I lomma?

Jeg har fått en gammel eske med vakre lommetørkler av en venninne. De har aldri vært brukt. Bør jeg bruke dem, lurer jeg på. (Ikke akkurat verdensproblemer jeg belemrer mitt hode med i dag, som dere skjønner.) Eventuelt hva jeg skal bruke dem til? Det finnes sikkert de som ser andre kreative bruksområder enn det  de opprinnelig er laget for. Selv heller jeg foreløpig mot ett av to: 1) å la dem fortsette å ligge ubrukte i esken, liggende til pynt og skue i en eller annen skuff, eller 2) å begynne å bruke dem...

Og når jeg er ferdig med på fundere på dette, skal jeg gå løs på rydding - i hauger med lesestoff og i hyller med ting og tang. Det er så mange ting overalt. Nesten til å få klaus av. Hvordan i huleste har jeg klart å dra alt dette i hus? Jeg må ha stått på noe veldig. Hamstre-genet er antagelig stolt av meg. Nøysomhet-er-en dyd-genet derimot... (Bør kanskje begynne å selge unna.)

Sommer-strofe

Så kommer sommeren, og sommeren er en
liten grønn gutt som kommer trillende ut av
skogen med trillebåren sin og setter muntre
farger alle steder, rødt og hvitt og gult
og blått - han henger moreller på greinene og
fyller lufta med fugler og sang, og i gresset putter
han gresshopper og tykke humler. Han gir menneskene
tynne sandaler og nakne armer - og på badestrendene
legger han brune piker og gutter
bortover i rekke og rad. Det er sommeren det.

(Fra Arild Nyquists dikt "Årets tider")

Closer

Oase

Inne i Kirkeristen i Oslo, i en liten oase av en bakgård, ligger en lav murbygning med skittengule fasade og brune vinduer. Bare et ovalt skilt over døren og en iøyenfallende tallerken på veggen viser at veggene verner vakre saker. Keramikk. Laget av tre kunstere; Hege Gimle og Mette Fjørtoft Vågnes, Scusi, og Ane Bråthen, Ane In Wonderland.

Jeg ønsker meg Kirsebær-kopper - ikke fordi jeg trenger flere kopper, men fordi det å ønske seg ikke skader noe eller noen - og fordi koppene minner om min ødelagte  gamle mugge.

...

(Advarsel: Noen vil muligens oppfatte dette innlegget som en smule kryptisk. Bær over med meg. Se eventuelt heller på bildet - eller andre innlegg.)

Jeg har en følelse av å ha dummet meg skikkelig ut - samtidig som jeg føler at ting går den rette veien. Jeg føler at dører åpnes og at alt jeg trenger å gjøre er å gå over dørkarmen. Men hva om jeg har misforstått? At det ikke er meg døren er åpnet for? Hva om urfølelsen - den om at jeg ikke vil komme til å strekke til, ikke når det kommer til denne tingen - faktisk er den sanne følelsen? ...

Jeg føler kanskje for mye.

__

Refleksjon dagen etter - i etterpåklokskapens lys: Kanskje man nettopp må våge dumme seg ut for å komme noen vei. Ikke la seg stoppe. Heia Pippi!

...

Gave fra en kjær med-kjerring - eller venninne som det ellers kalles. En hyggelig gest etter gårsdagens bokbad med Helene Uri og den nye, og forlokkende fandenivoldske, boken "Kjerringer".

Sosialt. Liv.



Samtaletema nummer en for tiden er hvor hektisk periode dette er. "Det er slik i juni og desember," sier vi, de fleste med et dypt sukk, "da skal alt skje!" Avslutninger i fleng. Sosial hygge i uhyggelige mengder. Takk og pris for lange lyse dager som bidrar at energien strekker til det alt sammen (i alle fall nesten). For en vil jo helst ikke gå glipp av noe heller. I alle fall ikke jeg. Ikke etter å ha overhørt en rekke samtaler rundt lunsjbordet (mellom mine noe eldre kolleger) om syke venner, om venner som dør, om foreldre og bekjente som blir demente, om frykten for å bli gammel, og så videre. Og så videre. Nei, en får leve mens en kan - om det er aldri så hektisk!











(Også hos kjære Bluna er det visst en sosial samling. Sommeravslutning?)

Ny venn

Hils på min nye venn - eller snarere, bekjentskap. Vi møttes i går, på herlige Mølen, i Larvik, Vestfold. Jeg fikk visst ikke med meg navnet. Det forsvant antagelig i bølgebruset. 

Gamle venner

 

 ... har kommet ned fra loftet idag. Endelig. Ungpikebøkene jeg skrev hovedoppgave historie om i forrige århundre. (Med andre ord ingen ungpike selv lenger.) Nå skal de gamle skattene fra 1930-tallet og noen fra de neste tiårene børstes støv av og få sin rettmessige plass i bokhyllene her nede. Skal også se om ikke jeg kan børste støv av min egen hukommelse når det gjelder oppgaven. Husker knapt et ord. Må være en forglemmelig affære. Men se på de fine forsidene da, dere! Synd at bare få har forsiden intakt.

To sider

Kontrastenes land.
Bildet øverst: I går. Bevrende varmt.
Bildet nederst: I overigår. (Eller kanskje dagen før der.) Isende kaldt.

Inspirasjon

"Mange har en overdreven tillit til inspirasjonen, som om den er en engel som flyr ned fra himmelen, setter seg på skulderen din og hvisker kloke ord i øret ditt. Siden inspirasjonen sjelden kommer på denne måten, er det mange som aldri får skrevet noe. For inspirasjon er ikke årsaken til det du gjør, men et resultat av skapelsesprosessen, et biprodukt av arbeid og selvdisiplin. Inspirasjon kommer når du skriver."

Ord (av Berit Hoff) som ganske sikkert også kan gjelde andre skapende aktiviteter...

Ser og hører på: L'Amoureuse

Bruksanvisning

når du skal falle, fall med
stil: ikke ta andre med deg, fall
før det er for sent, fall
for all del ikke der det faller
seg, fall der du står
og fall dypt

reis deg et annet sted

(Lars Saabye Christensen, [pinnsvinsol], Cappelen)

Offisielt: Sommer!

Hvem trenger egentlig ord i en sådan stund?

...

"Words don't come easy..." Ikke i dag. Visst. Derfor: Glimt fra lekerommet og jenterommet. Uten nærmere beskrivelse.

Godt...

Man kan gjøre ting her i livet som suger energi. Som er tappende. Som gjør at alt får et filter av grått og trist. Som gjør at man sitter igjen (eller kanskje til og med på legge seg) som en slakt og lurer på hvor det ble av all den ungdommelige energien som engang var der. (Var den ikke det, da?) Eller man kan gjøre ting som gir energi. Som er givende. Som gjør at man ikke har lyst til å slutte. Som gjør at man bobler over av glade tanker. Som gjør det enkelt å løpe en ekstra runde rundt huset. (Ikke det at man gjør det så ofte. I alle fall ikke når man - som meg - bor i enebolig i rekke.) Som gjør at man tenker at; "jøss, er det virkelig 20 år siden jeg var russ? Jeg er jo like sprek!" (Det siste selvsagt i et anfall av overdreven optimisme. Men overdreven optimisme skal man ikke kimse av. Det gjør godt.) Disse bildene er knipset fra et situasjon av den sistnevnte sorten; fra et energigivende møte i et sjelfullt hjem. (Så får vi håpe at eieren ikke setter teen i halsen av plutselig å få sin egen stue avblogget på denne måten.)