Alt var bedre før. Sier noen. De som tenker slik er antagelig offer for sin egen hukommelses hemmelige triks. Den (hukommelsen) er nemlig utstudert og selektiv. Den, i alle fall min, husker nemlig det den vil, slik den vil det.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne ta regien og bare bestemme at jeg skulle huske noe jeg dessverre har glemt. Men det er ikke slik hukommelsen funker. Den husker tilsynelatende det den vil.
Enkelte ting har jeg full forståelse for at hukommelsen min har fortrengt. Jeg skjønner for eksempel godt at alle minner rundt mattetimene på videregående er ryddet bort. Dette var hukommelsen min og jeg nemlig skjønt enige om at stort sett var dørgende kjedelig. (Heldigvis har jeg ikke fått videre bruk for derivasjon siden i livet.)
Men hvorfor i all verden kan jeg ikke huske slike ting jeg gjerne vil huske? Det er jo så mye jeg vet jeg har syntes har vært morsomt eller interessant, og som jeg gjerne skulle fortelle videre i en passende anledning. Likevel kan jeg ikke for mitt bare liv klare å fremkalle minnene i hjernebarken.
Finnes det noen triks?
Hypnotisering kan kanskje fungere, men jeg ser ikke for meg at jeg skal begi meg ut på den slags med det første. Jeg har jo knapt nok tid til å synge i dusjen. Andre triks kan være å skrive ned alt det morsomme og fine som skjer. Det ville garantert ha fungert for meg, siden min hjerne er veldig skriftlig og visuelt innrettet. Men det var det med tiden da... Jeg har både gode intensjoner og utallige notatbøker, mange av dem påbegynt nettopp i dette ærend, men det sklir alltid ut. Antagelig fordi jeg glemmer det. Ironisk nok. Slemme, utspekulerte hukommelse!
Andre triks kan være lukt. Alle har vel opplevd å nærmest eksplodere av minner ved å kjenne en eller annen lukt. Problemet med denne metoden er at den er veldig tilfeldig. Du kan jo ikke til enhver tid være bevæpnet med "riktig" lukt for å fremkalle ønsket minne.
Da er det bare en mulighet igjen - i alle fall som jeg husker - og det er bilder. Bilder har en egen evne til å fremkalle minner. (Svakheten er selvsagt at bildene ikke alltid gir et hele bildet. En marsboer ville for eksempel lett ha kunnet tro at min oppvekst utelukkende besto av 17. mai, julefeiring og bursdager - hvis familiens fotosamling skulle være eneste kilde. Og her tror jeg ikke våre album skiller seg nevneverdig fra andres.)
Og så, for å huske å se på bildene bør man ha et system, slik at det er lett å ta dem fram. Idag har vi dem gjerne i mapper på datamaskinene våre, mer eller mindre organisert. Det kan sammenlignes med de gamle bildekonvoluttene fra fotobutikken. Mitt problem er at jeg sjelden husker i hvilken mappe/konvolutt bildene er.
Nei, det var bedre før.
Da limte man bildene inn i fine fotoalbum.
Og hadde tid til det. ;-)
(På bildet: Loppekupp; to stk vintage fotoalbum - med blanke ark!)
2 kommentarer:
Åh er det virkelig sant? Fant du de to fine albumene på loppemarked, jeg ha vært på utkikk etter akkuratt sånne lenge. Jeg vill at Marko skal ha et sånnt barnealbum som jeg har fra da jeg var liten, og mannen min også har. De var så utrolig mye finere før syns jeg, enn de svarte papp greie de selger idag. Åh men da er det håp, jeg skal tråle videre etter slike album. Kjempe fint kupp! Og fine ord du skriver!
Så fine album! Jeg har alle mine bilder i album fram til 2003. Så stoppet det opp, gitt. Og det har irritert meg lenge. Spesielt siden jeg har bøttevis med digitale bilder liggende på pc'en. Men nå er redningen her (for min del!) - digitale fotoalbum som lages på hjemme-pc'en, printes ut av fotobutikken og ankommer postkassa mi kort tid etter. I bokform. Jeg redigerer, velger bilder, bakgrunner og setter inn tekst. Betraktelig raskere enn om jeg skal gjøre det på den "gamle" måten (selv om noe av sjarmen med sider som klistrer seg sammen og håndskrevne kommentarer unektelig er borte!) og det funker. For meg. Snart skal jeg ta fatt på bildehaugen fra 8 måneder i Irland, og se om jeg kan få organisert det. Før jeg glemmer hva alle folka på bildene heter.
Legg inn en kommentar