Portofritt retro-babbel

I forrige innlegg fikk jeg en kommentar som fikk meg til å tenke. Nemlig: Hvor gammelt må noe være for å kunne kalles retro? Det var snakk om skrivemaskiner, men det gjelder selvsagt mye mer enn det. I dag brukes ordet over alt. Jeg er nok også selv ganske retro-slepphendt, altså med ordet. Det gir positive assosiasjoner, spesielt for en nostalgisk gamledager-sjel. I alle fall enn så lenge.

Hvis vi ikke passer på har vi kanskje snart brukt det opp. Det skjer gjerne med slike moteord. De brukes og misbrukes i hytt og pine, helt til de til slutt er helt ubrukelige. Men tilbake til spørsmålet. Hvor gammelt er retro? Kanskje det er som med biler. Biler som er eldre enn 30 år regnes som veteranbiler i Norge. (Godt dette ikke er direkte overførbart til mennesker. Da ville jeg jo selv ha vært i veteranklassen nå. Med tillegg!)

Men jeg tviler på at en kan sette en like bastant grense når det gjelder retro. Det som betegner retro mote og kultur er i følge Wikipedia at den kopierer og etterligner gamle moter. Retro er tilbakeskuende. Og hva innebærer det så å skue bakover? Det er selvsagt relativt. Hvor langt tilbake en skal skue for å kunne kalle noe tilbakeskuende er med andre ord vanskelig å svare på. Men det må vel være langt nok tilbake til at noen får et nostalgisk, slørete blikk av å tenke på den konkrete saken...?

I mine øyne er enkelte ting fra 80-tallet retro - vel og merke bare noen få utvalgte ting som jeg tilfeldigvis liker og har gode minner knyttet til. Tradisjonelt sett knyttes nok retro mest til ting fra de nærmeste tiårene rundt og etter krigen. Vi loppemarked-elskere bruker kanskje begrepet om alle skattene vi tar med oss hjem, så lenge det ikke er noe som er masseprodusert de siste årene, altså så lenge det er gammelt - og kult...