11.09.2012

Nye konstellasjoner


Det er en broket forsamling skapninger som befinner seg på veggen på gjesterommet for tiden. De fleste er gamle husvenner. Spesielt Gunnar Knudsen, øverst til venstre, et bilde min svigermor for øvrig ser på med undring (må ikke forveksles med beundring), uten at det har nevneverdig betydning for mitt eget syn på bildet - eller på svigermor - av den grunn.

Portettet, som jeg har arvet av farmor, hang nemlig på gården i Gjerpen "i alle år". Fortalte farmor. Antagelig fordi Gunnar Knudsen var en sambygding, skipsreder, ingeniør, industribygger og politiker (blant annet statsminister og finansminister), og en som jobbet for en rekke sosiale reformer i første halvdel av 1900-tallet. Han startet dessuten det første elektristetsverket i Skandinavia som leverte elektrisitet til private husholdninger, og bekostet byggingen av Borgestad kirke i 1907, kirken der alle mine forfedre på den siden, og han selv, ligger begravet i dag. Ganske forståelig at portettet hans hadde en hedersplass.

Farmor fortalte også at bildet datt ned fra veggen samme dag som krigen begynte. Uten at det fikk så mye som en skramme. Snakk om symbolikk. (Selv om jeg beskjemmet må innrømme at jeg ikke husker hvilken krig det var.) Og snakk om gjødsel på min allerede spirende historieinteresse. For øvrig enda en arv fra farmor, som nok var den i familien som ble mest begeistret over at jeg valgte "Lokalhistorie og slektsgranskning" som valgfag på ungdomsskolen (i tillegg til porselensmaling og volleyball) (ikke sammen). Og med farfar som tålmodig sjåfør, kunne hun og jeg tilbringe timer på biblioteket mens vi jaktet på gamle slektninger i gamle kirkebøker på mirkofilm. Gode, svimle minner. (Alle som har prøvd å skanne hurtig gjennom mikrofilm forstår!)

Men nok om det. Poenget er jo bare at Gunnar Knudsen blir. Han får heller finne seg i å dele veggen med andre. En skulle tro at det er bra nok å  være i selskap med Henrik Ibsen, et par engler og en klok ugle. Og hvem vet, kanskje liker han også det mer moderne og sprelske selskapet også.

PS. Sønnen til svigermor, altså min mann, liker heldigvis også Gunnar Knudsen-portrettet. Da er han mer skeptisk til uglen, som flyttet inn her om dagen. Tror ikke han helt ser den samme fin-stygge-sjarmen som undertegnede. Kanskje han ikke hadde makramé i håndarbeidstimene på skolen på 70-tallet? Eller kanskje var det nettopp det han hadde...

4 kommentarer:

Stilleben sa...

Fine bilder og fin klok ugle. Jeg har en lignende. Hadde den på rommet da jeg var liten. Nå henger den oppunder taket på lofet - hvor alle minneting ligger lagret. En dag kommer nok ugla frem fra loftstilværelsen.

Lise B sa...

Takk for fint foredrag om Knutsen! For ei farmor! Jeg hører også til i en familie der det har bitt fortalt og fortalt, og sannelig fortsetter jeg selv også. Slekt har alltid vært viktig! Forøvrig, jeg dreiv på å instagrammet i vinter, men ingenting skjedde, og plutselig gikk det et instagramvirus over ikke bare landet, men verden. Du finner meg under Lisebr1...

Katrine K sa...

Liker bildene dine, -og uglen! Husker jeg lagde armbånd av makrame, det var gøy.

Snullemor sa...

Jeg havde sådan en ugle engang ... for 100 år siden ; )