Ønskelistekravet

Ja, "Hva ønsker du deg til jul? Vi må få en liste!" Spørsmålet kommer like brått og uventet hvert år. En klok sjel ville kunne være mentalt forberedt på dette, og da faktisk kunne ha et svar å komme med. Men ikke jeg. Jeg blir like overrasket over spørsmålet som jeg blir over hvor kalde de første kuldegradene føles eller hvor mørk november er. Hvert år. Og det kan vel ikke bare tilskrives min gullfiskhukommelse? Jeg vet jo at også andre lar seg overraske av ulike faste, egentlig forutsigbare, hendelser.

Men tilbake til ønskelistekravet. Det er like vanskelig hvert eneste år. Hva i all verden ønsker jeg meg? Og det til tross for at det, sånn ellers i året, ikke skal stå på manglende ønsker. Gjennom et normalår har jeg nok utformet minst 250 ønskelister. Bokmerker til favorittgjenstander på internett. Gule lapper og klussete sider i små notatbøker, fulle av små stikkord som avslører hva jeg til enhver tid gjerne skulle hatt kloa i. Et høyst levende ønskebarometer.

Det pussige er at alle disse lappene og listene er som blåst bort når desember og spørsmålet kommer. Spørsmålet utløser nemlig en kjapp senking av jernteppet. Det er nok derfor det velmenende kravet gjør meg lettere irritert. Hvorfor må de få en liste? Forsvinner ikke hele poenget med julegaver hvis en må legge inn detaljerte bestillinger?

Innerst inne ønsker jeg nok at mine kjære skal vite hva det er jeg ønsker meg. Gjerne uten at jeg vet det selv. Men det er vel å være litt vel utopisk. Jeg er jo ikke garantert at jeg selv har denne overnaturlige evnen til å treffe blink når det gjelder gavekjøp.

Misforstå meg rett, jeg er tross alt glad jeg slipper å få en masse ting jeg ikke ønsker meg. Problemet med slike gaver er jo at man som regel ikke har plass til dem. Det vil si, det ser kanskje ut som om det er plass til messinglysestaken på veggen over sofaen, men du VIL jo ikke ha den der. Det er ikke plass til den lysestaken. Hadde det derimot vært en snerten lysestake, ala den retro du ikke lenger husker at du ønsket deg i august...

Vi har stort sett det vi trenger, og "trenger" vi først noe nytt så har mange av oss veldig klare meninger om hva dette noe er. Dermed kan dagens ønskelister lett få et preg av en kynisk bestillingsliste: "Tivoli radio (hvit!), nytt sengesett (bilde vedlagt), og pyntepute fra favorittbutikken (bare der)." Det er slike ønskelister jeg sliter med å lokke fram fra jernteppet. Det føles rett og slett ikke riktig. Jeg tror ikke det var meningen da man begynte å gi hverandre julegaver. Kanskje det er på tide å revurdere hele gaveskikken?

Jeg mener selvsagt ikke at man skal slutte med julegaver. Så radikal er det ikke nødvendig å være. Men omfanget av, og delvis innholdet i, gavene er kanskje modne for en endring. Det blir neppe mer julestemning av at man ikke ser juletreet for bare gaver.