22.10.2009

Nostalgia


På engelsk betyr nostalgia "longing for the past". Dersom dette hadde vært en diagnose, ville den antagelig ha havnet i mine journaler. Det er ikke akkurat det at jeg går og lengter etter fortiden. Fullt så galt er det ikke. Jeg er da, takk og pris, ganske fornøyd med nåtiden også. Men likevel. Det er noe spesielt med gamledager (en generalisering uten sidestykke, men la gå). Og spesielt spesielt er det med de gamledagene da en selv var liten. Dette er jeg rimelig sikker på å ikke være alene om å mene. Akkurat som jeg ikke er alene om å være rammet av et snev av nostalgia. Det er nemlig lett å kjenne igjen symptomene hos andre, både bloggere og ikke-bloggere.

Noen (stakkars!) synes det er forkastelig å være så opphengt i fortiden. At det bare er nuet som betyr noe. Og det bør selvsagt være her og nå (ikke bladet) som er det viktigste her og nå. Det blir patetisk hvis vi i iveren etter å minnes egen barndom går glipp av våre egne barns barndom... Vi vil vel gjerne bidra til at også de kan se tilbake på denne tiden med glede? Men det går fint an å balansere begge deler. Den gylne middelvei, vet dere.

Uansett. Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre med samme diagnose, men jeg føler meg i alle fall rikere når jeg av og til kan tillate meg selv å mimre og være nostalgisk. (Kanskje på grunn av den hullete hukommelsen jeg er utrustet med - noe jeg har plaget dere med før.) Dessuten ser jeg ikke bort fra at de som er rammet av et snev nostalgia kan ha noen fordeler - for eksempel i forhold til det å forstå egne barn. Det er jo lov å håpe!?


(På bildet: pappa, meg og den grønne favorittbamsen som dessverre har gått bort.)

2 kommentarer:

Rosas roulade sa...

Jeg forsøger at lade være med at trække min egen nostalgia ned over hovederne på mine egne børn. De skal finde sine idoler, sine dukker, sin musik, som så en gang i fremtiden bliver deres forudsætning for egen nostalgiatrip. Men jeg må da indrømme, at jeg synes, det er hyggeligt, at sønnen er fan af Star Wars, og jeg kan heller ikke lade være med at smile, når min datter finder barbie-dukkerne frem. Men jeg indser at min egen nostalgia tilhører mig og ingen andre. Og det fryder mig, at de kommer til at få sine egne lykkerus over Star Wars lego-playstation, når de en gang får børn. ;)

Anonym sa...

Hei Portofritt!

Så koselige bilder - så søt du er der du sitter på din pappas fang! Artig å se at du var lys. Jeg kjenner jo deg som voksen og mørk, og jeg må si du ligner din far. Stemmer det? Jeg har jo aldri sett dine foreldre, bare her på blogginnlegg. Han var ung! Litt rart for meg å se, jeg som ble satt til verden av en riktig godt voksen mor og far. Pappa var født i 1918 år og mamma født i 1936. I 1972 var nok det spesielt å ha så gamle foreldre, som i tillegg var et ektepar med stor aldersforskjell. Men i våre dager er det jo ganske vanlig at man får et barn når man er i midten av 30 årene eventuelt eldre.

Å være nostalgisk er ingen skam. "Sliter" jo med det samme selv he he. Kanskje vi skal starte forening: "Nostalgi og minner", som et alternativ til Fortidsminneforeningen. Den forningen er ikke så opptatt av "gammelt sengetøy" og vatt-tepper som oss "nostalgikere" anno -60-70-tallet he he.

Jeg mener å ha lest et sted at nostalgia faktisk var en diagnose på lengtene sjeler før i tiden, men mulig jeg blander det med noe annet, apropos hullete hukommelse. Men hva gjør vel det, det er jo en diagnose - man kan leve med he he. Bortsett fra at vi nostalgikere (vel, får kanskje snakke for meg selv) fyller huset med de utroligste ting fra loppemarkedene vi kommer forbi. Så vi kan nok være slitsomme (nok en gang for jeg snakke for meg selv) for de nærmeste og deres hjemmlige omgivelser.

Ha en riktig god helg.

Klem fra Nøtteskrika