Minner

Min hukommelse er (som jeg kanskje tidligere har nevnt, men selvsagt glemt) svært selektiv. Jeg kan prestere å ikke huske folk jeg har gått sammen med på skolen, ting jeg har vært med på, eller det noen fortalte meg forrige gang vi var sammen. Noen ganger kan det med rette kalles gullfisk-hukommelse, i den velkjente betydningen av uttrykket, vel og merke. Dette kan være kjekt, feks når en er sammen med folk som elsker å fortelle de samme historiene om igjen og om igjen. Men stort sett er det flaut. Og det er heller ikke akkurat et personlighetstrekk verdt å skryte av. Hadde det ikke vært øyeblikk der jeg faktisk får bevist for meg selv at "jo, hukommelsen funker, den", så ville selvfølelsen antagelig ha vært betraktelig lavere.

Det rare er ofte hva jeg husker. Jeg kan for eksempel huske skremmende mange detaljer fra et loppemarked. Det er nesten som om jeg kan bla fram fotografier av både årets og fjorårets stappfulle gymsaler og bugnende bord. Jeg ser for meg møbler og nips, farger og fasonger, kjøp jeg gjorde, kjøp jeg ikke gjorde. Hadde det skjedd noe kriminelt i en slik sammenheng ville jeg ha vært et utmerket vitne - med mindre jeg hadde stått og klamret meg fast til et særdeles godt kjøp, selvsagt. Da blir man (jeg) nemlig urimelig sneversynt og lettere amper. Det gjelder jo å hegne om byttet.

Vel , tilbake til dette med hukommelse. Jeg har en mistanke om at de tingene jeg husker best ofte er knyttet til situasjoner der jeg er i flytsonen, dvs flow. Da er jeg skjerpet og tilstede. Da er jeg i nuet, og nyter det. Håpet er at mindfulness kan hjelpe meg med å ta noen riktige, viktige valg, slik at flyt-tilstanden kanskje kan komme litt oftere... Ellers har jeg selvsagt noen knep for å få minnene på gli, men det får jeg komme tilbake til senere.