Flaks i uflaks

  



I jula fant jeg ut at mamma hadde erstattet den den gamle kaffeboksen sin med en ny variant. Endelig!, tenkte jeg, da får sikkert jeg den gamle. Jeg hadde nemlig sendt ut klare den-ønsker-jeg-meg-signaler på den boksen før, i noen år faktisk. Boksen var riktignok slitt, men det spilte ingen rolle for meg. Jeg så bare de vakre blå blomstene og det faktum at dette var selveste barndoms-kaffeboksen, den som alltid hadde vært der, i mammas skap, fylt med deilig duftende kaffe. Jeg gledet meg til å ta med meg boksen hjem. Endelig. 

Men nei. Til min overraskelse viste det seg at mamma, som ikke helt deler min oppfatning av hva som er fint (vi tilhører tross alt og natulig nok hver vår generasjon), hadde funnet den for slitt - og kastet den! Jeg gjorde mitt beste for å skjule min skuffelse for mamma (og syntes selv jeg var ganske tapper). Det var jo tross alt hennes boks.... Snufs. Jeg trøstet meg med at hun antagelig ikke hadde fanget ønske-signalene mine (hun er ellers ikke av den slemme typen), samt med at det tross alt bare var snakk om en ting. Dette hjalp.

Likevel ble jeg latterlig glad da jeg her om dagen oppdaget at medblogger Kari Anne Marstein skulle selge fem stykk bokser av nøyaktig det samme slaget (tilsynelatende uten kaffemerkene) i sin Epla-butikk, og at jeg var heldig nok til å kapre dem. Jippi! Nå gleder jeg meg til hentelappen kommer i posten.

(Bildet av boksene er tjuvlånt av Kari Anne Marstein.)