Den rette

Ikke for å skryte, men vi er oppriktig fornøyde med den nye sofaen. Alle fire. Og det til tross for at den ikke er like dyr og fancy som det vi investerte i for bare fem år siden. Etter noen år med en myk toseter og lenestol fra IKEA, etterfulgt av et par år med en arvet nostalgisk sittegruppe i mosegrønn velur, som springfjærene snart til stadighet dukket opp av, kom vi hjem til barn og barnevakter med nyheten om at familien nå skulle få en ny treseter, lenestol med sving og puff med oppbevaringsrom. Alt i ekte skinn fra Bolia (og til den unette sum av 30.000 pluss). 

Det var selvsagt stas da alt etter noen lange uker var i hus, men det tok dessverre ikke lange tiden før vi stilltiende innså at det hele var et bomkjøp. Første tegn var vel da jeg et par måneder senere kom hjem med en mørkebrun loppemarkedlenestol fra 1950-tallet, som mannen i huset sporenstreks annekterte, adopterte og sank ned i. Snakk om vel anvendt femtilapp! Fra da av ble det et liv på sidelinja for den splitter nye sorte svinglenestolen, som for det meste sto til stas - bortsett fra når husets minste mindreårige klarte å snike seg til noen runder med svinging.  

Aldri har en sofa blitt penere (les "mindre") brukt. Ikke rart den nye eieren, filmfotografen, var fornøyd da han hentet det hele til et nytt og mer spennende liv i Oslo. Da var det rarere at han syntes den var god å sitte i, akkurat passe hard, men sånn er det jo, noen liker mora og andre faren (eller søstra hans). Kvelden etter at vi vinket farvel til de tapte tusenlappene og den sorte sofagruppa, satte vi kursen innover mot Slependen. Med henger, kaffe på termos og frykt for enda et bomkjøp. Opp i sofaavdelingen. Bort til ustillingen med den gigantiske hjørnesofaen vi prøvesatt på forrige besøk. Prøve igjen. God! Bestille. Betale. Hente. Lesse på. Laste av. Pakke ut. Montere. Prøve...

Siden har vi slappet av. Alle fire. I sofaen. Og enda er det plass til gjester. 

Endelig har vi funnet den rette! Söderhamn - og komfort - er kommet for å bli!