Det er mulig jeg kommer fra en slekt med usedvanlige fotografer, i negativ retning... Men egentlig mistenker jeg at dette nok er et fenomen av mer allmenn karakter. Det får meg til å lure på hva det kommer av at så mange bilder fra 1970-tallet er tatt med halve kropper og manglende hoder:
- Var det fysisk vanskelig å se gjennom linsa?
- Ble bildet tatt før - eventuelt etter - de trodde at det ble tatt?
- Kanskje ingen hadde tenkt på at en bruksanvisning kunne være nyttig?
- Eller kanskje det rett og slett skulle være sånn, kanskje det var mote? Litt på samme måte som det er in å knipse nærbilder av husets ting og tang i dag...
En morsom bieffekt (med mindre dette var en helt bevisst vinkling fra fotografens side) er at bildene ofte gir et godt bilde av omgivelsene rundt det som kanskje egentlig var hovedmotivet. Ta for eksempel dette bildet. Her sitter jeg - nokså ny - på mammas fang, men hva er det som nesten er mer iøynefallende i bildet? (Bortsett fra at mammas skjørt er veldig veldig kort.)
Sofaen bak! (Som jeg gjerne skulle hatt nå.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar