Brent glede

Det høres kanskje litt rart ut at jeg tidligere idag ble glad da jeg brente ostesmørbrødene mine. Ikke det at jeg liker brente ostesmørbrød spesielt godt. Ikke det at det var meningen å svartsteke dem. Det som likevel gjorde meg glad, var vissheten om at jeg er på rett spor.

Grunnen til at ostesmørbrødene ble stående alt for lenge i ovnen var nemlig at jeg glemte tiden. Og grunnen til at jeg glemte tiden var at jeg holdt på med noe morsomt. Og grunnen til at jeg holdt på med noe morsomt var at jeg skrev. Og grunnen til at jeg skrev var dette studiet jeg så langt storkoser meg med. (Til tross for at det er 75% studie på toppen av 100% jobb - og selv om det innimellom tærer på.)

Antagelig kan de svarte ostesmørbrødene takke sir Ken Robinson for denne heller uventede reaksjonen fra matmor. I fredagens Skavlan sa han nemlig at et tegn på at du har funnet "your element" er at oppfatningen av tid forandres. Er man i sitt element, sa sir Ken Robinson, kan en time virke som fem minutter. Og motsatt. I tilfellet med ostesmørbrødene var det ikke motsatt. De ble ferdig - og vel så det - på null komma niks. Bare fordi jeg var langt inne i skrivingens univers.

En annen ting den kloke mannen sa er at det aldri - "as long as you are alive and breathing" - er for sent å finne sitt element. "Life is not a one way street." Jammen en trøstens ord til de av oss som ikke akkurat tar strake veien til målet.