16.06.2012

Det gode liv


Om nøyaktig en måned er tida ute. Vel, ikke sånn ment, men da er det et og et halvt år siden jeg bestemte meg for å slutte å gå rundt grøten og heller ta sikte på å stupe rett opp i smørøyet. Jeg skulle få tekanner til å vokse på blå trær. Metaforisk sagt. Egentlig mente jeg å leve av å skrive - i en eller annen grad og form. Dette virket omtrent like vanskelig som dette med tekanner i blå trær. Og det skulle helst skje innen 16. juli 2012. Altså om en måned i dag. Hvordan det ligger an med måloppnåelsen?

Jo, jeg har tatt 20 studiepoeng i feauturejorunalistikk og kommet så smått i gang med skrivingen. Jeg har hatt et par små saker på trykk i usbl-nytt - og planer om flere. Har også skrevet en sak for OBOS-bladet som kommer til høsten - med planer om flere. Og ser frem til å se mitt første portrett på trykk i neste nummer av Det gode liv. Det handler om Sylvi Skagen, Kasparas interiørsøster. En spennende dame jeg respekter og liker. Hun fulgte sin drøm da hun startet opp interiørbutikken nr9 i Sandefjord.


Jeg har også sluttet (i alle fall litt, eller nesten) med å holde det hemmelig hva det er jeg går og drømmer om. Jeg har innsett at det ikke er kriminelt å kalle seg skribent eller frilanser selv om det er mange der ute som sikkert er mye flinkere og selv om det enn så lenge bare er en bigeskjeft.

Jeg har også innsett at pappa hadde rett. Det er ikke smart å stille seg bakerst i køen og si; nei, du kan gå foran meg, du. Beklager, men det går ikke lenger. Jeg skal i alle fall gjøre mitt for å treffe det berømte smørøyet. Mitt smørøye.

Målet er verken å bli rik eller berømt. Aller minst det siste. Målet er å bli. lykkelig, det vil si fornøyd. Jeg vil vite med meg selv at nå, akkurat her, er jeg på rett hylle. Hvem vil ikke det?

En måned før "fristen" må jeg vel egentlig si meg fornøyd. Mer har jeg ikke maktet å få til, med full stilling  som arkivformidler (en jobb jeg heldigvis også elsker, men som bare er vikariat), med daglig to times reisevei til og fra jobb, med hus, mann og to barn og de gledene og forpliktelsene det fører med seg. Neste skritt blir kanskje å gi avkall på noen prosent sikker inntekt og kaste seg ut i det. "Gøttse litt!" 

Jeg forventer ikke 100% varig lykkerus. Litt slit har ingen vondt av. Men jeg forventer at jeg i det minste skal ha gjort mitt for å nå mitt eget mål. Ingen andre vil gjøre det for meg. Det er for dumt å sitte igjen å angre på alt det en ikke har gjort. Det blir ikke noe godt liv av slikt!

7 kommentarer:

Fine Friminutt sa...

Så spennende! Gratulerer med at du "tar tak" i drømmen din og gjør noe med det! Inspirerende:-)

Åpent hus sa...

RESPEKT :)
veldig bra, du.
det er slik det skal låte.
go girl.

snuser på tanken selv.
er ikke fornøyd der jeg er i alle fall. 10 år i samme statlige jobb...
hvem sier at du IKKE kan??
hopp i det - får ikke til noe om du ikke prøver.

jeg heier på deg!

beste hilsener fra
Åpent^hus

Fotograf Linda Gabrielli sa...

Gratulerer med måloppnåelse! Supert!
Jeg har akkurat nådd mitt eget mål, og vet hvor godt det føles :0)

Lykke til!!!

majamysil sa...

Stå på, jeg heier på deg:) Har funnet ut at jeg også vil gjøre noe annet og skal studere nettjournalistikk til høsten! Vi har ansvar for vår egne lykke!

Tine i Rosablokken sa...

Så modig og flink du er! Flott innstilling, og gratulerer med oppnådd mål.
Bra jobba :)
Jeg og heier på deg :)

Stilleben sa...

Hei og takk for kommentar. Ja, vi sees i morgen og det blir gøy å se det vakre huset hvor tiden på mange måter har stått stille. Ikke glo på de hvite flekkene i håret mitt, he he. Jeg sølte noe vanvittig her for noen timer siden. Jeg har nemlig malt 18 kvadrat tak (panel med pensel)i dag! Takk og pris for at det var siste strøk, dette var nemlig skikkelig trening for høyre overarm og skulder. Puh!

Hapel sa...

Du er super! Du skriver så bra, og du vil nå dine mål, nå som du har bestemt deg for å ikke alltid stille deg bakerst i køen. Jeg har nok stilt meg litt mye bak i køen jeg også, prøver å gjøre noe med det, og jeg har jammen blitt litt tøffere, tror jeg! Klem fra Anne.