Nye trakter og takter

Her har det vært såpass tyst et drøyt års tid at jeg sterkt tviler på om noen noensinne vil se dette innlegget. Men hvis-om-atte-dersom-atte noen likevel skulle ramle innom - og ikke minst hvis det var en bevisst handling - så synes jeg du og andre fortjener å få vite at jeg har flyttet. Til nye trakter. Nærmere bestemt til min nye skrive- og frilansside:

meenjohansen.com
heidi-meen.com

Og om du som tilfeldigvis leser dette også skulle ha lyst til å besøke den siden, så er du hjertelig velkommen. PS. Det er portofritt der også.

Heidi :)

Cheer up

Little something to cheer up your home.

Av finske &BROS.

Sett på Stockholm Furniture Fair 2013.

Ny venn på veggen

Jeg tror det var meningen at denne svenske lampen, som lå pent og ventet på meg i søppelrommet i Stockhom, skulle emigrere til Norge og Sandefjord. Ingen kommunikasjonsproblemer så langt.
 --
I belive this lamp was ment for us, knowing it just lay there in the Stockholm waste room, waiting for someone to bring it along. So far, we understand each other perfectly.

Tempofokus

Noen ganger må livet bare bremses en smule. Jeg er selvsagt klar over at tiden går i nøyaktig samme tempo samme hva man gjør. Men følelsen av tempoet kan vi tross alt gjøre noe med. Riktignok er det vanskelig til tider, men likevel, hvis vi ikke engang forsøker å sakke tempoet (vårt eget, ikke tidens) vil det i alle fall heller ikke bli bedre. Noen ganger har man for mye å gjøre. Da er det vanskelig å bremse. Pausene blir rastløse og pulsen høy. Og noen ganger må man kanskje stå på og tåle å bli litt sliten. Bare ikke for lenge av gangen. Da kan det gå galt. Det vet vi vel noen og enhver. Hva alt dette har å gjøre med bildet over? Absolutt ingenting. Bildet er et glimt fra den fine butikken til Lotte Agaton i Stockholm, som jeg egentlig skal skrive om nå - til en sak om fine designbutikker i Stockholm. Det er utrolig hvor mye annet jeg finner på. Rydder. Vasker. Forandrer litt på hva som henger hvor på veggene. Blogger. Jakter på tankene som løper i alle retninger. Men nå skal det jobbes, og når saken omsider er gjort, skal livet gires ned. Noen hakk og noen dager. Halleluja.
--
Today I am working on a piece about nice design shops in Stockholm. Makes me realise that I really have to return. To Stockholm. And off course to Lotte Agatons shop.

63 dager

Som dere sikkert vet (hvis det er noen "dere" igjen her inne), har julen både kommet og gått. Uten et eneste spor av det her på bloggen. Det betyr selvsagt ikke at den gikk meg helt hus forbi. Den var heldigvis innom. Julen. Med juletre, julegaver, julemat og andre obligatoriske julesaker. (Bevis finnes på instagram, se i margen til venstre.) Men intent juleinnlegg.

Kanskje jeg skal skrive neste blogginnlegg 11 dager etter jul, da, tenkte jeg. Det lød som en god idé, og det var rett før jeg humret for meg selv. Helt til jeg skjønte at det var for sent.11 pluss 11 (og enda noen) dager med rådløshet fulgte. Helt til jeg skjønte at det kanskje ikke spiller noen rolle. Hvorfor ikke skeie ut og være litt sprø og gal? Man kan da blogge 52 dager etter jul, det vil si 63 dager etter forrige blogginnlegg, også. Og med disse vise ord innleder jeg herved bloggeåret 2013 for min del.

(Og til deg som faktisk leser dette, enten du tilfeldigvis har ramlet inn eller du ikke har gitt opp etter alle disse dager, vil jeg bare si at jeg håper vi ses/ høres før det går både vinter og vår og igjen er jul.)

--
No blogging from me lately. Not even before I went to Stockholm to join and meet bloggers from all over Europe, I managed to update my blog. Well, that's life. At least my life is like that. But now I am going to take up the noble art of blogging. At least that's the plan. 

Elleve dager

Det er 11 dager igjen til jul.

Pust ut.

Lucia.

Lussekatter. 

Pust inn.

Julegaver.

Julekort.

Juleditt og juledatt.

Pust ut.

Jul inn.

...

Når det er sagt (jamfør dagens to foregående innlegg), må jeg si at passelige doser dagdrøm likevel er lov - enten det dreier seg om å se på andres eller å vise frem egne vakre utsnitt. I alle fall i mitt hode. Mitt hode trives visst ikke uten. 

Polert?

Det slo meg nettopp at forrige innlegg kanskje underbygger noe jeg ikke ønsker å være en del av (selv om jeg nok delvis er det og også liker sider av det); den digitale veven av polerte liv. Tilsynelatende perfekt. Polert.

Noen og enhver av oss har sikkert merket det på kroppen. At for store mengder av (andres) fryd og gammen kan ha en nærmest giftig effekt. Det kan lett føre til dårlig samvittighet, lav selvfølelse og i verste fall apati. Derfor vil jeg bare understreke at livet her i huset selvsagt ikke er så idyllisk at vi - ny komfortabel sofa til tross - hele tiden sitter i sofaen og koser oss. Hvis noen skulle slumpe til å tro det. Tilværelsen her er like hektisk og kaotisk som den nok er i de fleste familier. Derfor får jeg mest sannsynlig ikke sydd putetrekk av det gamle sennepsgule velurstoffet som ligger løst rundt en pute i sofaen. I alle fall ikke før jul. (Med mindre mamma leser dette og kommer meg til unnsetning.) Av samme grunn ser det sjelden ut som om vaskehjelpen har vært på besøk her hjemme. (Men det kan også være fordi vi heller ikke har vaskehjelp...)

Trøsten er at graden av polert liv ikke nødvendigvis er samsvarende med graden av lykke. Snarere tvert i mot skulle jeg tro. Lykkelig(ere) er den som klarer å leve med rot, flekker og ferdigkjøpt pepperkakedeig uten å få høye skuldre av en grunn. Heia det uperfekte!

Den rette

Ikke for å skryte, men vi er oppriktig fornøyde med den nye sofaen. Alle fire. Og det til tross for at den ikke er like dyr og fancy som det vi investerte i for bare fem år siden. Etter noen år med en myk toseter og lenestol fra IKEA, etterfulgt av et par år med en arvet nostalgisk sittegruppe i mosegrønn velur, som springfjærene snart til stadighet dukket opp av, kom vi hjem til barn og barnevakter med nyheten om at familien nå skulle få en ny treseter, lenestol med sving og puff med oppbevaringsrom. Alt i ekte skinn fra Bolia (og til den unette sum av 30.000 pluss). 

Det var selvsagt stas da alt etter noen lange uker var i hus, men det tok dessverre ikke lange tiden før vi stilltiende innså at det hele var et bomkjøp. Første tegn var vel da jeg et par måneder senere kom hjem med en mørkebrun loppemarkedlenestol fra 1950-tallet, som mannen i huset sporenstreks annekterte, adopterte og sank ned i. Snakk om vel anvendt femtilapp! Fra da av ble det et liv på sidelinja for den splitter nye sorte svinglenestolen, som for det meste sto til stas - bortsett fra når husets minste mindreårige klarte å snike seg til noen runder med svinging.  

Aldri har en sofa blitt penere (les "mindre") brukt. Ikke rart den nye eieren, filmfotografen, var fornøyd da han hentet det hele til et nytt og mer spennende liv i Oslo. Da var det rarere at han syntes den var god å sitte i, akkurat passe hard, men sånn er det jo, noen liker mora og andre faren (eller søstra hans). Kvelden etter at vi vinket farvel til de tapte tusenlappene og den sorte sofagruppa, satte vi kursen innover mot Slependen. Med henger, kaffe på termos og frykt for enda et bomkjøp. Opp i sofaavdelingen. Bort til ustillingen med den gigantiske hjørnesofaen vi prøvesatt på forrige besøk. Prøve igjen. God! Bestille. Betale. Hente. Lesse på. Laste av. Pakke ut. Montere. Prøve...

Siden har vi slappet av. Alle fire. I sofaen. Og enda er det plass til gjester. 

Endelig har vi funnet den rette! Söderhamn - og komfort - er kommet for å bli!

Hjemme

En av fordelene med hjemmekontor er å være hjemme i dagslyset - med fyr i peisen. Måtte forevige det så jeg kan minne meg selv om dette hvis det måtte bli nødvendig. Idag venter det "ordentlige" kontoret. Fordelen med det; gode kolleger ;-)

Mån

Det var alt som sto i kommentaren fra en svensk medinstagrammer. Mån. Og selv om jeg tidligere har skrytt på meg å være ganske god, ja iallfall glad, i svensk, kunne jeg ikke forstå hva dette betydde. Mån, liksom...? Kommentaren var til et bilde av en tom notatblokk. Ment som en illustrasjon på min frilanser-mellom-oppdrag-tilstand, som for tiden kan sammenlignes med perioden etter eksamen (vel og merke fasen etter at feiringen er over). Vakuum. Handlingslammelse. Hva nå, da? Du forstår sikkert hva jeg mener.

Men så var det altså denne kommentaren. Mån. Mån? Jeg kunne selvsagt ikke la et mån være et mån sånn uten videre. Jeg ville vite betydningen. Heldigvis er det ikke mye man ikke kan finne ut av på internett. Wiktionary kunne fortelle at det svenske ordet mån kan brukes på flere vis, og selv om betydningen i denne sammenheng kanskje ikke var direkte innlysende, begynte et bilde å ta form. Mån.

I mitt hode måtte konklusjonen være at "mån", brukt alene på dette viset, er et svensk uttrykk for "alt til sin tid". Eller noe i den duren. Det kunne passe, for dermed hadde kommentaren også en trøstende effekt. "Slapp av, ideene kommer ut når de er klare". Alt til sin tid. Det kommer. Mån!

Det vil selvsagt ta litt tid å venne seg til den nye tilværelsen. Noen dager ordentlig jobb (de fleste). Andre dager frilansjobb og hjemmekontor. Den første tiden hadde jeg et oppdrag som kom min vei til helt rett tid, og da var det ikke noe problem; bare å skride til pc'n. Men så (nå) er det opp til meg. Jeg må komme opp med de gode ideene og klare å selge dem inn. Jeg må trykke pennen inn i noen av boblene som har svevet rundt i hodet, for å se om de inneholder noe av substans. Noe som kan bli en sak, en tekst, en jobb. Det er skummelt og spennende, og selv om jeg egentlig har trua, må jeg innrømme at usikkerheten setter inn. Like sikkert som kulda gjør det. Derfor var det godt med litt "mån" - selv om den etterfølgende oppklaringen tyder på at jeg kanskje er den eneste her i verden som bruker ordet på akkurat denne måten. ;-)

To dager inn i 70 % tilværelsen må jeg innrømme at jeg ikke merker mye forskjell. Ennå. Om litt - kanskje til uka? - kommer nok overskuddet. Og med det de gode ideene. Og da skal det bli moro. Serru. Da skal jeg nok også få overskudd til å blogge litt hyppigere. Og hyggeligere. Det er bare å glede seg. Håper jeg. Og mens vi  (jeg) venter, ønsker jeg alle en fin fredag!

Løv

Idag har jeg jobbet med løv, ikke med det i hagen, men med løv i arkivet. Arkiv-løv. Jeg liker løv. Og arkiv. Protokollene. Papirene. Håndskriftene. Historiene. Se mer om arkiv-løv-diktet her.

Kantinedagbøkene

Umiddelbar fascinasjon fra min side for denne litt uvanlige dikt-og fotoboka jeg tilfeldigvis kom over på biblioteket. MIN BUICK ER LASTET MED. Live: Kantinedagbøkene 23. mars - 23. desember (Aschehoug, 2012). Dagbladet skriver at det visstnok ikke finnes ett eneste ord mellom linjene, at tekstene er rett fram, korte og konsise. Og kanskje det er det som er så fascinerende? At den er finurlig rett fram. Eller er det den maskuline, sarte (nå blir det bank å få!) røffheten? Uansett. Verdt en nærmere titt!

 

(samse tak)

Nordisk design

Håper alle design- og interiørinteresserte der ute har fått med seg den nye dokumentarserien NORDISK DESIGN på nrk. I åtte episoder tar tre nordiske designeksperter (norske Benedicte Sunde, svenske Li Pamp og danske Mads Arlien-Søborg) oss med inn i det nordiske hjemmet. Rom for rom. I kveld går turen til stua. Oppmøte på nrk2 kl. 21.30. Omvisningen tar 30 minutter. (Campbell-sitatet over er knipset fra kjøkkenet, altså første episode.)

PS. Ikke fortvil om du har gått glipp av kjøkkenet og soverommet. Programmene ligger på nrk nett-tv (her).

30% forandring

Neste måned er jeg offisielt 30% frilanser. Skrekkblandet fryd er et betegnende (om ikke originalt) uttrykk for hvordan det føles - selv om det heldigvis (enn så lenge) er mer fryd enn skrekk. Håper det forholdet på sikt ikke endrer seg altfor mye i skrekkens favør. Men jeg skal uansett sitte godt. På den nye skriveplassen på gjesterommet. Oppå den tykke røde vatten jeg har kjøpt av Kaspara.

Varig vakkert hjemme hos Sylvi Skagen

Sylvi Skagen har nese (og øye) for design og driver den vakre design- og interiørbutikken nr9 i Sandefjord. Likevel - eller nettopp derfor - lar hun seg styre av hva som er siste mote på interiørfronten. Trikset er ikke å følge siste mote. Bare ditt eget hjerte og smak, og bare kjøpe ting du selv virkelig liker. Ting du ikke kan klare deg uten. På den måten har Sylvi,  selv om hun noen ganger har måttet leve svært spartansk en periode etterpå, skaffet seg ting igjennom årene som virkelig betyr noe for henne. Varig vakre ting. Vakre ting som brukes - med glede.

Klikk her for å lese saken. Side 46-48 i usbl-nytt nr 5 2012.

Da bladet kom i posten, bladde jeg spent og glad opp. Så det bra ut på trykk? Ja. Jeanettes bilder er som vanlig vakre. Men. Hva er dette? En skrivefeil! En som har sneket seg gjennom alle korrekturer. Silketeppet i sofaen har blitt noe ganske annet...

Ja, ja. Sånt skjer. Jeg kan enten håpe at ingen ser det. Eller gjøre alle oppmerksomme på det. Hva skal jeg velge? ;-)

Ta det piano

... det er helg! Og i helgen bør man man ideelt sett ha så få tidsfrister som mulig. Selv skal jeg noen ærend i byen (men klarer aldri å somle meg av gårde), rydde litt her hjemme (blir aldri ferdig uansett, så det er vel ingen grunn til å stresse), og ellers gjøre meg og mine klare til å reise på middagsbesøk i kveld. I morgen venter aktiviteter med ball i hall for begge ungene. Ellers er planen å ta det helt piano. Håper du også har en piano helg - med mindre du selv ønsker det motsatte, selvsagt!

Koppestell i tiden

Nei, dette bildet er ikke knipset i skapet her hjemme. (Til tross for at jeg har maken kakeboks, nesten like fat og det samme blomstermønsteret i mine egne skap.) Det er heller ikke tatt hjemme hos en annen bruktfunnjaktende blogger der ute. Tvert imot, får en vel nesten si. Bildet er tatt hjemme hos to bittesmå damer som levde hele sitt liv uten så mye som å ha lest et eneste blogginnlegg. (Tenke seg til!) De to levde et spartansk og fysisk hardt liv på den karrige, men vakre Rui-plassen i Telemark - og er blant annet kjent for å ha hilst på selveste kongen. Blant kjentfolk i bygda var det ellers allment kjent at det kunne være lurt å ta med sin egen kopp når man skulle dele en kopp kaffe med de to søstrene (det var visst så som så med oppvasken der oppe på Rui-plassen). Derav opphavet til den sammensatte samlingen koppestell i hylla. Se hyllest til Rui-jentene her.

Sko & smykker

 

Vi ble med Cecilie på en runde i området i og rundt Redchurch Street og fikk se flere av hennes favoritter. Som feks skobutikken Tracey Neuls (og TN29) med kvalitetssko i sprek, tidløs design, og smykkebutikken Tatty Devine med humoristiske og fargeglade plexiglasssmykker.

  

(Jeanette Lunde har tatt dobbeltbildene over.)