Ingenting skjedd

Jeg er på tråden med min kjære mor. Vi prater om slikt som mor og datter vanligvis snakker om når det har gått noen dager siden sist. Har det skjedd noe nytt, da? spør hun. Neeei, svarer jeg, og mener det. Jeg kommer virkelig ikke på noe nytt... Jeg kan jo ikke fortelle at jeg har gjort om på lysbrettet - igjen. Jo, forresten, Lillegutt hadde vondt i magen i går igjen. (Han har nettopp fått konstantert kumelkallergi, så vi er litt på vakt i forhold til nettopp han og magevondt.) Mens vi snakker litt mer om det og om smått og stort annet, dukker plutselig noe annet ufortalt fremst i hjernebarken min. Jo! Og så reiser mann og barn til Spania i vinterferien. Uten deg? Ja, uten meg, jeg har jo ikke like mye ferie som dem, vet du (bakdelen med å ikke være lærer lenger). Det passer egentlig ganske bra, for, og ja der kom jeg jammen på en ting til dere ikke vet, jeg skal ta et studie ved siden av jobb dette halvåret. Javel! Hva da? er responsen, og jeg forteller om aha-opplevelsen og målet innen fylte 40 og studiet som er ett skritt på veien. Før vi avslutter samtalen kommer jeg på at vi jo også skal en tur på Color Fantasy om noen uker, en ny opplevelse for alle fire. Men ellers har det ikke skjedd stort. (Bortsett fra jobb og skole og lekser og fotballtreninger og håndballtreninger og kulturskole og bursdager og handling og middagslaging og rydding og alt det derre der, men det er liksom ikke noe å fortelle om, ei heller at julepynten fortsatt står i hauger i gangen oppe, siste stoppested før loftet.) Og, nei mamma, vi har (fortsatt) ikke begynt å ta tran...