Det slo meg nettopp at forrige innlegg
kanskje underbygger noe jeg ikke ønsker å være en del av (selv om jeg nok delvis er det og også liker sider av det); den
digitale veven av polerte liv. Tilsynelatende perfekt. Polert.
Noen og enhver av oss har sikkert merket det på kroppen. At for store mengder av (andres) fryd og gammen kan ha en nærmest giftig effekt. Det kan lett føre til dårlig samvittighet, lav selvfølelse og i verste fall apati. Derfor vil jeg bare understreke at livet her i huset selvsagt ikke er så idyllisk at vi - ny komfortabel sofa til tross - hele tiden sitter i sofaen og koser oss. Hvis noen skulle slumpe til å tro det. Tilværelsen her er like hektisk og kaotisk som den nok er i de fleste familier. Derfor får jeg mest sannsynlig ikke sydd putetrekk av det gamle sennepsgule velurstoffet som ligger løst rundt en pute i sofaen. I alle fall ikke før jul. (Med mindre mamma leser dette og kommer meg til unnsetning.) Av samme grunn ser det sjelden ut som om vaskehjelpen har vært på besøk her hjemme. (Men det kan også være fordi vi heller ikke har vaskehjelp...)
Trøsten er at graden av polert liv ikke nødvendigvis er samsvarende med graden av lykke. Snarere tvert i mot skulle jeg tro. Lykkelig(ere) er den som klarer å leve med rot, flekker og ferdigkjøpt pepperkakedeig uten å få høye skuldre av en grunn. Heia det uperfekte!
Noen og enhver av oss har sikkert merket det på kroppen. At for store mengder av (andres) fryd og gammen kan ha en nærmest giftig effekt. Det kan lett føre til dårlig samvittighet, lav selvfølelse og i verste fall apati. Derfor vil jeg bare understreke at livet her i huset selvsagt ikke er så idyllisk at vi - ny komfortabel sofa til tross - hele tiden sitter i sofaen og koser oss. Hvis noen skulle slumpe til å tro det. Tilværelsen her er like hektisk og kaotisk som den nok er i de fleste familier. Derfor får jeg mest sannsynlig ikke sydd putetrekk av det gamle sennepsgule velurstoffet som ligger løst rundt en pute i sofaen. I alle fall ikke før jul. (Med mindre mamma leser dette og kommer meg til unnsetning.) Av samme grunn ser det sjelden ut som om vaskehjelpen har vært på besøk her hjemme. (Men det kan også være fordi vi heller ikke har vaskehjelp...)
Trøsten er at graden av polert liv ikke nødvendigvis er samsvarende med graden av lykke. Snarere tvert i mot skulle jeg tro. Lykkelig(ere) er den som klarer å leve med rot, flekker og ferdigkjøpt pepperkakedeig uten å få høye skuldre av en grunn. Heia det uperfekte!
2 kommentarer:
Jeg er jeg veldig lykkelig, for her ser det ikke ut. Du må da få lov til å legge ut helporlerte bilder du også, av livet deres. Alle skjønner da at det ikke er sånn. Men for å si det sånn, det hadde vært kjedelig om bloggen din bare hadde vært av en pen sofa, neste gang et pent speil, så en pen vase, osv, osv. Jeg blir etterhvert veldig lei slike blogger. Litt futt, litt fart, litt støv, litt rot, litt alvor, litt humor, og minst mulig polert, da synes jeg det blir interessant. og nå må jeg løpe, kommer for sent igjen....
He he, Lise. Du kan få sagt det! Selv i farta! :)
Legg inn en kommentar