Hvis du er av arten hunkjønn og du ble født en gang på 1970-tallet, har du antagelig eid en pusurbok eller to. Jeg tipper at du da ikke bare var passiv eier, men at du flittig og daglig bidro til å fylle sidene med grundige refleksjoner av typen "Jeg elsker Rune", "matte er kjedelig" eller "Paul Young forever" (så feil kan man ta). Selv satt jeg i timesvis med pusurboka mi og klipte og limte og kreerte flotte sider som skulle vise hvem jeg var - som om jeg visste det! Det var bilder av gutter jeg - kanskje på grunnlag av et bilde fra lokalavisa - var forelsket i, nensomt satt sammen med visdomsord, dikt og ord på snei. For ikke å glemme glansbilder klippet ut av den hellige Poco Loco-/Bik Bok-katalogen, der damene var vakre med minst tre meter lange ben og legger tynne som spaserstokker. Etterhvert ble også forsiden fornyet. Pusur måtte vike til fordel for en collage som skulle si noe om hvem jeg var (les: ville være). Det sier vel litt at forsiden hyppig ble endret...
Og nå, et par tiår etter (ja, vi begynner å dra på årene), er et stadig voksende antall av oss pusurbok-elskere å finne her i bloggsfæren. I dag er vi noen-og-tredve, vi liker kreative sysler, og vi liker å samle tanker og ideer et sted. Den største forskjellen er kanskje at vi nå synes det er greit at fremmede leser resultatet.
[Min selektive hukommelse gjør at jeg ikke husker om guttene hadde pusurbok. De hadde kanskje et alternativ til den? Eller drev de rett og slett ikke med slikt? Innspill mottas med takk!]
2 kommentarer:
Ah! Det har vært skrevet mye om bloggen som dagbok, men bloggen som pusurbok er da en mye mer apropos metafor for noen av oss. Takk for den! :-)
Jøss, du var jo meg! Såvidt jeg husker hadde ikke gutta verken pusurbøker eller noe annet de limte bilder og skrev dikt i.
Kjekk blogg du har, nå skal jeg kose meg med å lese mer av det du har skrevet.
Legg inn en kommentar