Jeg elsker dette bildet. Det viser farmor i lek med tvillingene i hagen. Vannslangen var nok et kjærkomment innslag en varm sommerdag. De dyrket nemlig blant annet agurker og bønner og poteter og korn, hadde høner og kuer, skog, og var fem barn. Det var nok å gjøre. Likevel hadde farmor "ting på stell". Hun var en fin frue. Iallfall fremsto hun slik da hun mange år etter at dette bildet ble tatt hadde fått 12 barnebarn (hvorav ni var gutter!), og det ofte var mye å passe på. "Nei, ikke løpe inn med skoene på!" Men dette bildet viser det jeg hele tiden visste, at farmor også var en god mor og en leken kvinne.
Det var en spesiell kontakt mellom farmor og meg. Kanskje fordi vi delte noen interesser, som historie og interiør. Vi snakket om gamledager og var til og med på biblioteket sammen for å spore opp slekt i gamle kirkebøker (og ble sjøsyke av å kikke for lenge på mikrofilm). Begge likte pene ting, ofte ting med en historie. Den natten hun døde, temmelig nøyaktig for ti år siden, begynte jeg plutselig å gråte. Selv om jeg befant meg i Oslo og hun var langt unna. Hun hadde vært syk i noen uker, men jeg visste ikke at det var så alvorlig nettopp denne kvelden. Jeg var nedsyltet i innspurt på hovedfag på den tiden. Men denne spesielle kvelden kom sorgen på en måte ramlende over meg. Plutselig. Om morgenen dagen etter fikk jeg vite at farmor var død - og at det hadde skjedd akkurat på samme tid som jeg begynte å gråte!
5 kommentarer:
For et lekent og herlig bilde. Svarthvitbilder fra disse dager er ofte litt "oppstilt", derfor er jo dette egentlig et litt sjeldent blinkskudd. Jeg tenkte litt på at når fikk folk vannslanger forresten?
Jeg er ganske sikkert på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner. Jeg har en mannlig kollega som opplevde det samme som deg når sin mamma døde. De også hadde hatt et spesielt bånd. Jeg hadde et par spesielle opplevelser uka etter at mammaen min døde. Det kan være at hjernen min spiller meg et puss, men jeg har valgt å tro på at det var reelt. Det var gode opplevelser som gjorde det enklere for meg å gå videre.
Herlige gamle minner! Godt å ta vare på minnen når det er alt vi har igjen... Høres ut som farmoren din var en flott dame ja!
Ha en fin helg!
Flott innlegg og herlig bilde!
Hei vennen
Jeg er liksom innom hver dag, og så plutselig er det innlegg jeg har gått glipp av...veldig fint fant! Tror jeg har forklet som passer til, det tilhørt Geirs bestemor. Så da vi flyttet hit fikk jeg det av svigermor, hun syntes forklet tilhørte kjøkkenet på Gulset.
Utrolig fint bilde. Det skulle vært blåst opp i stort og så skulle du hatt det over slagbenken. Tenk så deilig å hvile øynene på mens man spiser frokost og er litt morgengretten (påstår ikke nå dere er morgengrettene). Man kan jo ikke annet enn å bli i godt humør!
Stor klem fra Jeanette
Ps. nå har jeg sendt mailen til forlaget og jeg venter i spenning!
Så nydelig et innlegg! Vakkert, morsomt og trist på en gang. Vi er heldige som har hatt så nære bånd til besteforeldre, selv om en må leve med savnet sikkert for alltid. Jeg 'visste' også når mine besteforeldre døde. Drømte det, og visste hva som møtte meg da telefonen ringte om morgenen.
Nydelig blogg, jeg kommer tilbake:)
Og tusen takk for koselig hilsen inne på mi side.
Legg inn en kommentar