28.04.2010

Livets gang og tidens tann




















Om ikke mange månedene er jeg 38 år. Hallo! 38!!! Betyr det at jeg er voksen, da eller? Når skjedde det? Sånn kan jeg tenke noen ganger. Andre ganger (det vil si; sort sett) føles det både selvsagt og normalt at jeg faktisk er voksen. (Heldigvis får en vel si, det ville jo vært litt småtragisk hvis jeg gikk rundt og innbilte meg at jeg fortsatt var tenåring... Ikke minst tragisk ville det ha vært for meg selv, i og med det var en svært usikker og beskjeden periode av mitt liv. Nei, huffameg, da er det hundre ganger bedre å være voksen.)

Det som er rart å tenke på er at mamma, som var knappe 20 år da jeg ble født, bare er ca 25 år på dette bildet. Altså 13 år yngre enn det jeg er nå! Jeg husker godt at mamma fylte 30 år. Selv ble jeg mamma da jeg var 29 og 31...

På en måte virker det ikke så lenge siden jeg selv var barn. På en annen måte er det en evighet siden. Det skumle er hvor fort tiden går. (Og hvor mye verden egentlig har forandret seg siden "min tid".) Før jeg vet ordet av det sitter mine barn og ser på bilder tatt nå og tenker tilbake på sin barndom - kanskje de synes at de selv var ganske søte, og jøss, har mamma vært ung!??
______

Jeg innser at det muligens er på sin plass å hinte om begynnende førtiårskrise her... Men jeg er som sagt glad tross alt. Det er vel heller ikke så uvanlig å få blaff av "oj, nå har jeg visst blitt litt gammel"-tanker?  (Blunk en gang for "nei", to ganger for "jo, det er veldig uvanlig, Heidi, det er bare du som er blitt så gammel")

3 kommentarer:

Anonym sa...

God kveld Portofritt!

Pussig du blogger nettopp dette - jeg har nettopp gitt meg etter et par timer med monument og minnesmerkeartikler.

I tillegg har jeg begynt å tenke veldig "alvorlig" de siste ukene, månedene. Tenke at ja, livet er kort. Snart er jeg førti - puh! Det føles som om jeg er i ferd med å gå inn i en "krisetid", godt vi kan stå sammen i krisetiden - jevngamle som vi er.

Fjærklem fra Nøtteskrika

Nina sa...

Jeg også befinner meg i denne pre-førti-perioden. Mannen min har befunnet seg i post-først-perioden et par år nå. Vi snakker en del om dette å være VOKSNE når vi står på badet og pusser tenner før vi skal legge oss. Blir liksom ikke ferdige med emnet. Ser på kroppene våre - og ansiktene våre. Forandring? Sjekk her! Så ler vi litt. Er vi voksne NÅ? Teoretisk kan vi til og med bli besteforeldre nå. Så snakker vi litt om det. Hva slags besteforeldre kommer vi til å bli mon tro?

Når jeg samtidig ser på russegutter og russejenter om dagen, så synes jeg de nærmest er like unge som bleiebarn ;). Husker at jeg følte meg voksen da. Mye mer voksen enn nå kanskje?

Kan vi konkludere med at alle aldre har sin sjarm?

Eirin Edvardsen sa...

Heisan. Nok en pre-førtiåring her. Fyller også 38 om noen måneder, og min mamma var også knapt 20 da hun fikk meg.

Tiden er underlig. Det følers som det ikke var så lenge siden, knapt et par år, da jeg fremdeles var student. Men det var faktisk på slutten av 90 tallet!!!!

Alle aldre har sin sjarm, og i det store bildet, med tanke på at vi kan bli 90, så er vi fremdeles ganske unge i livet. Dessuten har jeg absolutt ikke lyst til å gå tilbake til Russetiden, for eksempel. Er veldig fornøyd med å være der jeg allurat er:-)

Ha en fin dag.