09.10.2011

Aldri aldri


Jeg har hørt det før. Selvsagt. Ja, jeg har mest sannsynlig også sagt det før, antagelig opptil flere ganger, som de fleste andre. Slik sett burde det ikke ha kommet som noen overraskelse at det faktisk er noe i det. Uttrykket. Likevel, var det nettopp overrasket jeg ble her om dagen da det slo meg hvor sant det egentlig er. En skal neigu aldri si aldri.

Jeg skulle til frisøren. Det var en lenge etterlengtet og svært tiltrengt time. Over et halvt år siden sist. Og selv om forfallet hadde skjedd såpass langsomt at jeg ikke egentlig rekflekterte nevneverdig over saken, innså jeg fra tid til annen, de gangene jeg slumpet til å se nærmere etter med brillene på, at det var på høy tid å gjøre noe med høysåten øverst der oppe.

Men hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg fortsette å spare nå som jeg tross alt var over den verste sparefasen, du vet den der håpløse perioden da du rett og slett ser halvgal ut, i alle fall gjør jeg det, noe min kjære kollega pent understreket ved å si at jeg så "morsom ut", eller skulle jeg klippe det kort-kort slik det har vært med jevne mellomrom etter at jeg ble mamma for ti år siden? Kort er godt, om det er riktig gjort, det er bare det at det koster fletta å holde det ved like.

Det eneste jeg var sikker på, og som jeg til og med sa til de som måtte gidde å høre på, var at jeg ikke skulle ha stort hår igjen. Aldri i verden! Jeg har nemlig stort-hår-skrekk. Det er en annen historie, men jeg kan si så mye at den bunner i det fryktløse åttitallet (bortsett fra at åttitallet for min del, i alle fall siste halvdel av det, var preget av frykt for både det ene og det andre, pubertetens og usikkerhetens tiår!). På åttitallet skulle håret strutte og ruve og virkelig synes - stikk i strid med hva jeg selv ønsket å gjøre. Ha ha, nei, grøss og gru og akk og ve, dit kommer jeg i alle fall aldri igjen. Har jeg sagt. Utallige ganger. Aldri! Som du skjønner, var dette det eneste jeg var sikker på da jeg entret frisørsalongen - tidlig en fredags kvelding

Likevel, som du nok har skjønt nå, var det nettopp det som skjedde. I siste sekund fra å få en sur bot, løp jeg ned i parkeringskjelleren iført frisørkappe og, ja, nemlig, stort hår. Frisøren hadde først sagt at det hadde vært morsomt å ta permanent, noe jeg selvsagt bare humret av mens jeg tenkte på hine hårde dager, men så viste det seg, etter at håret var farget og klippet og fønet tørt, at krøllene jeg trodde jeg hadde vokst av meg fortsatt var der. Til de grader også. Big head var tilbake. Nå skulle man selvsagt tro - det ville jeg ihvertfall ha veddet på selv om noen hadde spurt meg på forhånd - at dette skulle bringe meg ut av fatning, ødelegge dagen og helgen og selvfølelsen og livet. Men nei... Jeg ble faktisk fornøyd. Glad og fornøyd. Selv om håret nesten fylte hele den lille sorte billebilen min på vei hjem. Glad for at man, tross alt, aldri skal si aldri.

Nei, jeg skal i alle fall aldri si aldri igjen.

Aldri! 

4 kommentarer:

Ingrid - Fjeldborg sa...

Særdeles godt skrevet, Heidi! Og nå er jeg jo mektig nysgjerrig på hvordan det store håret ditt ser ut. Skulle tro vi møttes på butikken, vi to, men vi har visst veldig ulike mønstre for handling. Eller så handler du kanskje på den andre kanten av byen? Jeg skal se etter stort hår på meny iallefall.
Klem

Portofritt sa...

Takk, Ingrid. Ja, det er i grunn litt rart at vi aldri møtes. Det er ikke sånn at jeg prøver å unngå deg i alle fall :D

Håret er forresten ikke fullt så stort nå som jeg må fikse det selv. Hadde jeg derimot eid en føner - og visst hvordan man skulle bruke den... ;)

Anonym sa...

Takk for underholdende innlegg, hihi! Klem fra Anne

Lise B sa...

Haha! Du skriver så jeg ser det for meg, virkelig. Foreksempel en bitteliten fiat fylt av hår! Jeg har forøvrig aldri hatt stort hår, ikke en gang på åttitallet. Jeg klipte det kort i 1979, og siden har det vært kort.Og aldri permanent. Jeg synes nesten det er godt gjort selv
Ha en riktig god søndagskveld
klem fra Lise