Englespill

Da jeg var 9-10 år fikk jeg englespillet jeg viste på forrige innlegg til jul. Den gangen var den skinnende blank og flott. Jeg husker følelsen av høytid når lysene brente og englene spilte. Siden har englespillet blitt pakket opp og ned mange juler. Idag har det absolutt sett sine bedre dager. Det er umiskjennelig noen bulker og riper i lakken - akkurat som eieren ;-) Men like fullt har den en selvsagt plass når julepynten skal fram her i huset.

Jeg må innrømme at jeg ikke engang visste at det het englespill. Det var det medblogger Kaspara som fortalte meg. Hun hadde kjøpt to stykker i Gøteborg i høst, og lurte på om dette var et svenskt fenomen i og med det hadde vært så mye av det der. Det kunne jeg ikke svare på - da. Men nå, etter en aldri så liten research, vet jeg at det er nettopp det det er!

Swedish Angel Chimes ble designet av Erik Boberg i 1948, i Gävle, en by nord for Stockholm. Året etter ble lysestaken introdusert på det amerikanske markedet - og ble en umiddelbar suksess! Bare i årene 1948-1973 ble det produsert mer enn 20 millioner englespill.

Her ser vi to tidlige versjoner av esken til englespillet:


I 1974 solgte Erik Boberg rettighetene til englespillet. Åtte år etter startet to sønner Scandinavian Metal Products SMP AB, og begynte å en egen versjon av englespillet, Star Chimes. I 1994 kjøpte SMP tilbake rettighetene til det originale englespillet, og sirkelen var dermed sluttet.

I Gävle er de så stolte av fabrikken og englespillet at de i 1995 laget en 8,77 meter høy versjon. Dermed kom de også i Guinness Book of Records.

I det siste har jeg sett slike englespill både på andre blogger og i interiøsblader. Jeg har også sett at mange etterlyser steder å få kjøp dem. Det er mye som tyder på at dette kan være en lur ting for interiørbutikker å satse på til neste år. Mange nostalgikere vil nok ikke klare å la være å kjøpe. Englers spill er nok kommet for å bli!

(kilder: SMPs hjemmeside)

Brett og bilder

Oransje er kanskje ikke julefargen over alle julefarger, men jeg synes likevel dette brettet fra Sävsjö fungerer som julebrett - spesielt med min gamle englelysestake på. Er det englespill disse heter? Jeg har vurdert å lakke brettet, men får meg ikke til å gjøre det siden det er i original lakk nå. Oransje er dessuten fint sammen med mange morsomme farger, så det spørs om det ikke blir bevart som det er, men med ambulerende utstillinger;-)

De tre øverste postkortene til høyre laget Jeanette (Fryd+Design) for et par juler siden. De er vakre, som alt annet hun lager, og kommer til å bli hentet fram i mange juler framover.

Den runde tallerkenen på veggen er Stavangerflint, kjøpt på den bloggberømte butikken Pynt i Porsgrunn. Tegningen har datteren min tegnet. Det nederste bildet i sort ramme er fra Camilla Engman. Duken, det store englebildet og det lille englepostkortet er loppekjøp. Det skal flere ting opp på denne veggen, men det er selvsagt ikke gjort over natta.

Julefryd

I dag fikk vi verdens beste nyhet. Lille Alma kom til verden i gryningen, noen dager før tiden, men ikke mindre velkommen av den grunn. Vi gleder oss veldig til å hilse på henne. Gratulerer til Jeanette, Geir og Mathea!

Julehilsen

Med ønske om en fredelig og fin jul til oss alle!

Søte tradisjoner

Tradisjoner er herlig. Det er noe trygt og godt i at ting skjer på samme vis år etter år. Julens TV-meny er et eksempel på hvor viktig dette er. Det ville nok ha blitt haraball om NRK endret radikalt på TV-programmet i julen. Vi forventer en rekke faste innslag; Hovmesteren, oksen Ferdinand, Snipp og Snapp, nissene som maler med sjakkrutete maling, Tre nøtter til Askepott, Reisen til julestjernen, Karl Bertils jul, Ivanhoe. Bare for å nevne noe. Dette er godbiter som ikke skal nytes utenom jul. Det skal derfor mye til før jeg kjøper de samme Disney tegnefilmene som går på TV hver julaften. Det må i så fall være hvis jeg skal feire jul utenfor NRK-frekvens, i det store utland, men det blir nok en god stund til. Tradisjoner er som sagt herlig!

De siste årene har jeg ikke akkurat hatt problemer med å få tiden til å gå på julaften. Når en plutselig befinner seg i den voksne rollen (hjelp!!) og faktisk er den som skal arrangere julemiddagen, er det ikke lenger så mye tid til TV-kos. Men de yngste familiemedlemmene sørger heldigvis for å holde tradisjonene ved like. Slik har det vært i seks år nå, men denne julen blir litt annerledes. Vi skal nemlig på besøk julaften. Dermed er det mye mindre å tenke på og ordne med. Jeg kan komme til dekket bord! (Vel, nesten, jeg kommer jo til å hjelpe til, siden det er mine foreldre vi skal til. Men jeg har verken regien eller ansvaret.)

Et mål for morgendagen er derfor å sette meg ned med mine to små og se på noen av de gamle klassikerne. Uten å stresse. Kanskje de da får øynene opp for "Tre nøtter til Askepott". De har nok hittil vært litt for små.

"Tre nøtter til Askepott" sendes i år for 23. gang på NRK, og jeg er nok ikke alene om å synes at den tsjekkiske versjonen av Askepott er et perfekt eventyr. Det er iallfall slik jeg husker det, og jeg håper inderlig at jeg ikke mener noe annet nå bare fordi jeg har blitt voksen.





Nettet kan som vanlig bidra med morsomme fakta. En kan feks reise "I Askepott rike" med Dagbladet, lese om selve filmingen, med flotte bilder av location og kostymer, se bilder fra filmen, eller lese om hvor Askepott og prinsen er i dag.

Fri til å leke

Jeg har vært fan av Maria Øverbye i noen år nå. Helt siden jeg fikk være med en felles venninne hjem til henne og ble fristet til å kjøpe, slunken lommebok til tross. Nå skulle jeg gjerne hatt plass (og saldo) til flere av hennes arbeider.

Maria Øverbye fremstår som sprudlende kreativ og lager de vidunderligste vesener ut av klumper med leire. Hun og min venninne gikk på keramikk-kurs sammen. Den gang var begge to ferske i gamet, men den ene av dem ble kanskje hakket mer hektet. Dette var åpenbart noe for henne. I et portrettintervju i "Kunst for alle" forteller hun om sin vei til kunsten, at det satt langt inne, men at sykdom fikk henne til å forstå at det var kunstner hun måtte bli. Heldigvis! I dag lever hun av kunsten sin.

”Det er bare å føle seg fri til å leke! Så enkelt og så vanskelig er det” (Maria Øverbye)

Leiligheten er en kreativ drøm. Her fra Elle Interiør nr. 5, 2007.

Årets tre

Ikke mitt årets tre, riktignok. Jula ville nok ikke vært den samme uten et av den grønne, friske sorten. Men jeg likte likevel dette morsomme juletreet jeg så i et innlegg på den nederlandske bloggen the style files. Det er satt sammen av pene men unyttige ting - samlet opp igjennom årene. Tingene er festet på veggen med små spiker og kitt. En kjekk måte for oss samlere å få vist fram noe av det som ellers kan virke, ja, unyttig. Og hvis tingene skal henge litt lengre enn i jula, kan kanskje tingene settes sammen i en annen form enn et juletre?

Jane Schouten er skaperen av treet. Hun driver også resikuleringsnettbutikken, All the luck in the world, som tilbyr "Vintage, Handmade & re-styled" varer. Det er også verdt å ta en titt på de fargesterke bildene hennes på flickr.

Hverdager

Livet består av flest hverdager - selv midt i førjulsstria. Hverdager som inneholder vesker som rommer altfor mye og som må tømmes på bordet, datamaskinen som sjelden får fri, aviser som skal leses, magasiner som inspirerer. Hverdager som sjelden er stylet.

Rundt meg dukker rotet opp like fort som jeg rydder det vekk. Og mens jeg rydder og roter om hverandre drømmer jeg om forandring og forbedring, om å flytte litt på noe her, male noe der, kjøpe ditt og lage datt. Skal jeg aldri bli fornøyd? Jeg tror mange av oss er slik at vi hele tiden higer etter noe mer, enten det er på det ene eller andre nivået.

Og ville ikke livet og hverdagene bli nokså kjedelige hvis alt var bestemt og satt for alltid? Jeg tror at det å ha drømmer, ideer og ønske om å utvikle seg er sunt - at det er med på å gjøre oss til vitale og levende mennesker. I hvertfall så lenge vi ikke tar helt av i dagdrømming og dermed glemmer å være tilstede her og nå, for livet er som sagt flest hverdager.

Når hverdagene er bra, er all ting godt. (Fritt etter Blåfjell)

Favoritter

Jeg vet det ikke er særlig originalt, men jeg elsker den lille Bambi-figuren min. Den har hedersplass i stua hele året. Nå står den som en ærverdig beskytter av det gylne lyset som Karin Erikssons telysholdere gir. Bambi er et loppefunn, men telysholderne er kjøpt på nr9 i Sandefjord (butikk med sjel, anbefales!).

Karin Eriksson, født nyttårsaften i 1969, er enda en svensk kunstner som lager ting til å bli småforelsket i. Hun har en egen blogg (selvsagt, enhver kunstner som følger med i tiden har jo det!) Karin's Style Blog , men også hjemmeside og nettbutikken manos.

Ønskelistekravet

Ja, "Hva ønsker du deg til jul? Vi må få en liste!" Spørsmålet kommer like brått og uventet hvert år. En klok sjel ville kunne være mentalt forberedt på dette, og da faktisk kunne ha et svar å komme med. Men ikke jeg. Jeg blir like overrasket over spørsmålet som jeg blir over hvor kalde de første kuldegradene føles eller hvor mørk november er. Hvert år. Og det kan vel ikke bare tilskrives min gullfiskhukommelse? Jeg vet jo at også andre lar seg overraske av ulike faste, egentlig forutsigbare, hendelser.

Men tilbake til ønskelistekravet. Det er like vanskelig hvert eneste år. Hva i all verden ønsker jeg meg? Og det til tross for at det, sånn ellers i året, ikke skal stå på manglende ønsker. Gjennom et normalår har jeg nok utformet minst 250 ønskelister. Bokmerker til favorittgjenstander på internett. Gule lapper og klussete sider i små notatbøker, fulle av små stikkord som avslører hva jeg til enhver tid gjerne skulle hatt kloa i. Et høyst levende ønskebarometer.

Det pussige er at alle disse lappene og listene er som blåst bort når desember og spørsmålet kommer. Spørsmålet utløser nemlig en kjapp senking av jernteppet. Det er nok derfor det velmenende kravet gjør meg lettere irritert. Hvorfor må de få en liste? Forsvinner ikke hele poenget med julegaver hvis en må legge inn detaljerte bestillinger?

Innerst inne ønsker jeg nok at mine kjære skal vite hva det er jeg ønsker meg. Gjerne uten at jeg vet det selv. Men det er vel å være litt vel utopisk. Jeg er jo ikke garantert at jeg selv har denne overnaturlige evnen til å treffe blink når det gjelder gavekjøp.

Misforstå meg rett, jeg er tross alt glad jeg slipper å få en masse ting jeg ikke ønsker meg. Problemet med slike gaver er jo at man som regel ikke har plass til dem. Det vil si, det ser kanskje ut som om det er plass til messinglysestaken på veggen over sofaen, men du VIL jo ikke ha den der. Det er ikke plass til den lysestaken. Hadde det derimot vært en snerten lysestake, ala den retro du ikke lenger husker at du ønsket deg i august...

Vi har stort sett det vi trenger, og "trenger" vi først noe nytt så har mange av oss veldig klare meninger om hva dette noe er. Dermed kan dagens ønskelister lett få et preg av en kynisk bestillingsliste: "Tivoli radio (hvit!), nytt sengesett (bilde vedlagt), og pyntepute fra favorittbutikken (bare der)." Det er slike ønskelister jeg sliter med å lokke fram fra jernteppet. Det føles rett og slett ikke riktig. Jeg tror ikke det var meningen da man begynte å gi hverandre julegaver. Kanskje det er på tide å revurdere hele gaveskikken?

Jeg mener selvsagt ikke at man skal slutte med julegaver. Så radikal er det ikke nødvendig å være. Men omfanget av, og delvis innholdet i, gavene er kanskje modne for en endring. Det blir neppe mer julestemning av at man ikke ser juletreet for bare gaver.

Nye venner

Bildet heter "My friends" og er Camilla Engmans strek. Jeg har skeiet litt ut i førjulstiden (kanskje for å feire min nye jobb) og bestilt dette og to andre illustrasjoner av Camilla Engman. De to andre heter "Redhood" og "Spring". Den fjerde i serien, "Listen", var dessverre utsolgt. Men jeg er glad for at de jeg kunne få, og nå gleder jeg meg masse til å få en pakke fra meg selv i posten etter jul.

Litt artig at Camilla Engman ble kjent gjennom blogging...
(artikkel fra Tecknaren.)

Det er sikkert unødvendig å si at bloggen hennes er vel verdt et besøk.

Det gule huset

For ikke mange år siden fant jeg denne boka (bare på norsk) i et antikvariat. Det var nesten så jeg besvimte av lykke da jeg fant den. Dette var nemlig en av de tingene jeg rent hadde glemt, men som likevel var godt lagret. I det samme jeg så den blaffet alle minnene om gode lesestunder opp igjen. Jeg eide aldri denne boken selv, men lånte den til gjengjeld utallige ganger på biblioteket. Mamma var heldigvis flink til å ta meg med dit - noe som sikkert la grunnlaget for en sterk leselyst.

Det gule huset er opprinnelig dansk, skrevet av Grete Janus Hertz og illustrert av Iben Clante. Jo Tenfjord oversatte den til norsk da Cappelen gav ut boka i 1977.

Boka er bygget opp som en bygård med seks leiligheter. Forsiden og baksiden av boka viser gården sett fra gata og fra bakgården. Vi ser alle vinduene, de ulike gardinene og blomstene alt etter som hvem som bor der, og vi ser litt av det som skjer der inne.

Forsiden viser blant annet ryggen på en jente som går inn hoveddøren. På innsiden av permen ser vi den samme jenta forfra, på vei inn. Instrumentet tyder på at hun er på vei til musikkundervisning hos Klang - i 3. etasje til høyre.

Inne i boka ser man hvordan bygården ser ut inni, med trappa på venstre side, og dørene til de seks leilighetene på høyre side.



Hver dør er som en liten bok med en fortelling om hva som skjer inne i leiligheten.

Hos Olsen, i leiligheten til venstre i 1. etasje, ser vi at kjønnsrollemønsteret dengang kanskje var en smule annerledes enn i dag (-takk og pris). Mens fru Olsen tar av bordet, tar herr Olsen seg en hvil. Noen må jo lese avisa! Og det er sikkert ikke dumt med en hvil før barnebarna kommer på besøk. Kjekt at frua ikke trenger det samme.




I mitt eksemplar mangler den ene lille boka, fra leiligheten til Sørensens, 1. etasje til høyre. Det eneste bildet som er igjen derfra viser at fru Sørensen leter etter noe under divanen, med herr Sørensen som anstand. Men neimen om jeg husker hva de leter etter. Oversiktsbildet under, funnet et sted på internett, kan tyde på at det er katten de er på jakt etter, og jeg ville blitt veldig takknemlig om noen kunne fortelle meg hvorfor!





Denne store, tynne, boka var alltid veldig spennende å titte i da jeg var liten. Jeg tror ikke det bare kan tilskrives 70-tallets noe mer sparsommelige underholdningstilbud. For mine barn synes også at boka er fascinerende. De synes den er så spennende at jeg har plassert den i en hylle høyt oppe, litt utenfor deres rekkevidde. Den må gjerne leses i, men med en viss grad av andakt. Denne skal nemlig mine barnebarn også få oppleve.

Bloggetreff

I dag har jeg hatt gleden av å være til lunsj hos søte medblogger "Kaspara", Kasparas regnbue. Tilfeldigvis bor vi jo i samme by - og antagelig har vi mer enn en gang gått i de samme sporene på jakt etter gamle skatter. En gang har vi til og med ubevisst knivet om det samme vatteppet. Jeg sto med to ulike tepper i armene og så visst veldig vurderende ut. Skal jeg ta det eller det? Eller begge? Jeg ante ikke at Kaspara sto rett bak meg og ønsket hardt at jeg skulle legge fra meg det lilla med blomster - Men sannelig, det gjorde jeg, gitt! Jeg tror det må ha vært et snev av tankeoverføring inne i bildet her, for det er jo ikke slik at jeg ikke hadde råd til begge to... Men teppet passet veldig fint inn hos Kaspara, og jeg er fornøyd med mitt eget retroteppe ;-)

Det var morsomt å se det flotte huset i virkeligheten etter først å ha sett mange glimt fra bloggen. Og gjett om det var mye fint å se på der! Det er tydelig et hjem til en varm og kreativ familie. På en måte er det godt å se at andre har samme lidenskap for gode loppekjøp som en selv. Det skumle med å besøke slike hjem er at en kan bli bittelitte grann misfornøyd med den boligen en har selv - men det må en bare riste av seg. Mest av alt er det selvsagt inspirerende og hyggelig!

Jeg ble vartet opp med nydelig mat, og kommer garantert til å prøve meg på å bake både ostebrødet og adventskransen. Nam nam. Heldigvis finnes oppskriftene og bilder av godsakene på bloggen hennes, bare klikk på ordene over ;-)

Takk for en kjempehyggelig dag!

Jeg kvitrer!

I dag kvitrer jeg som en fugl, for jeg har fått jobben! (Selv om oppladningen til intervjuet var litt følelsesladd ;-) Det er nesten for godt til å være sant!

Glansbilder

Noe av det som er artig med blogger er at man kan bli inspirert av hverandre. Min inspirasjon til dette innlegget er kommentarer mellom to bloggere jeg liker, nemlig Fryd+Design og Dill og Dall og Sånt om nettopp glansbilder.

Dette fikk meg til å tenkte på en engel jeg selv er veldig glad i. Engelen på bildet over er ikke i den beste stand, den er litt slitt og skrukkete, men likevel er dette et av de fineste glansbildene jeg har. Jeg kom også til å tenke på en artikkel jeg nylig hadde lest i Magasinet (18. oktober 2008) om tegneren Harald Damsleth (1906-1971).



Harald Damsleth har laget både engelen min og de glansbildene det var snakk om på de to andre bloggene. Mange har nok hans glansbilder hjemme, i egen eller mors glansbildesamling, for han var veldig produktiv reklametegner og illustratør. Hele hans produksjon kan man se mer om på nettsiden damsleth.

Du kan sjekke om noen av dine glansbilder kommer fra hans hånd ved å klikke her. Her har de lagt inn alt de har kunnet oppspore av Damsleths arbeider.

Damsleth hadde tysk mor og norsk far, vokste opp i Fredrikstad og studerte i Berlin. På 1930-tallet ble han en suksessrik reklametegner med sans for Art Deco, som bildet under. Han designet annonser og bokomslag og hadde tegneskole.



Det Damsleth kanskje er mest husket for i ettertid, som også var fokus i artikkelen i Magasinet, er at han meldte seg inn i Nasjonal Samling allerede i 1933 og at han endte opp med å produsere en mengde NS-propaganda under krigen. Damsleth gjorde det stort som plakatkunstner for tyskerne, men om plakatene holdt mål estetisk sett, var det selvsagt vanskelig å forsvare innholdet eller budskapet i dem i Norge. I 1950 ble han dømt som landssviker. Dette la en skygge over hans karriere.

Etter krigen holdt Damsleth en lav profil, i noen miljøer var han en ikke-person. Likevel livnærte han seg som anonym illustratør. Det var i disse årene han produserte flest glansbilder, men også postkort, til-og-fra-kort, gratulasjonskort, festtelegrammer, barnebøker, fargeleggingsbøker og forsider til kiosklitteratur.


Dette idylliske bildet er forsiden til "Min aller første bok", utgitt første gang i 1953.

På bakgrunn av alle de flotte arbeidene Damsleth står bak, synes jeg det er viktig at han ikke bare blir husket for krigsårene.