14.10.2011

Minnet






























"Bortsett fra noen enkelthendelser, som Yngve og jeg hadde snakket om så ofte at de nesten hadde antatt bibelske proposjoner, husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem."

Ikke mine ord, men Knausgård sine (fra Min Kamp 1, s 191). Men de kunne like gjerne ha vært mine. Jeg har mang en gang forbannet min egen hjerne for å være så hullete når det gjelder ting jeg gjerne skulle ha husket. Hendelser. Tanker. Morsomme historier. Bare hvis jeg skriver noe ned, har jeg en viss sjangs til å huske - med mindre det er sjelsettende opplevelser selvsagt. Men rommene husker jeg. De kan jeg bla frem til i hukommelsen. Det er nesten som å bla i en bunke gamle foto og zoome inn på detaljene, stemningen. Pussig. Er hjernen hos noen av oss programmert til å oppfatte rom som viktigere enn hendelser? Og hvorfor kan det ikke være plass til begge deler? Lurer på hvordan det blir om fem, ti og tjue år, vil jeg huske rommene, men ikke hendelsene? Det høres trist ut. Kanskje jeg må prioritere å skrive ned mer av det som skjer. Av dagliglivet. (Men det skal jeg i så fall spare dere for;)
 


7 kommentarer:

Lise B sa...

Jeg tror vi er skrudd sammen forskjellig der; jeg husker begge deler, både rommene og det som hendte. Mange ganger lurer jeg på hvorfor jeg husker akkurat dette. Det hendte liksom ikke noe, men så husker jeg det lell, komplett med lukter og alt. Veldig rart.

Portofritt sa...

Heldige du, Lise! :)

Når jeg tenker etter kan jeg huske lukter og slikt. Og utvalgte episoder av odde slag. Men det er så ofte at jeg ikke husker slike ting jeg vet at jeg burde ha husket, for eksempel for å fortelle en god historie sånn på sparket, i en muntlig setting, eller fordi noen forteller meg om hendelser jeg har vært en del av, men likevel ikke husker. Det siste er pinlig. Det første er ikke SÅ farlig, en blir bare ikke festens midtpunkt. ;)

Men du har selvsagt rett i at vi er ulikt skrudd sammen - noe som egentlig er fint. (Bortsett fra at jeg innerst inne gjerne skulle husket i pose og sekk, som deg.)

Lise B sa...

Det kan bli for mye av det gode også. Når noen forteller noe, føler jeg ofte at hodet mitt putrer og koker og kommer opp med lignende hendelser og bilder og vitser og historier og barndomsminner og noe jeg husker som mamma husker fra sin barndom og sangtekster, og til og med bibelvers, og ut renner det også, jeg føler av og til at jeg er en pest og en plage, og heldigvis er bloggen en ventil, en avlastning for mine venner:) Jeg har ei venninne som også er en slektning og vi var naboer, hun husker nesten ingenting fra barndommen, men jeg husker hva hun hadde på matpakka, hvordan hun var kledt, hva hun luktet (ikke noe stygt, det var brunost og gulrøtter), så hun mener jeg husker for oss begge. Vi er forskjellig skrudd sammen, det skal være sikkert

Åshild - prydeligbloggen sa...

kjenner meg igjen der. Men jeg kan huske noen ting selvsagt, når pappa kom opp oppkjørselen haltende, fordi jeg da lærte hva "å halte" betydde (han hadde fått et melketankbein på den ene tåa, den knuste), men jeg husker for eksempel ikke noe særlig fra bursdagene mine og sånn. Noen ganger blir jo minnene et sammensurium, for eksempel julaftener - de er liksom forskjellige og samme opplevelse. Det kan jo være fordi de var ganske like. Men jeg kan ha problemer med å huske ting som har skjedd for bare noen år siden også, jeg. Det er også pinlig. "Husker du da..." "eh... nei". Men å skrive ned, det er sikkert lurt. Hvis jeg noen gang får barn, tror jeg jeg må skrive ting de sier og gjør ned!

demie sa...

jeg er en tendens å huske hendelser, fra barndommen, på en drømme måtte. som de nesten ikke skjedde men jeg bare drømte om de. så er jeg alltid litt usikker...
men romene husker jeg veldig klart jeg og. men noen ganger min fantasi ( som var ganske stor fra begynnelse) blander seg i minnene. jeg husker for eksempel, veldig klart , at en løve bodde under min mormors komode... ( det var en eldgammel komode fra tre, med bein formert som løver )

demie sa...

.... ellers klarer jeg å fortelle mange historier fra når jeg var barn til barna mine... med å bruke selvfølgelig litt fantasi ; )

th- sa...

Jeg husker forbausende mye fra barndommen, og nå som jeg har kjøpt huset til besteforeldrene mine dukker det stadig opp historier fra familiemedlemmer om huset og når vegger ble satt opp, når loftet ble til stue, hvordan badet egentlig så ut før og alt sånt... fint! ::)