Klar tale

Vi var på Fuerteventura. Jeg var relativt nybakt tobarnsmor, med minstemann på syv måneder og søsteren på snaue tre år. Ammetåke eller ei, situasjonen måtte utnyttes - det at vi var i utlandet, mener jeg. Mor fikk derfor fri til å dra inn til nærmeste "by", noe som så ut til å bli en skuffende affære, for makan til goldt sted skal man lete lenge etter. En liten Mango-filial ble redningen.

Senere, tilbake på hotellet, skulle jeg vise fram fangsten for familien. Jeg hadde blant annet kjøpt meg en ny lys olajakke og ditto olabukse. (Husk at det er noen år siden nå!). Jeg hadde vært litt i tvil om jakka. Den var kul, spørsmålet som surret rundt i hodet mitt da jeg prøvde den var snarere om jeg var kul nok for den. Til slutt landet jeg, lettere fandenivoldsk, på "hvorfor ikke?", betalte og gikk.

Jeg vinglet selvsagt et øyeblikk da min kjære mann nokså bastant påpekte at han ikke likte jakka da jeg dro den opp av posen. Men, tenkte jeg, jeg liker den, den er kul, litt spesiell, og da blir jeg også litt kul og spesiell. Hmf, jeg beholder den! Han følger jo uansett ikke med på motene.

Tilbake til prøvingen. Jeg tok på meg det nye antrekket inne på soverommet. Min lille familie ventet i det andre rommet. En siste titt i speilet. Ok, I guess.

Min lille datter fikk meg fort ned på jorden med denne kommentaren:

"Mamma, er du mann?"

Hun trodde jeg hadde kledd meg ut.

Og, ja, jakken ble levert tilbake neste dag.