Selv om jeg innbiller meg at min greie er ord, og at det jeg vil mest av alt her i livet er å skrive, er det ikke alltid ordene vil ut. Noen ganger vegrer de seg. Kanskje de trenger modningstid. Og da er det kanskje ikke så dumt å la dem modnes...?
Uansett om de dype, morsomme ordene kanskje uteblir (enn så lenge - he he;), er det noen ord som presser seg frem: Jeg gleder meg til kommende uke. En av oppgavene på det studiet jeg tar, er nemlig å skrive et portrett. Oj oj oj. Man skal ha respekt for slikt! Likevel gleder jeg meg. Jeg har nemlig fått lov til å portettere en person jeg beundrer. Og til uken skal jeg få bli med henne på en liten reise relatert til det hun driver med. En dagstur til søta bror. Intet mindre. Er det rart jeg gleder meg?
Kanskje ordene ligger på vent til dette portrettet skal skrives... I så fall er det veldig klokt gjort av dem. Da er ordene jammen klokere enn meg. ;)
1 kommentar:
Så spennende! Jeg har alltid også hatt lyst til å skrive, men lot være å gå journalistveien, som jeg tenkte på en stund. Og skal man bli forfatter, må man ha noe å melde. Derfor passer bloggingen meg, her kan man melde i smått. Men så heldig du er som har fått anledning, og grepet den, til å gå et skritt videre! Lykke til med portrettet! Og fine fat!
Legg inn en kommentar