28.11.2008

Når det indre teller

Som en motvekt til det utseendefokuserte innlegget foran, må jeg nesten fortelle om dagens antrekk for min sønn på 5 1/2 år. Han dro nemlig glad og fornøyd i barnehagen i dag iført sin søsters avlagte lyserosa chenille-bukse. Jeg prøvde forsiktig å advare ham om at de andre barna kanskje muligens kunne komme til å si noe på det, og hintet samtidig om at det lå en blå reservebukse i bagen hans... Men den slags kommentarer prellet av. Han var åpenbart ikke det minste bekymret over hva andre skulle mene om rosa bukser. Sjarmerende nok lot han til å være mer opptatt av at dette var samme type bukse som han til stadighet ser sin egen mor vandre rundt i (riktignok i grønn versjon), og som han til og med noen ganger har villet låne - både fordi den er så myk og god og fordi den er min.

Jeg lar meg imponere av den slags indre trygghet, og tenker at han selvsagt har helt rett; det betyr da ingenting hva andre mener så lenge en er fornøyd selv. Samtidig nyter jeg morskjærligheten han foreløpig ikke er flau over å vise. Det er en viss fare for at situasjonen er en annen om en ti års tid...

6 kommentarer:

marte-meeee sa...

Veldig fin blogg du har! ;-)

Nina sa...

Hei - så koselig blogg. Jeg kjenner meg igjen i denne morsstoltheten i grunnen - i form at det å tørre å ikke alltid følge mengden. Min sønn på 11 kan finne på å sette på seg sin søsters rosa regnjakke, mamma sine svarte Ilse Jacobsen og en lue med blomster - og nyter oppmerksomheten på skolen. "Couldn´t care less" hva andre tenker. Det virker som jentene i klassen hans faller pladask for sånn annerledes trygghet - haha. Datteren på 12 er foreløpig av samme kaliber - men trygg som et fjell hun også - og ikke noen som sier et pip av negativ art. Begge står på kanten til tenårene nå...så denne mammaen er spent på i hvilken grad det å tørre å stå for det utradisjonelle vedvarer...

marte-meeee sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
marte-meeee sa...

Du er herved utfordret! Sjekk innlegg på bloggen min :-)

Marianne sa...

Så fint du skriver, følte meg truffet som eks-Pusurbokskribler, ser tydelig linken til blogging her!
Hilsen Marianne

Kardemomme sa...

Jeg glemte jo helt å takke for at du tenkte på meg med utmaningen :)
Jeg prøver å ta den etter hvert! Må innrømme at det har hopet seg opp med sånne i det siste, men som sagt: Takk for at du tenkte på meg og så tar jeg alt etterhvert :)