Englespill

Da jeg var 9-10 år fikk jeg englespillet jeg viste på forrige innlegg til jul. Den gangen var den skinnende blank og flott. Jeg husker følelsen av høytid når lysene brente og englene spilte. Siden har englespillet blitt pakket opp og ned mange juler. Idag har det absolutt sett sine bedre dager. Det er umiskjennelig noen bulker og riper i lakken - akkurat som eieren ;-) Men like fullt har den en selvsagt plass når julepynten skal fram her i huset.

Jeg må innrømme at jeg ikke engang visste at det het englespill. Det var det medblogger Kaspara som fortalte meg. Hun hadde kjøpt to stykker i Gøteborg i høst, og lurte på om dette var et svenskt fenomen i og med det hadde vært så mye av det der. Det kunne jeg ikke svare på - da. Men nå, etter en aldri så liten research, vet jeg at det er nettopp det det er!

Swedish Angel Chimes ble designet av Erik Boberg i 1948, i Gävle, en by nord for Stockholm. Året etter ble lysestaken introdusert på det amerikanske markedet - og ble en umiddelbar suksess! Bare i årene 1948-1973 ble det produsert mer enn 20 millioner englespill.

Her ser vi to tidlige versjoner av esken til englespillet:


I 1974 solgte Erik Boberg rettighetene til englespillet. Åtte år etter startet to sønner Scandinavian Metal Products SMP AB, og begynte å en egen versjon av englespillet, Star Chimes. I 1994 kjøpte SMP tilbake rettighetene til det originale englespillet, og sirkelen var dermed sluttet.

I Gävle er de så stolte av fabrikken og englespillet at de i 1995 laget en 8,77 meter høy versjon. Dermed kom de også i Guinness Book of Records.

I det siste har jeg sett slike englespill både på andre blogger og i interiøsblader. Jeg har også sett at mange etterlyser steder å få kjøp dem. Det er mye som tyder på at dette kan være en lur ting for interiørbutikker å satse på til neste år. Mange nostalgikere vil nok ikke klare å la være å kjøpe. Englers spill er nok kommet for å bli!

(kilder: SMPs hjemmeside)

Brett og bilder

Oransje er kanskje ikke julefargen over alle julefarger, men jeg synes likevel dette brettet fra Sävsjö fungerer som julebrett - spesielt med min gamle englelysestake på. Er det englespill disse heter? Jeg har vurdert å lakke brettet, men får meg ikke til å gjøre det siden det er i original lakk nå. Oransje er dessuten fint sammen med mange morsomme farger, så det spørs om det ikke blir bevart som det er, men med ambulerende utstillinger;-)

De tre øverste postkortene til høyre laget Jeanette (Fryd+Design) for et par juler siden. De er vakre, som alt annet hun lager, og kommer til å bli hentet fram i mange juler framover.

Den runde tallerkenen på veggen er Stavangerflint, kjøpt på den bloggberømte butikken Pynt i Porsgrunn. Tegningen har datteren min tegnet. Det nederste bildet i sort ramme er fra Camilla Engman. Duken, det store englebildet og det lille englepostkortet er loppekjøp. Det skal flere ting opp på denne veggen, men det er selvsagt ikke gjort over natta.

Julefryd

I dag fikk vi verdens beste nyhet. Lille Alma kom til verden i gryningen, noen dager før tiden, men ikke mindre velkommen av den grunn. Vi gleder oss veldig til å hilse på henne. Gratulerer til Jeanette, Geir og Mathea!

Julehilsen

Med ønske om en fredelig og fin jul til oss alle!

Søte tradisjoner

Tradisjoner er herlig. Det er noe trygt og godt i at ting skjer på samme vis år etter år. Julens TV-meny er et eksempel på hvor viktig dette er. Det ville nok ha blitt haraball om NRK endret radikalt på TV-programmet i julen. Vi forventer en rekke faste innslag; Hovmesteren, oksen Ferdinand, Snipp og Snapp, nissene som maler med sjakkrutete maling, Tre nøtter til Askepott, Reisen til julestjernen, Karl Bertils jul, Ivanhoe. Bare for å nevne noe. Dette er godbiter som ikke skal nytes utenom jul. Det skal derfor mye til før jeg kjøper de samme Disney tegnefilmene som går på TV hver julaften. Det må i så fall være hvis jeg skal feire jul utenfor NRK-frekvens, i det store utland, men det blir nok en god stund til. Tradisjoner er som sagt herlig!

De siste årene har jeg ikke akkurat hatt problemer med å få tiden til å gå på julaften. Når en plutselig befinner seg i den voksne rollen (hjelp!!) og faktisk er den som skal arrangere julemiddagen, er det ikke lenger så mye tid til TV-kos. Men de yngste familiemedlemmene sørger heldigvis for å holde tradisjonene ved like. Slik har det vært i seks år nå, men denne julen blir litt annerledes. Vi skal nemlig på besøk julaften. Dermed er det mye mindre å tenke på og ordne med. Jeg kan komme til dekket bord! (Vel, nesten, jeg kommer jo til å hjelpe til, siden det er mine foreldre vi skal til. Men jeg har verken regien eller ansvaret.)

Et mål for morgendagen er derfor å sette meg ned med mine to små og se på noen av de gamle klassikerne. Uten å stresse. Kanskje de da får øynene opp for "Tre nøtter til Askepott". De har nok hittil vært litt for små.

"Tre nøtter til Askepott" sendes i år for 23. gang på NRK, og jeg er nok ikke alene om å synes at den tsjekkiske versjonen av Askepott er et perfekt eventyr. Det er iallfall slik jeg husker det, og jeg håper inderlig at jeg ikke mener noe annet nå bare fordi jeg har blitt voksen.





Nettet kan som vanlig bidra med morsomme fakta. En kan feks reise "I Askepott rike" med Dagbladet, lese om selve filmingen, med flotte bilder av location og kostymer, se bilder fra filmen, eller lese om hvor Askepott og prinsen er i dag.

Fri til å leke

Jeg har vært fan av Maria Øverbye i noen år nå. Helt siden jeg fikk være med en felles venninne hjem til henne og ble fristet til å kjøpe, slunken lommebok til tross. Nå skulle jeg gjerne hatt plass (og saldo) til flere av hennes arbeider.

Maria Øverbye fremstår som sprudlende kreativ og lager de vidunderligste vesener ut av klumper med leire. Hun og min venninne gikk på keramikk-kurs sammen. Den gang var begge to ferske i gamet, men den ene av dem ble kanskje hakket mer hektet. Dette var åpenbart noe for henne. I et portrettintervju i "Kunst for alle" forteller hun om sin vei til kunsten, at det satt langt inne, men at sykdom fikk henne til å forstå at det var kunstner hun måtte bli. Heldigvis! I dag lever hun av kunsten sin.

”Det er bare å føle seg fri til å leke! Så enkelt og så vanskelig er det” (Maria Øverbye)

Leiligheten er en kreativ drøm. Her fra Elle Interiør nr. 5, 2007.

Årets tre

Ikke mitt årets tre, riktignok. Jula ville nok ikke vært den samme uten et av den grønne, friske sorten. Men jeg likte likevel dette morsomme juletreet jeg så i et innlegg på den nederlandske bloggen the style files. Det er satt sammen av pene men unyttige ting - samlet opp igjennom årene. Tingene er festet på veggen med små spiker og kitt. En kjekk måte for oss samlere å få vist fram noe av det som ellers kan virke, ja, unyttig. Og hvis tingene skal henge litt lengre enn i jula, kan kanskje tingene settes sammen i en annen form enn et juletre?

Jane Schouten er skaperen av treet. Hun driver også resikuleringsnettbutikken, All the luck in the world, som tilbyr "Vintage, Handmade & re-styled" varer. Det er også verdt å ta en titt på de fargesterke bildene hennes på flickr.

Hverdager

Livet består av flest hverdager - selv midt i førjulsstria. Hverdager som inneholder vesker som rommer altfor mye og som må tømmes på bordet, datamaskinen som sjelden får fri, aviser som skal leses, magasiner som inspirerer. Hverdager som sjelden er stylet.

Rundt meg dukker rotet opp like fort som jeg rydder det vekk. Og mens jeg rydder og roter om hverandre drømmer jeg om forandring og forbedring, om å flytte litt på noe her, male noe der, kjøpe ditt og lage datt. Skal jeg aldri bli fornøyd? Jeg tror mange av oss er slik at vi hele tiden higer etter noe mer, enten det er på det ene eller andre nivået.

Og ville ikke livet og hverdagene bli nokså kjedelige hvis alt var bestemt og satt for alltid? Jeg tror at det å ha drømmer, ideer og ønske om å utvikle seg er sunt - at det er med på å gjøre oss til vitale og levende mennesker. I hvertfall så lenge vi ikke tar helt av i dagdrømming og dermed glemmer å være tilstede her og nå, for livet er som sagt flest hverdager.

Når hverdagene er bra, er all ting godt. (Fritt etter Blåfjell)

Favoritter

Jeg vet det ikke er særlig originalt, men jeg elsker den lille Bambi-figuren min. Den har hedersplass i stua hele året. Nå står den som en ærverdig beskytter av det gylne lyset som Karin Erikssons telysholdere gir. Bambi er et loppefunn, men telysholderne er kjøpt på nr9 i Sandefjord (butikk med sjel, anbefales!).

Karin Eriksson, født nyttårsaften i 1969, er enda en svensk kunstner som lager ting til å bli småforelsket i. Hun har en egen blogg (selvsagt, enhver kunstner som følger med i tiden har jo det!) Karin's Style Blog , men også hjemmeside og nettbutikken manos.

Ønskelistekravet

Ja, "Hva ønsker du deg til jul? Vi må få en liste!" Spørsmålet kommer like brått og uventet hvert år. En klok sjel ville kunne være mentalt forberedt på dette, og da faktisk kunne ha et svar å komme med. Men ikke jeg. Jeg blir like overrasket over spørsmålet som jeg blir over hvor kalde de første kuldegradene føles eller hvor mørk november er. Hvert år. Og det kan vel ikke bare tilskrives min gullfiskhukommelse? Jeg vet jo at også andre lar seg overraske av ulike faste, egentlig forutsigbare, hendelser.

Men tilbake til ønskelistekravet. Det er like vanskelig hvert eneste år. Hva i all verden ønsker jeg meg? Og det til tross for at det, sånn ellers i året, ikke skal stå på manglende ønsker. Gjennom et normalår har jeg nok utformet minst 250 ønskelister. Bokmerker til favorittgjenstander på internett. Gule lapper og klussete sider i små notatbøker, fulle av små stikkord som avslører hva jeg til enhver tid gjerne skulle hatt kloa i. Et høyst levende ønskebarometer.

Det pussige er at alle disse lappene og listene er som blåst bort når desember og spørsmålet kommer. Spørsmålet utløser nemlig en kjapp senking av jernteppet. Det er nok derfor det velmenende kravet gjør meg lettere irritert. Hvorfor må de få en liste? Forsvinner ikke hele poenget med julegaver hvis en må legge inn detaljerte bestillinger?

Innerst inne ønsker jeg nok at mine kjære skal vite hva det er jeg ønsker meg. Gjerne uten at jeg vet det selv. Men det er vel å være litt vel utopisk. Jeg er jo ikke garantert at jeg selv har denne overnaturlige evnen til å treffe blink når det gjelder gavekjøp.

Misforstå meg rett, jeg er tross alt glad jeg slipper å få en masse ting jeg ikke ønsker meg. Problemet med slike gaver er jo at man som regel ikke har plass til dem. Det vil si, det ser kanskje ut som om det er plass til messinglysestaken på veggen over sofaen, men du VIL jo ikke ha den der. Det er ikke plass til den lysestaken. Hadde det derimot vært en snerten lysestake, ala den retro du ikke lenger husker at du ønsket deg i august...

Vi har stort sett det vi trenger, og "trenger" vi først noe nytt så har mange av oss veldig klare meninger om hva dette noe er. Dermed kan dagens ønskelister lett få et preg av en kynisk bestillingsliste: "Tivoli radio (hvit!), nytt sengesett (bilde vedlagt), og pyntepute fra favorittbutikken (bare der)." Det er slike ønskelister jeg sliter med å lokke fram fra jernteppet. Det føles rett og slett ikke riktig. Jeg tror ikke det var meningen da man begynte å gi hverandre julegaver. Kanskje det er på tide å revurdere hele gaveskikken?

Jeg mener selvsagt ikke at man skal slutte med julegaver. Så radikal er det ikke nødvendig å være. Men omfanget av, og delvis innholdet i, gavene er kanskje modne for en endring. Det blir neppe mer julestemning av at man ikke ser juletreet for bare gaver.

Nye venner

Bildet heter "My friends" og er Camilla Engmans strek. Jeg har skeiet litt ut i førjulstiden (kanskje for å feire min nye jobb) og bestilt dette og to andre illustrasjoner av Camilla Engman. De to andre heter "Redhood" og "Spring". Den fjerde i serien, "Listen", var dessverre utsolgt. Men jeg er glad for at de jeg kunne få, og nå gleder jeg meg masse til å få en pakke fra meg selv i posten etter jul.

Litt artig at Camilla Engman ble kjent gjennom blogging...
(artikkel fra Tecknaren.)

Det er sikkert unødvendig å si at bloggen hennes er vel verdt et besøk.

Det gule huset

For ikke mange år siden fant jeg denne boka (bare på norsk) i et antikvariat. Det var nesten så jeg besvimte av lykke da jeg fant den. Dette var nemlig en av de tingene jeg rent hadde glemt, men som likevel var godt lagret. I det samme jeg så den blaffet alle minnene om gode lesestunder opp igjen. Jeg eide aldri denne boken selv, men lånte den til gjengjeld utallige ganger på biblioteket. Mamma var heldigvis flink til å ta meg med dit - noe som sikkert la grunnlaget for en sterk leselyst.

Det gule huset er opprinnelig dansk, skrevet av Grete Janus Hertz og illustrert av Iben Clante. Jo Tenfjord oversatte den til norsk da Cappelen gav ut boka i 1977.

Boka er bygget opp som en bygård med seks leiligheter. Forsiden og baksiden av boka viser gården sett fra gata og fra bakgården. Vi ser alle vinduene, de ulike gardinene og blomstene alt etter som hvem som bor der, og vi ser litt av det som skjer der inne.

Forsiden viser blant annet ryggen på en jente som går inn hoveddøren. På innsiden av permen ser vi den samme jenta forfra, på vei inn. Instrumentet tyder på at hun er på vei til musikkundervisning hos Klang - i 3. etasje til høyre.

Inne i boka ser man hvordan bygården ser ut inni, med trappa på venstre side, og dørene til de seks leilighetene på høyre side.



Hver dør er som en liten bok med en fortelling om hva som skjer inne i leiligheten.

Hos Olsen, i leiligheten til venstre i 1. etasje, ser vi at kjønnsrollemønsteret dengang kanskje var en smule annerledes enn i dag (-takk og pris). Mens fru Olsen tar av bordet, tar herr Olsen seg en hvil. Noen må jo lese avisa! Og det er sikkert ikke dumt med en hvil før barnebarna kommer på besøk. Kjekt at frua ikke trenger det samme.




I mitt eksemplar mangler den ene lille boka, fra leiligheten til Sørensens, 1. etasje til høyre. Det eneste bildet som er igjen derfra viser at fru Sørensen leter etter noe under divanen, med herr Sørensen som anstand. Men neimen om jeg husker hva de leter etter. Oversiktsbildet under, funnet et sted på internett, kan tyde på at det er katten de er på jakt etter, og jeg ville blitt veldig takknemlig om noen kunne fortelle meg hvorfor!





Denne store, tynne, boka var alltid veldig spennende å titte i da jeg var liten. Jeg tror ikke det bare kan tilskrives 70-tallets noe mer sparsommelige underholdningstilbud. For mine barn synes også at boka er fascinerende. De synes den er så spennende at jeg har plassert den i en hylle høyt oppe, litt utenfor deres rekkevidde. Den må gjerne leses i, men med en viss grad av andakt. Denne skal nemlig mine barnebarn også få oppleve.

Bloggetreff

I dag har jeg hatt gleden av å være til lunsj hos søte medblogger "Kaspara", Kasparas regnbue. Tilfeldigvis bor vi jo i samme by - og antagelig har vi mer enn en gang gått i de samme sporene på jakt etter gamle skatter. En gang har vi til og med ubevisst knivet om det samme vatteppet. Jeg sto med to ulike tepper i armene og så visst veldig vurderende ut. Skal jeg ta det eller det? Eller begge? Jeg ante ikke at Kaspara sto rett bak meg og ønsket hardt at jeg skulle legge fra meg det lilla med blomster - Men sannelig, det gjorde jeg, gitt! Jeg tror det må ha vært et snev av tankeoverføring inne i bildet her, for det er jo ikke slik at jeg ikke hadde råd til begge to... Men teppet passet veldig fint inn hos Kaspara, og jeg er fornøyd med mitt eget retroteppe ;-)

Det var morsomt å se det flotte huset i virkeligheten etter først å ha sett mange glimt fra bloggen. Og gjett om det var mye fint å se på der! Det er tydelig et hjem til en varm og kreativ familie. På en måte er det godt å se at andre har samme lidenskap for gode loppekjøp som en selv. Det skumle med å besøke slike hjem er at en kan bli bittelitte grann misfornøyd med den boligen en har selv - men det må en bare riste av seg. Mest av alt er det selvsagt inspirerende og hyggelig!

Jeg ble vartet opp med nydelig mat, og kommer garantert til å prøve meg på å bake både ostebrødet og adventskransen. Nam nam. Heldigvis finnes oppskriftene og bilder av godsakene på bloggen hennes, bare klikk på ordene over ;-)

Takk for en kjempehyggelig dag!

Jeg kvitrer!

I dag kvitrer jeg som en fugl, for jeg har fått jobben! (Selv om oppladningen til intervjuet var litt følelsesladd ;-) Det er nesten for godt til å være sant!

Glansbilder

Noe av det som er artig med blogger er at man kan bli inspirert av hverandre. Min inspirasjon til dette innlegget er kommentarer mellom to bloggere jeg liker, nemlig Fryd+Design og Dill og Dall og Sånt om nettopp glansbilder.

Dette fikk meg til å tenkte på en engel jeg selv er veldig glad i. Engelen på bildet over er ikke i den beste stand, den er litt slitt og skrukkete, men likevel er dette et av de fineste glansbildene jeg har. Jeg kom også til å tenke på en artikkel jeg nylig hadde lest i Magasinet (18. oktober 2008) om tegneren Harald Damsleth (1906-1971).



Harald Damsleth har laget både engelen min og de glansbildene det var snakk om på de to andre bloggene. Mange har nok hans glansbilder hjemme, i egen eller mors glansbildesamling, for han var veldig produktiv reklametegner og illustratør. Hele hans produksjon kan man se mer om på nettsiden damsleth.

Du kan sjekke om noen av dine glansbilder kommer fra hans hånd ved å klikke her. Her har de lagt inn alt de har kunnet oppspore av Damsleths arbeider.

Damsleth hadde tysk mor og norsk far, vokste opp i Fredrikstad og studerte i Berlin. På 1930-tallet ble han en suksessrik reklametegner med sans for Art Deco, som bildet under. Han designet annonser og bokomslag og hadde tegneskole.



Det Damsleth kanskje er mest husket for i ettertid, som også var fokus i artikkelen i Magasinet, er at han meldte seg inn i Nasjonal Samling allerede i 1933 og at han endte opp med å produsere en mengde NS-propaganda under krigen. Damsleth gjorde det stort som plakatkunstner for tyskerne, men om plakatene holdt mål estetisk sett, var det selvsagt vanskelig å forsvare innholdet eller budskapet i dem i Norge. I 1950 ble han dømt som landssviker. Dette la en skygge over hans karriere.

Etter krigen holdt Damsleth en lav profil, i noen miljøer var han en ikke-person. Likevel livnærte han seg som anonym illustratør. Det var i disse årene han produserte flest glansbilder, men også postkort, til-og-fra-kort, gratulasjonskort, festtelegrammer, barnebøker, fargeleggingsbøker og forsider til kiosklitteratur.


Dette idylliske bildet er forsiden til "Min aller første bok", utgitt første gang i 1953.

På bakgrunn av alle de flotte arbeidene Damsleth står bak, synes jeg det er viktig at han ikke bare blir husket for krigsårene.

Betong og porselen

Lysestaken fra et av helgens lokale julemarked skal snart opp på veggen sammen med bilder i ulike størrelser og rammer. Dette skal henge over 1970-talls skjenken som ble kjøpt for 100 kroner på loppis i våres. Oppi hodet mitt ser det ihvertfall fint ut. Håper selvsagt at det blir det også.

Koppen er fra Porgrund Porselænsfabrik og er sånn sett, akkurat som meg, fra Grenland ;-) Men den er hakket eldre enn meg, da. Disse koppene var visst valgt fordi de er ganske tynne i porselenet og at lyset dermed skinner litt igjennom.

Figgjo forever

Det er noe med meg og Figgjo for tiden, og kanskje spesielt fat. Stavangerflint er heller ikke å forakte, men denne gangen var det altså to stk rektangulære Figgjo-fat som har blitt dratt til hus.

Det ene er et stort, sart og romantisk fat med markblomster i midten, gullblomstermønster på endene og ordene Gi oss i dag vårt daglige brød rundt om på fatets kant. Det andre er litt mindre og heter betegnende nok Mexico. Dette er prydet med et eksplosivt 1970-talls blomstrete mønster i glade farger. Og selv om de to fatene er totalt forskjellige i stil og uttrykk passer de merkelig nok sammen!

Jeg skal innrømme at det begynner å bli vanskelig å overbevise mannen min om at vi virkelig trenger flere fat. Løsningen blir å smugle dem inn. Noen ganger (les: ofte!) er det greit at han ikke er videre interessert i interiør og nips, og dermed heller ikke legger så veldig merke til detaljene rundt for eksempel det maten serveres på... (Han er ikke mannssjåvinist, altså. Han er veldig flink i heimen, men det er liksom jeg som stort sett lager vårt daglige brød, nei, jeg mener mat.) Jeg er derfor redd for at det ikke er de siste fatene som finner sin vei inn i dette husholdet.

Julen i boks?

Nei, julen er selvsagt ennå ikke i boks her i huset. Men huset har iallfall fått en juleboks til. Denne fant jeg på en bruktbutikk her om dagen, og den har allerede fått et favorittstempel hos meg. Jeg holdt på å gå rett forbi, men så var det noe ved den som gjorde at jeg likevel stoppet opp. Motivet viser pur norsk vinteridyll, sånn som mange har hatt gleden av å oppleve de første dagene i desember. Nå gleder jeg meg til å fylle den med favorittjulebaksten vår - hvite kakemenn. Nam nam.

Savn i snøen - eller kunsten å sette ut mamma

I går fikk jeg erfare det alle foreldre selvsagt vet, også jeg (egentlig), nemlig at det ikke er lurt å gå forbi barnehagen mens ditt barn er ute og leker i snøen - hvis det er samme barnehagen vel og merke. Det hjelper ikke engang å advare på forhånd. "Hvis du ser mamma gå forbi barnehagen etterpå så kan du ikke være med hjem, for da må mamma rekke en buss. Hun skal nemlig på jobbintervju".

"Neida, mamma, jeg tenker ikke på det," svarte 5-åringen snusfornuftig. "Jeg er er sikkert bak barnehagen og kaster snøball jeg, mamma." Det siste var kanskje ikke like snusfornuftig, men det skulle i alle fall ikke være noe problem. Han ville jo ikke se meg uansett.

Men det gjorde han. Først begeistret vinking på langt hold. Så en klem ved porten. Det hadde jeg tid til. Så et realt grep i jakka mi med krav om å bli med hjem. Han dro meg mot gittrene i porten. Det hadde jeg ikke tid til. Jeg rakk likevel bussen - med god hjelp (rå makt) av de snille barnehagetantene. Attpåtil måtte jeg vente noen minutter. Bussen som skulle den andre retningen kom først. Og hele tiden satt min lille prins ved porten og kikket lengselsfullt ned til bussholdeplassen. Jeg visste ikke riktig hva som var det rette å gjøre, men jeg endte med å prøve å skjule meg inne i skuret, for å ikke "gni det inn" og for å se om han da ville fortsette med akingen. Det gjorde han ikke. Han satt pal og stirret.

Kanskje ikke den ideelle oppvarmingen til et jobbintervju. Verdens slemmeste mor. På vei til møte for å skryte om seg selv.

Vel hjemme igjen, rundt middagsbordet, ble det lille treffet et samtaletema. Da påsto han kjekt at han bare hadde tulla. Jeg spurte om han visste at jeg ikke tok den første bussen, og må innrømme jeg følte meg lettere teit da han svarte "Jaaa, jeg så jo halve hodet ditt i busskuret, mamma!"

Glassklare minner

Jeg fortsetter på min lille nostalgiske bølge. Denne gangen var det disse små glassfigurene som gav følelsene mine et lite kick. Min hullete hukommelse forteller meg at jeg fikk dem på søndagsskolen, som belønning for å ha møtt opp (og det er ikke umulig at det var en viktig pull-faktor). Det er mulig jeg tar feil, at det var på speideren jeg fikk dem, men jeg tror altså ganske bestemt at de helt sikkert kanskje (der har du meg i et nøtteskall, bestemt som få!) at de er fra søndagsskolen, som holdt til i kjelleren på det lokale Samvirkelaget.

Uansett, nå har glassfigurene blitt børstet støv av og plassert på et gammelt brett sammen med mose, kongler, sopper og lys. Jeg liker ideen om å bevare og bruke ting som betyr noe spesielt for en. Gjenbruk er en fantastisk ting, både med tanke på miljøproblematikken, på finanskrisa, og faktisk med tanke på ens egen sjel. Det er liksom noe spesielt tilfredsstillende med ting som har en form for historisk sus over seg, og det kan det faktisk være om gjenstanden ikke er eldre enn fra 1980-tallet. Dessuten er det jo mye mer morsomt å omgi seg med sine helt egne ting, enten det er eget hjemmelaget, andres hjemmelagede, arvegods, nyinnkjøpt loppe eller minner fra ens egen oppvekst. Enig?

(Bjørkene er "lånt" fra Cole & Son)

Søte Paul

En av de som dro igang Designernes eget julemarked var mat- og interiøsstylisten Paul Løwe. Jeg husker at jeg så han bak rattet (svært dårlig metafor, selvsagt) i kafeen. Er det rart det var god mat der? Bloggen hans, Sweet Paul, er vel verdt en titt. Der er det mye inspirasjon. Ikke minst kommer han stadig med nye ideer til mat og ting å lage ifm julen.

Og de som er spesielt interesserte, som meg, kan lese hans fortelling om historien bak julemarkedet. Ideen oppsto visst under en samtale mellom venner - rundt et kjøkkenbord - slik gode ideer ofte gjør. Forskjellen fra mange andre kjøkkenbordideer er at de faktisk gjorde noe med saken! Også det til inspirasjon...

Designernes eget julemarked

Til helgen arrangeres Designernes eget julemarked for 10. gang på rad, og jeg har et sterkt ønske om å reise til DogA i Oslo. (Please!)

Det første året, i 1999, foregikk dette nyskapende markedet i et relativt lite lokale på Grünerløkka. En kreativ vennegjeng hadde samlet sammen et knippe unge kunstnere og designere som stilte opp og solgte egne arbeider. I tillegg var det kafe med herlig hjemmelaget mat. For min del var dette kjærlighet ved første blikk. En åpenbaring. Virkelig inspirerende og spennende saker for en støvete Blindern-student.

I årene som har gått har jeg stadig brakt med meg små skatter fra dette markedet; Noen henger i ramme på veggen, andre har hengt på min eller mine barns kropp. Jeg har kjøpt knapper som ikke er som andre knapper, postkort laget av gamle barnebøker, usedvanlig vakre notatbøker osv. Ifjor kjøpte jeg en enkel, vakker ring laget av et gammelt emaljefat med JA inngravert oppå - og er superfornøyd med gjenbruken.

Noe av det beste med dette markedet er å oppdage mange spennende kunstnersjeler. Idag har man jo selvsagt internett og blogging til det samme, men det er litt spesielt å se alt og alle i virkeligheten. Jeg har dessuten alltid med meg en bunke visittkort hjem, og kan derfor finne favorittene igjen på nettet.

Idag er Designernes eget julemarked et gigantisk, profilert marked for designere fra fjern og nær. Tar jeg turen regner jeg derfor ikke med å være alene - selv om jeg eventuelt skulle dra på egenhånd.

Kalendertid

Jeg regner med at flere enn meg hadde kalender med små plastikk-ting i på 1970-tallet? Dette bittelille røde kameraet (2x1 cm) er en levning fra den tiden, og funnet av det satte meg straks noen tiår tilbake i tid. Sukk! Jeg har også en gås, en ku eller okse, en telefon, en halvmåne, og en mikroliten baby, men disse bor fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Det hadde vært morsomt om noen husket flere detaljer fra disse kalenderne...

På 1970-tallet hadde vi en kalender hver, som regel enten med sjokolade eller med slike små ting. Det kan nok være at noen hadde mer kreative mammaer enn andre den gangen også og kanskje derfor hadde pakke-kalendere, men disse inneholdt ganske sikkert ikke like flotte gaver som i dag. Dette var jo før oljen hadde rent godt utover i det norske pengesystemet. Det var dengang man måtte spare lenge lenge for å få råd til et fjernsynsapparat. (Det er mulig vi er på vei dit igjen, men det er en annen historie.)

En titt på ulike blogger viser at mange barn i dag er velsignet med flotte pakke-julekalendere laget av kreative mødre. (Ja, DillDall-Nina, det later til å være en typisk mamma-syssel. Men overrask meg gjerne om noen har eksempler på annet!). For de som ikke selv har tid, overskudd eller ønske om å være en slik mamma, finnes det heldigvis mange alternativer - fra sjokoladekalendere til under 10 kroner, til mer fancy godterikalendere, til merkekalendere med feks Playmo-, Lego-, High School Musical-, Cars-, eller Polly Pocket-ting. Bare for å nevne noe. Trøsten for disse mammaene (meg inkludert, må jeg innrømme), er at ens barn faktisk også kan ha stor glede av slike kalendere. Mine gleder seg iallefall stort til hver nye lille ting i sine kalendere. Og etter å ha funnet det røde kameraet kan jeg godt forstå dem!

Ønske-stempel

Jeg falt for disse super-enkle, søte stemplene fra The Small Object. Skulle selvsagt likt å ha laget dem selv, men når en selv ikke er helt der, er det flott at det går an å bestille slike godbiter fra de som kan. Mange vil sikkert tro jeg har laget dem selv ;-)

Skulle du mot formodning trenge en god grunn til å kjøpe noe hjemmelaget, så ta en titt på Poppytalks liste - med mulighet for å tilføye egne grunner:

Utfordring

Jeg har aldri vært særlig ivrig på kjedebrev (selv om jeg alltid har likt brev). Det var liksom så tungvint, og ikke veldig interessant. Jeg har heller ikke vært spesielt flink til å sende videre kosete eller morsomme masseproduserte sms'er eller e-poster. Men denne utfordringen, fått av marte meee, har jeg mer sansen for. Ikke fordi jeg får muligheten til å snakke om meg selv, men fordi det er artig å lese hvilke sju små hemmeligheter andre avslører om seg selv. Dette er dessuten mer personlig. Her er altså mine 7 små "avsløringer":

1) Jeg blir lykkelig av rare, billige funn på bruktbutikker, loppemarkeder eller Fretex. Spesielt morsomt er det å finne ting som andre tenker på som helt fjerne, men som jeg ser at er en skatt! De beste (men akk så sjeldne) opplevelsene er når alle andre løper bort til de tingene jeg ville ha levert til loppemarkedet, mens jeg selv i fred og ro kan sondere terrenget. Men Retro-trenden brer om seg, og dermed blir stemningen mer amper og konkurransen hardere. Nå er det først til mølla som gjelder.

2) Jeg beundrer alle de/dere som lever ut sine kreative sider, og har en veldig hemmelig (og urealistisk) drøm om være kunstner.

3) Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - til tross for at jeg er 18 x 2 år, og har åtte års utdanning etter videregående.

4) Vi tyvstartet med julen og hadde full julemiddag på lørdag, før desember en gang hadde begynt. Juletre og julegaver ventet vi riktignok med.

5) Jeg er en nostalgiker med hang til gamle ting, gamledager, og historie.

6) Jeg er svak for notatbøker, og har et lite lager liggende på lur. Er boken riktig fin blir den gjerne liggende der med blanke ark, da sliter jeg nemlig med å bestemme meg for hva som er bra nok til å bli skrevet i den. Men Moleskine er, i all sin enkelthet, som skapt til å bli brukt - og blir brukt. I love!

7) Jeg har begynt å bruke MYE tid foran dataskjermen, men foreløpig er det ikke verre enn at jeg har tid til et liv ved siden av. (Og det har jeg selvsagt tenkt å fortsette å ha!) Men jeg er tross alt en fersk blogger, og vet i grunnen ikke hvem jeg skal utfordre videre. Utfordringen sendes derfor noe tilfeldig videre, og de (u)heldige er:

Glamourbibliotekaren
Frydefulle betraktninger
Fullt hus og stormende jubel
Huset ved bekken (Kardemomme)
Kasparas regnbue