13.01.2011

Undercover-blogger

(Advarsel: Dette innlegget kan oppfattes som noe navlebeskuende. Dere får ha meg unnskyldt. Det presset seg fram og insisterte på bli skrevet. Heldigvis er det frivillig lesning;)

Et av skrittene på veien mot mitt nye - og enn så lenge litt hemmelige  - mål er å komme ut av skapet. Det skapet jeg tenker på er "undercover-blogger"-skapet, det vil si når man bare er for eksempel Portofritt, bloggeren, ens eget hemmelige alias, med andre ord anonym.

For drøye to år siden, da jeg begynte å blogge var det befriende herlig å være anonym. Ingen (utenom min gode venninne som hjalp meg med å opprette bloggen) visste hvem Portofritt var. Ikke engang Portofritt visste hvem Portofritt var... Men det er en annen sak. Det var befriende å være NN - med blanke ark og tastatur til.

På bloggen kunne jeg blogge om hva jeg ville - helt uavhengig av andre rolle(r) her i verden.Ved å være anonym er man både beskyttet og fri. Det var bra for inspirasjonen - og jeg mener selv at bloggingen var med på å løfte meg ut av bølgedalen jeg den gangen hadde havnet i.

Jeg har inntrykk av at det for to år siden var mer vanlig å være alias bloggenavnet enn det er i dag. Vi ble snart et lite kobbel av bloggere som kjente hverandre uten å kjenne hverandre. En måneds tid etter debuten, møtte jeg en av dem, Kaspara, på julemarked i Sandefjord. Ut fra beskrivelser fra bloggen skjønte jeg med en gang hvilken av bodene jeg skulle oppsøke. Det var iskaldt. Hun, "Kaspara" (håpet jeg), sto der med det lange lyse håret sitt og hutret, og smilte - både til kunder og andre, også til meg. Denne potensielle kunden smilte tilbake, lente seg mot øret hennes og hvisket "Portofritt". Da smilte hun enda bredere og hvisket "Kaspara". Så lo vi selvsagt godt begge to, for dette føltes omtrent som å være i motstandsbevegelsen under krigen - uten sammenligning for øvrig;)

Første puff på skapdøra var det 2byFryd som sto for. Der sto tekst, navn, bilde (heldigvis lite) og blogg. De mest oppvakte (og spesielt interesserte) (om noen;) ville da kunne legge sammen to og to og finne Portofritts alias i den virkelige verden.

En klar fordel med den anonyme bloggtilværelsen er ro og fred i forhold til de venner og bekjente som kanskje ikke deler de samme interessene, og som derfor "slipper" å forholde seg til bloggen. Og motsatt. Det er jo ikke alle som ser verdien av å kjøpe og dandere og knipse bilder av for eksempel små porselensfigurer...

Nettopp dette gjør at jeg fortsatt kvier meg litt for å åpne skapet helt. Men nå har jeg altså bestemt meg for at tiden er moden for å gjøre noe med saken. Hvorfor? Fordi jeg ser det som ett av skrittene på veien mot målet. Og det er vel ikke noen vits i å skjule hvem en egentlig er? (Med mindre en virkelig har noe å skjule). Jeg vet bare ikke riktig når jeg er klar for å ta skrittet...

3 kommentarer:

Heidi sa...

Dette innlegget kjenner jeg meg veldig godt igjen i! Jeg begynta som deg, med en hemmelig blogg som bare mannen min visste om. Etterhvert har jeg lettet mer og mer på sløret, og med eplabutikken er det nok flere og flere som vet om min sære (i noen øyne) hobby. Jeg åpner skapdæren mer og mer ;)

Portofritt sa...

Hurra for det, Heidi. Til inspirasjon for andre Heidier. Hilsen Heidi :)

No.15 sa...

Kjenner meg også igjen. På en måte greit å være undercover og på en måte greit å ikke være det.
So what to do?
Jeg startet min blogg med å være anonym, for noen. Men så var jeg vel egentlig ikke så lenge i det skapet.Det bare ble sånn. Jeg hadde til og med meg selv i headeren, men det synes jeg plutselig ble litt for mye og tok den nettopp bort.
Det er jo koselig å se ansiktet bak bloggenene rundt omkring, samtidig som jeg helt klart forstår tryggheten med å være i skapet sitt :)

Klem