Savn i snøen - eller kunsten å sette ut mamma

I går fikk jeg erfare det alle foreldre selvsagt vet, også jeg (egentlig), nemlig at det ikke er lurt å gå forbi barnehagen mens ditt barn er ute og leker i snøen - hvis det er samme barnehagen vel og merke. Det hjelper ikke engang å advare på forhånd. "Hvis du ser mamma gå forbi barnehagen etterpå så kan du ikke være med hjem, for da må mamma rekke en buss. Hun skal nemlig på jobbintervju".

"Neida, mamma, jeg tenker ikke på det," svarte 5-åringen snusfornuftig. "Jeg er er sikkert bak barnehagen og kaster snøball jeg, mamma." Det siste var kanskje ikke like snusfornuftig, men det skulle i alle fall ikke være noe problem. Han ville jo ikke se meg uansett.

Men det gjorde han. Først begeistret vinking på langt hold. Så en klem ved porten. Det hadde jeg tid til. Så et realt grep i jakka mi med krav om å bli med hjem. Han dro meg mot gittrene i porten. Det hadde jeg ikke tid til. Jeg rakk likevel bussen - med god hjelp (rå makt) av de snille barnehagetantene. Attpåtil måtte jeg vente noen minutter. Bussen som skulle den andre retningen kom først. Og hele tiden satt min lille prins ved porten og kikket lengselsfullt ned til bussholdeplassen. Jeg visste ikke riktig hva som var det rette å gjøre, men jeg endte med å prøve å skjule meg inne i skuret, for å ikke "gni det inn" og for å se om han da ville fortsette med akingen. Det gjorde han ikke. Han satt pal og stirret.

Kanskje ikke den ideelle oppvarmingen til et jobbintervju. Verdens slemmeste mor. På vei til møte for å skryte om seg selv.

Vel hjemme igjen, rundt middagsbordet, ble det lille treffet et samtaletema. Da påsto han kjekt at han bare hadde tulla. Jeg spurte om han visste at jeg ikke tok den første bussen, og må innrømme jeg følte meg lettere teit da han svarte "Jaaa, jeg så jo halve hodet ditt i busskuret, mamma!"