Milde himmel, det er slitsomt med mai! Særlig når man velger å sette barn til verden 18. mai (for åtte år siden). Det er på en måte nok av ting som skjer i disse tider om en ikke skal ha barneselskap enten midt oppi stryking av flagg og bunadsskjorter, eller dagen etter dagen (og da er man gjerne allerede litt slitne, i alle fall undertegnende).
Mai er tilsynelatende pur idyll. Det er løvsprett og blomstring. Frodig irrgrønt og herlig knalle og duse blomsterfarger. Fuglene vaier. Flaggene kvitrer. Eller motsatt. Folket smiler. Særlig på 17. mai som er toppen av kransekaka. Vi smiler. Og vinker. Og håper at ingen ser at vi begynner å mislike hele 17. mai. Jo mer de trange skoene merkes, jo mer virker dagen som en gigantisk nasjonalromantisk smellbongbong. Hurra!
Misforstå meg rett. Jeg er for "Ja vi elsker", korps, bunader, is og pølser. Jeg er selvsagt også for barneselskap - og jeg ønsker selvfølgelig å gi barna mine en så fin bursdagsopplevelse som mulig. Problemet er bare at det gjerne blir en aldri så liten glipe (nærmere bestemt et gap) mellom teori og praksis.
I teorien (les: fantasien) ser jeg for meg et barneselskap ala BoligLiv eller Rom123. Et barneselskap som spruter av energi, kreativitet og omtanke. Med kaker som fremstår som estetiske nytelser. Barnehendene kan ikke vente med å angripe kakefatene. I praksis, det vil si i min virkelighet, er det slettes ikke tilfelle. Det er naturlig å tolke det faktum at kakefatene er omtrent like fulle når selskapet er over som et dårlig tegn. Faktum er at jeg ofte kløner det til når jeg skal trylle fram de lekreste ting - slik som så mange venninner klarer. Det blir liksom feil uansett. Derfor hadde vi i år sikret oss med Toro-pose-muffins, noe selvsagt ingen riktige BoligLiv eller Rom123-mødre ville ha gjort. Det pleier å være grei skuring, det vil si baking. Men neida. Selv der ble det feil. Jeg doblet smør-kvota og endte dermed med en veldig flytende muffinsrøre, mer mel, ennå litt mer mel, oppi formene, inn i ovnen, og voila, tørre muffins! Så enkelt!
3 kommentarer:
Jeg kjenner meg godt igjen i dine betraktninger, livet er ofte annerledes i praksis enn i designblader, særlig når det gjelder barneselskap. Liker bloggen din!
Det må jo være en ren forbannelse å skulle arrangere barneselskap dagen etter nasjonaldagen! Jeg var utslitt allerede før jeg kom til jobben i dag, og det var visst elevene mine også, siden bare 6 av 21 møtte opp! Men alle ideene fra Rom 1-2-3 og liknende blader funker nok aller best på papiret - i virkeligheten blir det aldri helt sånn. Jeg synes du skal ha kudos for å arrangere selskap hjemme, jeg - det virker jo som om generelt mange barnebursdager for tida finnet sted i et svømmebasseng, på skolen sammen med 3 andre bursdagsbarn, på et eller annet lekeland... Derfor er jeg full av beundring for at du klarer å få til barnebursdag hjemme, og det midt i mai, måneden som bare overgås av desember i makspuls!
Og hvis du har kaker til overs fra barnebursdag eller liknende, så er de bare å avlegge 305 et besøk - der forsvinner de som dugg for solen, kan jeg love deg, uansett om smørmengden er feilberegna eller om det er mer glasur på utsiden av enn oppå muffinsene!
God morgen Portofritt!
Ja, hektiske mai kan ta innersvingen på enhver! Min mor har bursdag 16. mai og da er det vi døtrene som pleier å arrangere selskap for og hos henne. Hun er "gammel-og-dårlig-til-beins" så derfor tar vi oppgaven med å bake kaker. Damen er heldigvis ikke kravstor og forventer ikke interiørbladbursdag - selv om min søster og jeg er litt opptatt av valget av lys, servietter, duker, blomster, innpakningspapir osv.
"Lille figur" har det svært bra. Nå har han blitt en god og rund figur med store, utforskende øyne. Det beste han vet er å være sprellemannfigur på badematta! Der vil han helst ligge uten kostyme og sprelle til sine egne lyder.
17. mai var temmelig stress med å gå byen rundt for å se barnetog, prate med folk, hjem for å amme, se borgertog osv. Men lille figur syntes det var helt topp - hornmusikk og alle menneskene som skulle hilse på ham var bare spennende. Jeg droppet "fylkesdrakta" i år. Søljer og sølvsnører gjør matfatet til han lille vanskelig tilgjengelig. Derfor ble det skjørt- og jakkehabitt på meg den dagen.
Jeg dukker snart opp igjen på arbeidsplassen. Men det blir nok ikke med det første. Vi er i innspurten av den store flyttesjauen til min mor. I juni flytter hun fra eneboligen (mitt barndomshjem) til 57 kvadrat i byen. Huset hennes er et personlig magasin for våre barn- og ungdomsting&tang - vi har litt av en jobb å sortere ut. Og for en som er opptatt av ting, minner og historier er dette en stor oppgave fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med noe!
Vel, vi sees snart og lykke til med alle prosjektene.
Hilsen Nøtteskrika
Legg inn en kommentar