14.01.12

Innfallsmetoden

Når jeg tenker meg om er det en grunn til at jeg ikke har noen bloggstrategi. Det er nemlig nettopp det som er min strategi: Å bare blogge når jeg har lyst - og bare om det jeg måtte ha lyst til å blogge om. Innfallsmetdoden er hyppig brukt. Grunnen til dette er den lett beklemmende følelsen (i gaten "klaus") tanken på å måtte gjøre noe gir. "Å, nå er det lenge siden forrige innlegg, nå må jeg finne på noe..." Det er ingen kreativ følelse, det er helt sikkert.

Vi har alle våre grunner til å blogge. Noen vil vise hva som inspirerer dem. Eller inspirere andre. Andre blogger kanskje for å bli inspirert selv. Eller kanskje er ikke inspirasjon med i bildet i det hele tatt. Kanskje er grunnen noe helt annet. Det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er å være tro mot seg selv.

Min grunn til å begynne å blogge var sammensatt (slik virkeligheten jo ofte er). Jeg lå nede, etter å ha møtt veggen som det heter, og hadde behov for noen positive innslag i tilværelsen. Jeg ville ha et sted å få utløp for en skrivelyst jeg aldri turde å gjøre noe ordentlig ut av. Jeg ville lære meg hvordan dette bloggegreiene funket. Og ganske raskt merket jeg at bloggingen var en ideell måte å kickstarte kreativiteten på. Til å legge merke til rare og små detaljer i livet, og til å gjøre noe ut av dem. Til å formidle tanker og følelser jeg ellers ikke ville ha satt ord på.

Men noen ganger (les støtt og stadig) faller jeg i en felle. Det kan for eksempel være i burde-fellen, forventnings-fellen eller sammenlignings-fellen. Da blir jeg sittende fast en stund mens alt av ideer tørker ut. Da blir fingrene stive på tastaturet. Bildene blir kornete - og latterlige. Da lurer jeg på hva jeg innbiller meg at driver med. Dette landskapet er ikke for meg. Helt til et friskt vindpust av en selvstendig tanke, et innfall, løfter meg ut av det gufne hullet og bærer meg et stykke gjennom luften og kanskje tar meg en svingom innom himmels.

Det er da jeg skjønner hvorfor jeg gjør dette - og plikt er så langt fra svaret som overhodet mulig å komme.

10 kommentarer:

salige lavendel sa...

Godt skrevet. Pliktblogging høres ikke hverken artig eller kreativt ut. Bloggen din er flott akkurat som den er =)

demie sa...

jeg liker godt det du skriver her Heidi. ikke bare fordi det er godt skrevet men fordi jeg går gjennom samme tanker og følelser ofte. det å lå nede, møtte veggen, skrivelysten, detaljer i livet, fellene ( kanskje ikke i samme rekkefølge men omtrent sånn). og mest av alt tvilen. men jeg skrev noe få ting i bloggen min, noe på norsk og noe på engelsk, som jeg virkelig liker, og jeg vet de skulle aldri blitt skrevet ned hvis ikke det var for bloggen...men tvilen er alltid der altså...

jeg hadde faktisk tidligere om dagen en samtale med R. han mener at folk med talent tviler. det er det de gjør hele tiden. den som ikke tviler om sine verk, enten de er store eller små, er sansynlighvis talentløs... jeg tviler på det også men jeg velger å tro på ham akkurat nå ; )

ha en koselig lørdags kveld : )

Lene sa...

Bra skrevet. Kunne ikke skrevet det bedre selv :) Man må ikke føle seg pliktig til å blogge, nei. Mister nok all motivasjon og insoirasjon da. Blogg når du føler for det. Den er jeg for! :)

Ha en fin søndag!
Klem lene

Rarerina sa...

Hei!
Takk for hilsen.
Nå leste jeg dette siste innlegget ditt en gang til. Det er så fint skrevet. Og forklarer mye av det jeg også har gjort, og gjør. Og tenker innimellom. Du får så fint til å sette ord på det. Jeg prøver heller gjøre det med bilder, siden jeg ikke er så god med ord.
Fikk lyst å starte en kampanje der folk forteller om hvorfor de blogger. Foe noen ganger vet vi ikek helt det selv, men det er så fint.

Bente sa...

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver..Tvil og plikt er ikke spesielt gode ting i min skriveprosess heller..Jeg prøver å tviholde på at jeg blogger fordi det gir MEG noe. Jeg ser også at de gangene jeg har kost meg mest med å skrive,synes dem som leser at jeg skriver best og mest engasjerende.
Stikker nok innom her igjen :-)

irina sa...

oiiii tusen takk :) For at du vil følge og for skryt. Kan jeg spørre hvem som anbefalte meg ? Vi begynte å blogge av samme grunn. jeg traff den berømte veggen for 4 år og begynte å blogge da. Nå først har jeg kommet meg...snart ... tror jeg :))
Du skriver utrolig bra og bloggen din er kjempefin. keep goeing girl. la meg til som følger :))
MVH irina

irina sa...

Oii hvordan kom hun på å anbefale meg da ?? Spurte du om noen blogger. Har hun en blogg ? Jeg leter etter brukhandlerblogger skjønner du :))) Navn på brukhandleren ?
Og så er jeg faens mæ nyskjærrig...som vi se her :))
Klem klem

Spirello sa...

Hei, og tusen takk for så koselig kommentar :)

Fint innlegg, som jeg kjenner meg igjen i.

Lise B sa...

Jeg kunne skrevet under på mye av det du skrev. Jeg begynte å skrive bare helt plutselig, jeg ble så irritert over at jeg ikke visste noe om det. Derfor. Og gjett om skrivegleden blomstret! Jeg hadde tenkt å ha en smule struktur, men det passer mye bedre for meg å ikke ha det. Innfallsmetoden er mye bedre enn pliktmetoden. Av og til tenker jeg at å, hjeeeelp, jeg har ikke noe å skrive om, men da lar jeg være.- Og plutselig kommer ordene dalende av seg selv. Det må bare aldri bli må. Jeg skriver tross alt mest for meg selv, og så er det bonus hvis noen leser det. Og en fantastisk bonus er alle dere kjekke bloggerne der ute. JA TIL INNFALL, NEI TIL PLIKT!

Astrid sa...

Sammenligningsfellen. Forventningsfellen. Jepp. Høres kjent ut, selv om jeg helst ikke vil innrømme det.

Blogging skal være lyst, slett ikke plikt.