det ikke skjedd stort. (Bortsett fra jobb og skole og lekser og fotballtreninger og håndballtreninger og kulturskole og bursdager og handling og middagslaging og rydding og alt det derre der, men det er liksom ikke noe å fortelle om, ei heller at julepynten fortsatt står i hauger i gangen oppe, siste stoppested før loftet.) Og, nei mamma, vi har (fortsatt) ikke begynt å ta tran...

10.01.11

Flaks i uflaks














  



I jula fant jeg ut at mamma hadde erstattet den den gamle kaffeboksen sin med en ny variant. Endelig!, tenkte jeg, da får sikkert jeg den gamle. Jeg hadde nemlig sendt ut klare den-ønsker-jeg-meg-signaler på den boksen før, i noen år faktisk. Boksen var riktignok slitt, men det spilte ingen rolle for meg. Jeg så bare de vakre blå blomstene og det faktum at dette var selveste barndoms-kaffeboksen, den som alltid hadde vært der, i mammas skap, fylt med deilig duftende kaffe. Jeg gledet meg til å ta med meg boksen hjem. Endelig. 

Men nei. Til min overraskelse viste det seg at mamma, som ikke helt deler min oppfatning av hva som er fint (vi tilhører tross alt og natulig nok hver vår generasjon), hadde funnet den for slitt - og kastet den! Jeg gjorde mitt beste for å skjule min skuffelse for mamma (og syntes selv jeg var ganske tapper). Det var jo tross alt hennes boks.... Snufs. Jeg trøstet meg med at hun antagelig ikke hadde fanget ønske-signalene mine (hun er ellers ikke av den slemme typen), samt med at det tross alt bare var snakk om en ting. Dette hjalp.

Likevel ble jeg latterlig glad da jeg her om dagen oppdaget at medblogger Kari Anne Marstein skulle selge fem stykk bokser av nøyaktig det samme slaget (tilsynelatende uten kaffemerkene) i sin Epla-butikk, og at jeg var heldig nok til å kapre dem. Jippi! Nå gleder jeg meg til hentelappen kommer i posten.

(Bildet av boksene er tjuvlånt av Kari Anne Marstein.)

09.01.11

Heritage





































Vi elsker vår nye radio, Revo Heritage, med sitt gammelmodige utseende og toppmoderne indre. Med denne radioen kan vi endelig høre på hva vi vil. En ny verden - og hele verden - har åpenbart seg for oss. Via dab, fm, internett og ipod, kan vi på magisk vis og nårsomhelst lokke fram radiokanaler fra hvorsomhelst, podcasts med favorittprogram, og ellers enhver ønskelåt. Radioen har kommet godt ut av det i en rekke norske tester, se her, her, her og her, og har vunnet pris for det smukke designet. Vi kjøpte vår for 2000 nkr fra mpx.no.

...


Der det grønne glitrende treet sto, ble det med ett et stort hvitt rom. Tomrom. Tomt. Det positive var følelsen av god plass. Og at det dermed ble naturlig dags for forandring. Som en symbol på et nytt år, en ny start, blanke ark... Jul ut. Et streif av vår - og håp - inn.

08.01.11

Tilfreds




















Åhh, det smaker godt - med årets første helg! Finnes det noe bedre enn å skulke salget (som du - hvis du skal være helt ærlig - egentlig har lyst til å gå på, men har du egentlig råd? og er det egentlig noe du trenger?), og heller tilbringe tid i sofaen, mens det ennå er dagslys ute? Det er deilig å sitte helt stille (bra for tankene), eller med et blad, en avis eller en deilig bok. Du får kanskje ikke noen nye fine ting å vise fram, men jeg lover, det er deilig!

Hilsen den snusfornuftige. Som selvsagt er klar over at det finnes mye annet man kan gjøre som er like bra og kanskje også bedre, men som likevel nyter følelsen av å være, ja, hva kalles det? ... Tilfreds!

* Og det er, når sant skal sies, ganske godt gjort når husets eneste datamaskin nettopp har krasjet - før vi har rukket å ta backup av innholdet, deriblant tusenvis av bilder. Grrr! (Nå skrives det fra en lånt maskin. Man kan jo ikke - ei heller bokstavelig talt - klare seg uten i disse dager. Ikke internett = ikke tilgang til nettbanken = ikke penger = ikke mat = ikke fullt så tilfreds stemning i heimen...)

**PS. Ikke send mat. Vi har fått handlet. 
***Takk til svigers som er på vei til Spania og som lot datamaskinen sin bli hjemme ;)

(ex-kjeller-bilde over sofaen)

06.01.11

I-bruk-igjen-gjenbruk

















Dette trykket (og en knall gul søster) kjøpte vi en nyforelsket søndagstur på Sagene for 13 år siden. Vi hadde vært kjærester i noen uker. Etter en stund (fattige studenter!) ble bildet rammet inn i en bred brunsort ramme. Siden har det hengt på diverse vegger i de tre boligene som det nyforelskede - og etterhvert nygifte og (plutselig) lenge-gifte - paret har bodd. En hel del år har det også måttet finne seg i å være gjemt og glemt. Men nå er det altså på ny i bruk og har fått plass i en smukk gammel ramme. Bilde brukt igjen, kombinert med gjenbruk av ramme, altså ordentlig gjenbruk!

Nå gjenstår det bare å få det hele rammet inn - noe som fort kan ta ytterligere noen år... Men pytt sann. Jeg liker det som det er nå også. Hva den andre halvparten av det dengang så nyforelskede paret mener? Ja, se det har jeg sannelig glemt å undersøke... Jo, forresten, han sa noe om at det minnet ham om en tur og en tid da hele verden dreide seg om oss to - og da kan det kanskje ikke være så ille?

Nyttårsgave


















... er nesten enda bedre enn julegave. For da er det ikke fullt så mange som sloss om oppmerksomheten. Enda mer stas er det selvsagt når innpakningen er klipp-og-lim-selvlaget av retro tapet. Tenk om en kunne ha hatt en hel vegg av denne da? Sukk...

05.01.11

Prosjekt(beskrivelse?)




Apropos forrige innlegg. Pussig nok dukket denne boken opp dagen etter at jeg selv hadde tatt en (ny) beslutning om å ta noen grep i eget liv. "Lykke-prosjektet" er hovedbok i bokklubben denne måneden. (Det er nok ikke helt tilfeldig at den lanseres nettopp nå, i selveste høysesongen for ny start og gode forsetter.)

Normalt ville jeg selv ha hoppet elegant (mer eller mindre) over en slik selvhjelpbok. "Hva er vitsen?" eller "Kjedelig lesestoff!" ville jeg kanskje ha tenkt. Men denne vakte altså en viss interesse. Nok til at jeg leste omtalen i medlemsbladet. Nok til at jeg etterpå googlet forfatteren og boken - og dermed oppdaget nettsiden The Happiness Project, som viste seg å være vel verdt en titt, og som også viser at boken har fanget interessen til et par andre før meg.  Ellers ville den nok ikke snart ha vært å se som komiserie på NBC. (- og ei heller blitt oversatt til norsk.)
 
For min del var det ordene "ett mål" - som jeg tilfeldigvis hadde formulert for meg selv dagen før - som ropte til meg. Men en skal ikke se bort fra at det forlokkende (om enn noe forslitte) ordet "lykke" - skrevet i en fresh font - er det som fanger flest og mest, antagelig også meg. Hvem vil vel si nei takk til litt mer lykke?

Hvordan denne boken egentlig er aner jeg pr nå ingenting om. Dette må derfor ikke leses som noen anbefaling av boken. Det jeg derimot sterkt anbefaler - alle - er å stoppe opp og tenke litt over hvordan ens eget liv leves og oppleves - og eventuelt ta noen nødvendige grep. Jeg har selv gjort det ved et par anledninger - og lite er så forfriskende som det.

04.01.11

Nytt






































Jeg har bestemt meg for å gjøre 2011 til et spesielt år. 2011 er året jeg kommer til å prøve å få tekanner til å vokse i blå trær. Vel og merke hvis det er det jeg vil her i livet. Enklere fortalt; I 2011 skal jeg jobbe mot et helt bestemt mål, et mål som enn så lenge forblir min hemmelighet. Det er slutt på unnskyldninger, avsporinger, runder rundt grøten og distraksjoner. Jeg føler meg skjerpet og klar. Målet er i sikte. I alle fall inne i mitt hode. Og fristen er satt. Målet skal nås innen jeg fyller 40 år, altså innen 1,5 år har gått. Fram til da:  Forberedelser og kursendring. (Jeg kan nesten ikke vente!:)

Fortsettelse: Studie

03.01.11

Friskt


















































































"Frisk luft i lungene. Godt for deg og ungene." (Uttales selvsagt med et snev av filmavis-stemme.) Det er nok ikke helt vår egen oppfinnelse dette mottoet, men det dukket opp i hodene våre under årets første ut-på-tur-(nesten)-aldri-sur søndagstur. En tur fri for ski og skøyter, likevel: Befriende herlig. Friskt.

02.01.11

Tommel opp








































Julen - i alle fall juleferien - nærmer seg umiskjennelig slutten. Det er ikke til å komme bort fra at det er litt trist. Men det er heller ikke til å komme bort fra at det er uunngåelig. Hverdagen må komme. Og kanskje blir det deilig å komme inn i vanlige rutiner igjen. Jeg sier kanskje, for ikke skjønner jeg hvordan det kan bli deilig å stå opp halv syv etter en drøy uke med syvsoving til halv elleve (og noen ganger lengre)... Vel vel. Det beste er vel å ta det som en Snøhvit-dverg, det vil si med glimt i øyet, smil i skjegget og en lykkeønskende hand i været. Tommelen opp for jula som har vært. Tommelen opp for 2011. Jeg tror det blir et flott år!