portofritt

Hytte tu(r)

2012-01-29T20:37:00.001+01:00

Hytte-helg. Batteriene lades. Uten dekning. Intet nett. Bare snø. Snø så hvit og myk som snø SKAL være. Og kos. Og tid. Tid til å leke og lese og spille og snakke. Hytte tu så deilig. Batterier (nesten) ferdig ladet til ny uke. (Må bare lades gjennom søndags-kvelden først!)

2012-01-23T08:21:00.007+01:00

Ny uke. Nye muligheter. Jeg vurderer å (skal) prøve Bikram Yoga.

(Prøvde det faktisk! Ikke verst, selv om jeg holdt på å besvime, måtte forlate lokalet (som for øvrig holder en temperatur på 40 grader) en stund, og allerede er støl! Er spent på morgendagen. Kommer jeg meg ut av senga eller ikke? Uansett hva det blir til, jeg kommer til å prøve Bikram igjen.)

Spies like us

2012-01-21T22:22:00.001+01:00

Det ligger en snodig stemning over stua i kveld. Som om noen vil inn. Som om noen holder et øye med oss...

Lørdag!

2012-01-21T12:24:00.001+01:00

Spise frokost når en ellers inntar lunsj. Varm drikke i nye kopper. Ah! Lørdag!!! Denne lørdagen skal brukes til å ordne ting. Gjøre slikt det ellers ikke er tid eller krefter til i hverdagen. Rydde. Vaske. Handle. Hente sønnen fra overnatting. (Det hadde vi nok fått til i hverdagen også, he he, men da er han som regel hjemme med oss.) Lage god mat. Og innimellom - og til slutt - skal det nytes. Fyre i peisen. Lese avisa. Spise. Se på Grand Prix. Lese det nye magasinet "Skriva" på ipaden. (Hvis jeg kommer til, vel og merke, selv om det var jeg som fikk den til jul, er det ikke alltid jeg slipper til. Ungene har forståelig nok lagt sin elsk på den.)

PS. Selv om jeg jo har sovet lenge, vil jeg bare ha sagt at jeg ikke har ligget på sofaen helt siden forrige innlegg.

Ha en fin lørdag!

2012-01-17T21:24:00.001+01:00

Min hjerne er midlertidig ute av drift. Antagelig er alt som skal til en kveld under disse bildene, altså på sofaen.

39 +

2012-01-16T19:01:00.000+01:00

Håndballspiller (39) på Sportsrevyen i går: "Jeg føler meg ikke som noen 39-åring..." Nei vel, tenkte jeg, som ved en feiltakelse og kanskje for første gang på tretti år hadde fått med meg deler av Sportsrevyen, hvordan mener han da at andre 39-åringer føler seg? Mer modne, kanskje? Eller bare pur gamle?

Apropos alder. Jeg er klar over at det er litt barnslig å påpeke dette, men i dag er jeg 39 og et halvt år. Om seks måneder innledes altså et nytt tiår for mitt vedkommende. Ingen tegn til kvaler foreløpig. Så langt synes jeg fakstisk bare det har vært deilig å bli eldre. Å gradivs finne seg selv. Å bli stadig mer trygg i seg selv. Heldigvis har livet også lært meg at det er andre ting enn alder som avgjør hvor bra du har det og hvordan du føler deg. En positiv og leken innstilling til livet gjør underverker.

Innfallsmetoden

2012-01-14T18:48:00.002+01:00

Når jeg tenker meg om er det en grunn til at jeg ikke har noen bloggstrategi. Det er nemlig nettopp det som er min strategi: Å bare blogge når jeg har lyst - og bare om det jeg måtte ha lyst til å blogge om. Innfallsmetdoden er hyppig brukt. Grunnen til dette er den lett beklemmende følelsen (i gaten "klaus") tanken på å måtte gjøre noe gir. "Å, nå er det lenge siden forrige innlegg, nå må jeg finne på noe..." Det er ingen kreativ følelse, det er helt sikkert.

Vi har alle våre grunner til å blogge. Noen vil vise hva som inspirerer dem. Eller inspirere andre. Andre blogger kanskje for å bli inspirert selv. Eller kanskje er ikke inspirasjon med i bildet i det hele tatt. Kanskje er grunnen noe helt annet. Det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er å være tro mot seg selv.

Min grunn til å begynne å blogge var sammensatt (slik virkeligheten jo ofte er). Jeg lå nede, etter å ha møtt veggen som det heter, og hadde behov for noen positive innslag i tilværelsen. Jeg ville ha et sted å få utløp for en skrivelyst jeg aldri turde å gjøre noe ordentlig ut av. Jeg ville lære meg hvordan dette bloggegreiene funket. Og ganske raskt merket jeg at bloggingen var en ideell måte å kickstarte kreativiteten på. Til å legge merke til rare og små detaljer i livet, og til å gjøre noe ut av dem. Til å formidle tanker og følelser jeg ellers ikke ville ha satt ord på.

Men noen ganger (les støtt og stadig) faller jeg i en felle. Det kan for eksempel være i burde-fellen, forventnings-fellen eller sammenlignings-fellen. Da blir jeg sittende fast en stund mens alt av ideer tørker ut. Da blir fingrene stive på tastaturet. Bildene blir kornete - og latterlige. Da lurer jeg på hva jeg innbiller meg at driver med. Dette landskapet er ikke for meg. Helt til et friskt vindpust av en selvstendig tanke, et innfall, løfter meg ut av det gufne hullet og bærer meg et stykke gjennom luften og kanskje tar meg en svingom innom himmels.

Det er da jeg skjønner hvorfor jeg gjør dette - og plikt er så langt fra svaret som overhodet mulig å komme.

Fakta f--n

2012-01-13T22:21:00.001+01:00

Beklager språkbruken. Jeg får skylde på at jeg er lettere påvirket av en bok jeg leser. Faktum er at om jeg bare ikke hadde fryktet å bli bannlyst fra hele Blogger, ville jeg jaggu også ha skrevet faen fullt ut.

Oi.

Over til fakta, som er at jeg har en bekjennelse å komme med. Også den inspirert av denne boken. Og apropos den, sliter jeg i skrivende stund veldig med ikke å skli over i svorsk. Varfor då då? Fordi boken er skrevet på svensk, og fordi jeg derfor tenker nesten like mye på svensk som på norsk for tiden. Det är hur roligt som helst! (Men gjør seg kanskje best på innsiden av eget hode...) Har du forresten tenkt på hvor mye bedre det høres ut med banning på svensk? (Ikke at det å banne er noe mål i seg selv.)

Nei, over til saken, til fakta. Hva nå enn det var. Jo, det var denne bekjennelsen. Også den er inspirert av boken, som fikk meg til å innse at jeg må endre min bloggstrategi. (Oh skitt. Jeg har jo ingen bloggstrategi!!) Men fra nå av skal jeg altså gjøre mitt for at min blogg ikke gir potensielle lesere dårlig samvittighet eller ditto selvfølelse - feks fordi de selv ikke har det så ryddig som meg - det vil selvsagt si som det ser ut til at jeg har det, basert på de bildene som blogges. (Egentlig ser det 80% av tiden ut som vi har hatt "Berit" eller "Dagmar" på rask visitt.)

Det er ellers et kjent fenomen dette at (interiør)bloggere i den rene kuratorstil viser frem nøye utvalgte detaljer fra sine liv og hjem. Vakre utsnitt. Stolte øyeblikk. Sånn er det bare. Forståelig nok når en tenker seg om. Hvor ofte har en ellers mulighet til å redigere "den fula värkligheten" en smule?

Problemet er at dette bidrar til et inntrykk av at alle andre får til så mye eller har det så fint. At de er bortimot perfekte.

Det er det sjelden noen som er.

Tror jeg.

I alle fall ikke jeg.

Og nå nærmer vi oss endelig saken. For etter å ha lest i denne svenske boken har jeg innsett at det er forfriskende deilig å si "skitt samma". Samme det om ikke alt er på stell alltid, om du ikke rekker alle burde-burdene, om du - eller kreftene - innimellom ikke strekker til, om huset ser bomba ut, og om du av og til ser deg i speilet og tenker at "Her kommer dumme dumme dumme dum..." Innerst inne er du vel likevel nokså glad i deg selv, du bør i alle fall strebe mot å bli det, og da kan det være greit å gi deg selv litt slakk. Virkeligheten er ikke perfekt. Og skal heller ikke være det. Vi ville ha kjedet oss til døde.

Hva bekjennelsen gikk ut på? Nei, det må jeg innrømme at jeg har glemt. Jeg vet jeg hadde en lur tanke bak dette, men fakta er at den nå er borte vekk...

Skitt samma!

(Hvilken bok? Dyngkåt och hur helig som helst, av Mia Skäringer)

2012-01-11T20:26:00.005+01:00

Små ting. Store gleder. Som dette gamle pennalet fra den nylig oppdagede bruktbutikken et par-tre steinkast fra jobben.

Monogram-kopper

2012-01-08T18:10:00.003+01:00

Vi digger våre nye kopper, datteren min og jeg. Min er gul med bokstaven "h", hennes er rosa med "j" på. Finfine gaver. Faktisk finere i virkeligheten enn på bildene. Hele alfabetet frister. Fra Anthropologie.

Hjemmeseier

2012-01-07T19:00:00.001+01:00

Vi feirer at vi - etter x antall år - endelig har fått ryddet bort ledningene under teakskjenken, koblet til den nye og mindre dvd-spilleren og dermed for første gang fått satt på de to siste skapdørene. (Og det hele tok bare en halvtime, så hvorfor har vi ikke gjort det før?) Klar hjemmeseier denne lørdagen, altså. Hurra og skål!

Lie i hylla

2012-01-04T10:08:00.000+01:00

Heftene med Jonas Lies samlede verk, minneutgave fra 1908-09, fra den gang Oslo fortsatt het Kristiania, har tilhørt mine barns oldeforeldre. Lurer på om de kjøpte dem for 30 øre stykk og mottok et av gangen eller om de kjøpte alle samlet. Mer sannsynlig er dette noe en av dem selv hadde fått i gave (kanskje som dåpsgave?) eller arvet. I alle fall hadde hun, Else, bedt sin datter, min svigermor, om å ta vare på dem, og det har hun heldigvis gjort. I en årrekke har heftene ligget i en plastpose i boden hos svigers, men nå har altså Jonas Lies samlede flyttet inn i hylla hos oss. En noe medtatt, men likevel ærverdig samling.

Jonas Lie (1833-1908) regnes som en av de fire store i norsk litteratur. I 1908 bodde han i Stavern. Store Norske Leksikon og Wikiedia

2012-01-01T21:25:00.000+01:00

Det er litt trist å tenke på at de late fridagene er over for denne gang. Trøsten er at det går an å ha det bra i hverdagene også. Et av mine mål for 2012 er å lese (og skrive) mer. Begge deler gir ro i sjela, noe som kan være sårt tiltrengt fra tid til annen. Det er tross alt ikke ro som preger hverdagene her heller. ;-)

Happy. New. Year.

2011-12-31T12:28:00.001+01:00

Jeg er takknemlig for året som har vært - og ser frem til 2012. Godt nytt år alle sammen!

Udda

2011-12-31T00:25:00.004+01:00

Blogging og internett er vel og bra og veldig bra, men bladet kan ikke bli stående på hylla av den grunn. Jeg gjør i alle fall mitt for å støtte "the printed word". Ikke bare har jeg så smått begynt å bidra med tekster selv (halleluja!), jeg legger også igjen en god slump av mine egentjente lommepenger på Narvesen. Til gjengjeld får jeg inspirasjon - på trykk- og herlig avkobling (ikke til å kimse av). En favoritt-lektyre er det danske magasinet Cover / Cover Kids. En annen det svenske magasinet Residence: "Kärlek til det udda"

Miss Dahl neste

2011-12-30T12:29:00.001+01:00

Jammen er det effektivt å blogge-ønske seg ting. I februar skrev jeg om Sophie Dahls kokekunster, og takk og pris tolket noen dette innlegget dithen at jeg ønsket meg denne boka til jul. "Miss Dahls frodige fristelser". Til denne "noen" må jeg bare si "Juppiiii!" (og takk, selvsagt, men det gjør jeg "live"). Kokeboken er som skapt for slike som meg, som liker å lese om matglede og kanskje få inspirasjon til en og annen rett, men ikke nødvendigvis er noen super (eller ivrig) kokk selv, og som i tillegg liker å lese de små anekdotene fra Miss Dahls hånd. Om hvor hun har sin matglede fra. Om en over gjennomsnittet fascinerende bakgrunn. Om de fristende rettene. Aldri før har jeg lest en kokebok som om det var en roman. Nytt blogge-ønske: I mitt neste liv vil jeg bli ~~som~~ henne. Ok?

Ta en titt på SophieDahl.com, så skjønner du kanskje hva jeg mener.

Retro tid

2011-12-29T21:31:00.000+01:00

Hils på mitt nye favorittarmbånd, selvlaget julegave fra datteren, her i selskap med den nye Casio-klokka fra Urban Outfitters i Edinburgh. For øvrig en slik butikk det er skremmende fort gjort å svi av flere timer i. Og ditto pund. (Til tross for at 40 pund for en klokke ikke er mye. Spesielt ikke når denne klokken har stått på ønskelista en god stund.)

2011-12-29T13:40:00.002+01:00

På et udefinerbart tidspunkt i romjulen (det føles som om det er idag) vipper julen over til å bli snart-nytt-år. Jeg liker nytt år, og idag skal jeg se om jeg får kjøpt meg ny Moleskine-kalender. Om få dager er nemlig tiden inne for smått å planlegge året som kommer. Plotte inn ting vi vet skal skje, og kanskje enda viktigere, ting vi vil skal skje. Nytt år = Nesten blanke ark. Juppi! (som våre danske "naboer" så sjarmerende sier.)

2011-12-28T20:13:00.004+01:00

Det er en fryd å ha flere dager på rad med "Ingenting" på planen. Jeg håper du også nyter romjulen! (enten du jobber eller ei)

Enjoying Christmas? I am. It's so nice to be able to do nothing for a few days!

2011-12-26T13:47:00.002+01:00

Et av mine favoritt-blader; svenske Yourlife. I følge dem selv er dette bladet "För dig som vill ha mer ut av livet." Og hvem vil ikke det? (Selv om du i er aldri så fornøyd med livet akkurat nå, er det alltid plass til litt mer påfyll.)

2011-12-25T20:55:00.003+01:00

Tegningen av ungene var et av årets høydepunkt under treet. Det er tegnet av min brors samboer, som er illustratør, kunstner, kunst- og håndverks lærer og en kjempesøt person.:)

God jul

2011-12-24T23:21:00.001+01:00

Mammas porselensmaling hører til jula her hjemme - og blir igrunnen bare finere og finere med åra. Jo eldre jeg blir? I år har det meste av boller og fat og bjeller og andre dingser (som den som pynter opp Europa-kartet her) vært i bruk. På baksiden av denne nisse-dingsen står det "GOD JUL". Kunne ikke ha sagt det bedre selv! :)

Lille-lysaften

2011-12-23T23:30:00.000+01:00

Det er noe helt spesielt å se det lysende juletreet i stua. Det gir ro i sjelen. Spesielt etter at det meste ellers er klart og det (endelig) er tid til å sette seg ned i sofaen og nyte klassisk lille-julaften-underholdning på tv. Vi så selvfølgelig "Grevinnen og hovmesteren", og i år var det spesielt morsomt. Av to grunner: 1) Ti åringen holdt på å le seg skakk. Det var som å se den for første gang selv. 2) Mannen i huset påsto at grevinnen er blind! Den tanken har aldri noensinne slått meg, og først ble jeg forvirret, så usikker, før jeg til slutt (men raskt) konkluderte med at han tar feil. Noen formening om den saken?

2011-12-22T20:44:00.003+01:00

Nå skal det bli godt med juleferie. Med tid til de siste forberedelsene. Tid til å være hjemme og sammen med familien. Aaah! Pur nytelse (hvis en ser bort fra den lille dosen stress som må til for å få alt klart). Ønsker alle en fin førjul- og julefeiring!

2011-12-21T20:33:00.001+01:00

(usbl-nytt)

Førjulstempo

2011-12-21T08:51:00.005+01:00

Julen nærmer seg i et tempo som hest og slede over nysnøen. Der stopper vel også likheten med dagens jul og motivet på denne konfekt-eller kakeboksen. Men det går helt fint. Jeg gleder meg til jul - uansett hvor raskt den kommer og om er hvit eller ei. Gjør du?

PS. Her forutsetter jeg at det går fort (med hest og slede på nysnø). Men slikt har ikke mye greie på. :)

Sa jeg...

2011-12-20T21:00:00.001+01:00

..at Edinburgh er toppers? Fin om sommeren. Fin før jul. Disse bildene er fra Grassmarket i den gamle delen av byen, men det var julepynt og julemarked og juletivoli og julenisser og julelokomotiv og julegaver og juledobbeltdekker og julesang-synging og julelys over alt. Kanskje for å skjule de grønne plenene? Vel, jeg skal ikke si det, for natt til lørdag kom det til og med snø - ene og alene for å imponere oss. (Men vi ble i grunn enda mer imponert av vårværet som dukket opp på søndag.) It's nice to be on a førjulstur.

Huset...

2011-12-17T17:03:00.000+01:00

Det er den rareste ting å se sitt eget hjem på trykk. Selv om du har blogget ett og annet bilde av heimen fra før er det noe ganske annet å se bilder som en annen - en som virkelig kan ta bilder - har tatt. Spesielt når du ikke engang har sett bildene selv før bladet har gått i trykken. Og om mulig enda rarere er det å lese om seg selv. Sier Heidi og rister på hodet.

Det var med litt blandede følelser Heidi, nei jeg, svarte ja på forespørselen om besøk i februar i år, men inspirert av den nye given jeg hadde fått for meg, tenkte jeg at, skitt au, selv om jeg egentlig er en person som trives bedre i kullissene enn i rampelyset, kan det vel ikke skade? Det er jo ikke sånn at jeg blir A eller B eller C, ikke engang F kjendis av det. ;-) Derfor åpnet jeg altså dørene og bakte pliktskyldigst "Heidis eplemuffins". (Ikke si det til noen, men venner og familie vil antagelig skrive under på at slike eplemuffins ikke akkurat er typisk meg. Sånn sett burde de, i anstendighetens navn, ha fått et annet navn enn "Heidis eplemuffins". Mannen i huset holdt på å le seg skakk. Sannheten er at selv om jeg jo hadde bakt dem, hadde jeg fått oppskriften av ei venninne som hadde funnet den i et dansk blad, og jeg har verken bakt dem før eller siden. Jeg er visst ingen stor baker. Ikke enda i alle fall. Ja ja, der kom den sannheten på bordet. Det gjorde godt!)

Bortsett fra det med eplemuffinsene er jeg fornøyd med både opplevelsen av å treffe det hyggelige teamet bak reportasjen, Kjersti Lunnan Aas og Jeanette L. Bækkevold, med å se proffene i arbeid, og med resultatet. Så har man prøvd det også. (Akkurat som et drøss andre bloggere. ) Og jeg tror fortsatt jeg hadde rett i at det ikke skader...

Nei, nå fikk jeg nesten lyst til å prøve meg på Heidis eplemuffins igjen.

De ser jo gode ut...

(OBOS-bladet nr 9, 2011)

Ho ho ho

2011-12-15T21:49:00.002+01:00

Jeg liker The Independent - og nissene fra i fjor som er på plass i vinduet på gjesterommet.

Kjære julenisse,

2011-12-13T22:29:00.000+01:00

Vi kom i skade for å sende deg feil ønskeliste fra husets tiåring i år. Denne var visst mest ment som en spøk! Hvis det nå er slik at det er for sent å endre på dette, vil jeg i alle fall forsøke å forklare litt - for kanskje å bøte noe på skaden - slik at julaften også i år kan bli en hyggelig opplevelse:

1) Listen er ikke nødvendigvis satt opp i prioritert rekkefølge.

2) Doruller for eksempel er noe faren hennes alltid svarer at han ønsker seg - ofte med det resultat at han også får mange, av venner og familie, så jeg tror nok ikke det er det hun mest av alt ønsker seg.

3) Punkt to er nok da mye mer interessant! (Hun påsto etterpå at hun hadde ment å skrive 150.000 kroner, men det trenger du ikke å ta så høytidelig. 50.000 er mer enn nok for en tiåring uten faste utgifter.)

4) Kamel. Ikke vet jeg hvorfor det helst skal være en jente-kamel... Kanskje fordi hun alltid har ønsket seg en søster?

5) NB! Søster står IKKE på ønskelisten!

6) Så var det et bevis på at du finnes, da... Bør være enkelt. Bare å innfri feks punkt to (her punkt 3).

7) Jeg tror ikke det gjør noe om røntgenbildet av farens hjerne skyves litt nedover når du skal velge blant ønskene. Det var nok mest et (forhåpentligvis humoristisk) spark til ham.

8) Du kan også stryke mange truser og BH'er. Det siste trenger hun ikke på et par(?) år, det første får hun av oss.

9) Sjørøversverdet kan du nok også trygt hoppe over. Det har aldri vært hennes greie. (Og jeg håper ikke det er slik at det plutselig blir det nå...)

10) Underskriften på at familien ikke skal se Titanic må ses i sammenheng med lillebrorens ønskeliste. Han er nemlig usedvanlig opptatt av Titanic og ønsker seg i år, som tidligere år, den filmen.

PS. Lykke til med prioriteringen. Og beklager bryderiet. Jeg vet du har mye å gjøre for tiden!

Med vennlig julehilsen

Fortvilet Mamma

Gjensyn

2011-12-07T22:36:00.001+01:00

Lader opp til et gjensyn med Edinburgh. Lurer på om det er like grønt der nå som det var i sommer... Vel, egentlig spiller det ingen rolle. Det er jo julestemning som gjelder nå. Jeg gleder meg åkke som.

Julefryd

2011-12-06T20:47:00.000+01:00

Vil du lese frilans sak nummer to etter at "te-kanner/blå-trær-beslutningen" ble tatt? Ikke det at TO saker er så mye å skryte av når det snart har gått et år, men jeg jobber tross alt fullt og tok 20 studiepoeng studie ved siden av i våres, derfor er jeg både glad og fornøyd over å ha kommet et l a n g t sprang videre fra natt til 2. januar i år da jeg bestemte meg for å ta noen grep. Det er vel i og for seg ikke noe nytt at det er lurt å sette seg mål, men det føles likevel nesten som en revolusjon når en selv opplever at det faktisk har noe for seg. Julesaken jeg snakket om at jeg skrev på for litt siden kommer i disse dager ut årets siste usbl-nytt. Klikk her og se side 54-56) Saken ville ikke ha vært det samme uten Jeanette - det kan alle se. ;-)

Langt

2011-12-05T18:19:00.001+01:00

Piano

2011-12-04T21:30:00.001+01:00

Det er ikke bare enkelt å ta det piano i førjulstiden. Kanskje det hjelper å ha fått et i hus?

Illustrerte servietter (jul)

2011-12-03T20:59:00.001+01:00

Jegvar selvsagt ikke alene om å spare på servietter på 70- og 80-tallet. Antagelig gjorde alle dere som sparte på viskelær også det? Vi hadde jo ikke så mange alternativer den gang. I forrige århundre. Det blir i alle fall det vi forteller våre barn og barnebarn. ;-) Fikk lyst til å dele noen serviettmotiver. Første tema ut er jul. Antagelig faller ikke alle i smak slik de gjorde på den tiden de var nye, men de har likevel en sjarm, ikke sant? Ser du forresten noen kjente?

Lykter tennes

2011-12-02T22:40:00.001+01:00

Advent II

2011-12-01T22:06:00.001+01:00

Det er heldigvis ikke SÅ mye som skal til for å sette igang den innvendige kverna som produserer julestemning. Bare det å se dagens dato på kalenderen gjør sitt. Men det beste trikset er å observere ungenes glede over endelig å kunne innvie årets julekalender. :) (Ferdigkjøpte kalendere ingen hindring:)

Advent

2011-11-27T23:07:00.001+01:00

Julestemningen lar vente på seg; første advent til tross.(Det kan ha noe med løvet, den grønne plenen og fotballer i hagen å gjøre...) Men så er det jo nettopp venting - og forberedelser - advent handler om. Vi venter på jul. Vi gjør oss klare til jul. Og jeg for min del begynner sannelig også å vente på litt snø. (Vi bor i Norge, gjør vi ikke? Hvit jul hører med.)

Livet i boks

2011-11-27T13:30:00.000+01:00

I denne lille koffertaktige boksen oppbevarte svigerfarmor regningene sine. Den har vært tom i noen år, men nå har den flyttet inn til oss og vi kan fylle den med hva vi vil. Ikke helt ulikt livet. Det kan man også fylle med (nesten) hva man vil; med skrot eller skatter, med negative tanker eller gode tanker. Det siste høres unektelig ut som den beste ideen. Gode tanker fører til gode og kloke og riktige handlinger. Hva som egentlig er godt, klokt og riktig kan være så mangt, fasiten må nok hver og en av oss finne selv, men gode, kloke og riktige handlinger fører til et godt liv. Godt for deg - og for de rundt deg. Det tror i alle fall jeg. Tror du?

Lys i betongen

2011-11-24T22:53:00.001+01:00

Mannen i huset kaller den nye lysestaken for Titanic. Men det betyr likevel ikke at han ikke liker den. Den tunge kolossen, som han først omtalte som "mastodont" da han her om kvelden med ett oppdaget det nye innslaget på skjenken, falt nemlig i smak. Både hos ham og hos barna. Godt. Da er vi fire. :)

Nupereller (gamle, delikate, skjøre) + Betong (ny, glattpusset, solid) = Sant.

Ikke sant?

Pussig nok oppdaget jeg nettopp, to minutter etter publisering og via en kommentar hos Fryd+Design, en oppskrift på hvordan du (vi) selv kan lage en lignende sak. DIY-betong av Signe Pling

Grønt

2011-11-23T19:33:00.001+01:00

Jeg er fortsatt ikke lei av husets grønne innslag. Heldigvis. Her i gården tar nemlig de fleste maleprosjekter både vinter og vår, og minst enda en vinter og vår, før de blir realisert.

Linselus

2011-11-22T23:37:00.001+01:00

Jeg grugleder meg til årets siste nummer av OBOS-bladet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg ikke har sett bildene selv før de kommer på trykk - og at jeg tross alt og i det store og hele ikke er spesielt vant med å være på trykk... Antagelig burde jeg også ha holdt meg langt unna trykk når jeg tenker meg om (med mindre mitt navn står i bylinen, selvsagt). Noen gjør seg tross alt best i kulissene (og trives best der også). Jeg mistenker sterkt at jeg er en sånn en. Men, men, er man med på leken må man smake B'en. (Eller hvordan var nå det der igjen?) Første reaksjon, på det lille bildeglimtet over, var fra mannen i huset som humrende ristet på hodet og sa; "Det der har ikke noe med meg å gjøre." Men det har det selvsagt. Han trenger bare ikke å bry noe seg videre om det. ;) Foto fra OBOS.

Hi?

2011-11-20T23:31:00.001+01:00

Når jeg tenker meg om var det med å gå i hi en sterk overdrivelse. På grensen til løgn må man vel kunne si. Etter at jeg skrev det om hi (og mørketid) på tirsdag kveld har jeg vært på to dagers seminar og fest i Bergen (i det herligste vær, lyst og vakkert), vært på jobb, blitt intervjuet av lokalavisa (jeg var på ingen måte "hovedperson" i dette, og er jeg heldig blir jeg klippet bort fra hele stykket;), hentet en Tove Adman betong-lysestake på nr9 (skal vise etterhvert), vært på min første mammafest (hvor jeg for øvrig danset linedance og overraskende nok møtte en medbloggende medmamma; Kvirrevitt), gjort rent hjemme (vel og merke ikke alene), hjulpet svigers som skal flytte inn i mindre leilighet, fått et lass av gamle saker som de vil bli kvitt inn i huset, tilbragt hele dagen idag i en håndballhall i Sande - og kjørt frem og tilbake dit (i tåka), ommøblert arbeidsrommet (heller ikke alene) for å gjøre plass til et piano som kommer til onsdag, og gått kveldstur med to hyggelige naboer. Takk og pris for en time og tre kvarter med Downton Abbey på tampen av helgen; det nærmeste jeg har kommet hi denne uka.

(Regner med at jeg ikke er alene om å oppleve hverdagen en smule hektistk. Trøsten er at det er morsomt!!)

Gamle kjenninger

2011-11-19T23:53:00.001+01:00

Mørketid

2011-11-15T21:40:00.001+01:00

Tilbake i hi. Det er mørketid.

...

2011-11-12T21:16:00.000+01:00

Et dansk "kys" fra Anne Black.
Og et kamera-viskelær fra den gang man var ung, eh, yngre. (Husker du?)
Jeg liker dem begge.
Og så liker jeg at det er lørdag.

Perspektiv

2011-11-11T10:08:00.001+01:00

Idag skal jeg i en begravelse. Slikt setter ting i perspektiv.

Familen Hva-Hvis

2011-11-10T20:40:00.001+01:00

Miniatyr-familie-figurer tegnet av 10-åringen. Jeg tror ikke det er oss. Da har i så fall lillebroren blitt utstyrt med musefletter og pappan plutselig blitt mindre enn meg... Eller så har jeg blitt litt ungguttaktig og pappan nokså feminin. Hm...Når jeg tenker meg om er det bare hun som ligner på seg selv, med det lange lyse håret. Men jeg husker at jeg selv (ikke ofte, heldigvis) lekte med tanken om hvordan ting ville ha vært om jeg hadde vokst opp et annet sted og med en annen familie. Hvordan ville jeg ha vært da? Kanskje er det dette de små figurene handler om? Men jeg tror uansett ikke at hun vil bytte oss ut. Ikke enda iallfall ;-)

Fullfør!

2011-11-09T22:13:00.001+01:00

Kanskje på tide du kvitter deg med det som åpenbart ikke hører hjemme på bildet, Heidi? Først da kan nemlig den nye stolen komme ordentlig til sin rett, i selskap med den gamle pulten. Ja, for du har vel ikke tenkt til bare å se på skriveplassen, heller? Ta deg sammen og rydd opp, sier nå jeg, ditt alter ego og gode hjelper. Oppryddingen kan gjøres på to måter: 1) At du fullfører prosjektet du begynte på for kremt år siden, eller 2) At du selger/ kvitter deg med det støvsamlende arsenalet av gamle kopper og skåler. Du har vel merket at det gir alt annet enn positiv energi stadig å bli minnet om din egen manglende evne til å fullføre?

(PS. Rett skal være rett, noe klarer du tross alt å gjennomføre.)
(PS. PS. Bare ikke nok.)

Vennlig hilsen Hjelperen

Kamelen

2011-11-08T23:43:00.002+01:00

Jeg har svelget en kamel. I stua. Nei, det er kanskje mer riktig å si at kamelen står i stua. Den eneste måten jeg har svelget den på er tross alt i overført betydning. Du vet, når man går med på noe man egentlig ikke har lyst til. Det gjør man jo når man svelger kameler. For hvorfor skulle man ellers svelge dem?

Denne kamelen troner foran tv, rett ved peisen (kameler er vel vant med et varmt klima?), og består av en stykk (jeg sa vel ikke stygg?) stor lenestol som kan snurre rundt og vippe bakover, og en tilhørende fotskammel, begge i sort skinn og mørkebrunt treverk.

Da kamelen først kom på døra, vennlig ledsaget av svigerfar, kunne jeg ikke annet enn å slippe den inn. Jeg tror ikke jeg sa velkommen, men jeg sa i alle fall hei (man er da oppdratt til å utvise en viss høflighet) selv om det ikke akkurat var drømme-møbelet som med ett hadde bestemt seg for å flytte inn.

Men mannen i huset virket glad, og barna enda gladere, av å se kamelen her hjemme (kanskje på tide å vurdere et husdyr av den mer allminnelige sorten?), og siden det selvsagt ikke er riktig at jeg skal bestemme alt, svelget jeg min interiørstolthet og lot kamelen fylle halve stua. Minst. Men for hvor lenge? Ja, det er det ingen som vet, tenkte jeg krasst her om kvelden, i mitt stille sinn, før jeg dumpet ned foran tv. Ved peisen. I stolen. Med bena på skammelen.

Sukk!!

(Heretter blir det kamp om kamelen. Jeg kaller ham Komfort.)

2011-11-07T17:34:00.001+01:00

Ny lampe venter på å bli hengt opp. Det gjør jeg også. Eller... Ja, du skjønner hva jeg mener!

ny/nytte/nyte

2011-11-06T21:28:00.001+01:00

Jeg nyter synet av min nye stol. Kjøpt for skrivepenger. Det blir ikke mindre moro å skrive av slikt. Det kan jeg love :) Har dere hilst? Han heter Rialto og er tegnet av den unge (to år eldre enn meg, altså ung;), svenske designeren Peter Andersson.

Førjulstidsforberedelser

2011-11-06T15:22:00.001+01:00

Jeg skriver på en førjulsreportasje. Den handler om at noeav det fine med julen er tiden før julen. Det er i alle fall slik vi vil at den tiden skal være. Fin. Ikke stressende. Bare fin. Ganske enkelt. Dette er, som de fleste dessverre har fått erfare, ikke så enkelt som det høres ut. Men det er uansett verdt et forsøk. Ellers kan vi like gjerne pakke sammen hele julefeiringa. Ikke sant? God førjul!

Reportasjen, med vakre Jeanette Lunde-bilder, kommer (om alt går som det skal) i neste nummer av usbl-nytt.

Julestjernen, som venter på å lyse førjulstiden inn, er fra Granit.

Støtte

2011-10-30T23:06:00.003+01:00

Jeg har fått verdens herligste gave. En fargebombe av en bokstøtte som ingen har maken til. En gave laget på sløyden av husets tiåring. Hun var like stolt av å gi den bort som jeg ble glad for å få den. :)

Porto-post

2011-10-28T19:59:00.004+02:00

Morsom pakke i posten i dag. Absolutt verdt sin lille vekt i porto. Denne kjolen. (Bilde fra Karius.)

En kjole for å feire.

En kjole som heldigvis passet. (Selv om den strammer litt over hoftene. Men med belte i livet og høye sko kan jeg antagelig ubemerket skli inn på settet til The Hour. (Bortsett fra at innspillingen nok er over.) For øvrig en god BBC-serie fra nettopp BBC og fjernsynets tidlige år, nærmere bestemt 1956. Anbefales! Jeg kjøpte den på Amazon, men den har visst gått på Svt og kommer sikkert snart på NRK.)

En kjole til å feire i.

Innbydelse utbedes. ;-)

Liste-liker-bok

2011-10-27T22:14:00.000+02:00

Boken for oss liste-likere. En trenger ikke engang ha som ambisjon å skrive en selvbiografi (jamfør baksiden). Det kan uansett være morsomt å se tilbake på en og annen liste over et eller annet du en eller annen gang har opplevd, tenkt eller ment. I ren High Fidelity-stil. (Kjøpt på nr9 i Sandefjord.) Kan også kjøpes her.

dejm

2011-10-26T21:49:00.000+02:00

Vil dit. Designernes eget julemarked. Men hvem vil ikke det? Snakk om vellykket invitasjon. ;)

...

2011-10-26T20:17:00.001+02:00

My messy, corny corner. Eller for å si det på godt norsk; rotekroken hennar mor.

På trykk

2011-10-25T18:20:00.000+02:00

Det må være lov med et aldri så lite offentlig hurra når man har sin første tekst på trykk. Selv om det kanskje ikke er snakk om Pulizer Price materiale. (De færreste begynner vel uansett der;)
I lampelyset, lampe-artikkel fra nr9-butikken i Sandefjord, kan leses på side 14 og 15 i den digitale utgaven av usbl-nytt.

Altså: Hurra!

Norwegian Wood av Cathrine Kullberg.

Mormorkjærlighet

2011-10-20T19:56:00.000+02:00

Visste du at nelliker er en av verdens mest symbolske blomster? Det gjorde ikke jeg. For meg var nelliker noe mormor hadde på bordet til spesielle anledninger. En stund var de nærmest så godt som ikke-eksisterende, de var helt ute, blomster ene og alene for gamle mennesker. Men de siste årene har som kjent gamle damer, retter sagt de tingene og klærne de hadde da de var litt yngre, blitt veldig in. Retro. Vintage. Nye generasjoner kaster seg over bestemors lopper.

Ikke visste jeg, da jeg kjøpte denne nellik-boksen for noen år siden, at nellikens historie går helt tilbake til oldtidens Hellas, og at den rosa nelliken ifølge den kristne legenden viste seg for første gang der jomfru Marias tårer falt i jorden og at den derfor har blitt det største symbolet for en mors udødelige kjærlighet. Men nå som jeg vet dette har jeg jammen blitt enda mer glad i den blomstrete bestemorboksen min.

Nå

2011-10-19T07:00:00.002+02:00

Den klare lufta. Mørke morgener. Fargene. Uventede haglskurer. Ved på verandaen. Lyset. Varmt. Kjølig. Nevnte jeg fargene? Det er høst.

...

2011-10-17T21:29:00.001+02:00

Nytt Finn-funn (ikke gratis, ikke dyrt). Skap til leker og alskens rart. Tenker som vanlig at det kanskje skal males. Som vanlig ender det nok opp å være som det er i enda en tid. Den svenskpoduserte nykomlingen er allerede "close" med grannen, den gamle høye kommoden.

En smak av Hellas

2011-10-16T10:12:00.000+02:00

Gave til meg fra paraphernalia-demie. Den lå og ventet på meg på nr9. Ikke vet jeg hva jeg har gjort for å fortjene den, men det forhindrer meg ikke fra å bli glad. Kanskje enda mer glad enn om jeg hadde gjort noe som hadde ført til en slags forventning om gave. For en herlig vitamininnsprøyting i hverdagen (eller i helgen, siden jeg hentet den i går:). Herlig duftende gresk oregano - som nå står i hylla på kjøkkenet, klar til å bli brukt. Vakker selvlaget illustrasjon - nå i hylla på arbeidsrommet - til nytelse og hyggelig påminnelse om bloggingens positive side; at man treffer på mennesker man ellers aldri ville ha møtt; som hjertevarme, fascinerende demie. Takk demie! (Håper på å treffe deg "live" neste gang du kommer til Sandefjord.)

Hjemme

2011-10-15T21:44:00.001+02:00

Apropos minner og barndomshjem: Se artikkelen "Hjem til barndommen"
Takk for tips fra snille, gode nabo, Cecilie :)
Må innrømme at jeg også ble nysgjerrig på boka "Hjemmet vårt".

Minnet

2011-10-14T23:49:00.000+02:00

"Bortsett fra noen enkelthendelser, som Yngve og jeg hadde snakket om så ofte at de nesten hadde antatt bibelske proposjoner, husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem."

Ikke mine ord, men Knausgård sine (fra Min Kamp 1, s 191). Men de kunne like gjerne ha vært mine. Jeg har mang en gang forbannet min egen hjerne for å være så hullete når det gjelder ting jeg gjerne skulle ha husket. Hendelser. Tanker. Morsomme historier. Bare hvis jeg skriver noe ned, har jeg en viss sjangs til å huske - med mindre det er sjelsettende opplevelser selvsagt. Men rommene husker jeg. De kan jeg bla frem til i hukommelsen. Det er nesten som å bla i en bunke gamle foto og zoome inn på detaljene, stemningen. Pussig. Er hjernen hos noen av oss programmert til å oppfatte rom som viktigere enn hendelser? Og hvorfor kan det ikke være plass til begge deler? Lurer på hvordan det blir om fem, ti og tjue år, vil jeg huske rommene, men ikke hendelsene? Det høres trist ut. Kanskje jeg må prioritere å skrive ned mer av det som skjer. Av dagliglivet. (Men det skal jeg i så fall spare dere for;)

Fine Finn

2011-10-13T21:06:00.005+02:00

Jeg har et forhold, til Finn - og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste. Det rare er at mannen min vet alt om affæren, i alle fall nesten, og at han samtykker i den tette kontakten, i alle fall for det meste. Hvis han er sjalu er han saktens flink til å skjule det. Bryr han seg ikke, mon tro? Eller kan det muligens være fordi denne Finn heter .no til etternavn og sånn sett ikke er den helt store trusselen - med mindre man anser det som en trussel å få huset nedlesset av brukte møbler og nips? Det siste må jeg forresten innrømme at han faktisk innimellom gjør, oppfatter mengden ting som en trussel, men nå har jeg endelig fått somlet meg til å selge unna litt selv - og se, ja da er forholdet til Finn atter engang uproblematisk. Siste rendevouz var disse sengene til ungene. To stk heltre senger i flammebjerk anno 1945, funnet i hjembyen under "Gis bort". Enda bedre enn loppemarked, spør du meg.

PS. Det var en nokså interessant opplevelse å studere madrassene som fulgte med - ordentlig gamle springfjærmadrasser som var integrert i sengebunnen - med vatt og halm og alskens gammelt støv skjult under et vakkert blåblomstret trekk.

Bare for gøy

2011-10-10T20:53:00.001+02:00

Shoegazing Stationery Set

Aldri aldri

2011-10-09T20:42:00.002+02:00

Jeg har hørt det før. Selvsagt. Ja, jeg har mest sannsynlig også sagt det før, antagelig opptil flere ganger, som de fleste andre. Slik sett burde det ikke ha kommet som noen overraskelse at det faktisk er noe i det. Uttrykket. Likevel, var det nettopp overrasket jeg ble her om dagen da det slo meg hvor sant det egentlig er. En skal neigu aldri si aldri.

Jeg skulle til frisøren. Det var en lenge etterlengtet og svært tiltrengt time. Over et halvt år siden sist. Og selv om forfallet hadde skjedd såpass langsomt at jeg ikke egentlig rekflekterte nevneverdig over saken, innså jeg fra tid til annen, de gangene jeg slumpet til å se nærmere etter med brillene på, at det var på høy tid å gjøre noe med høysåten øverst der oppe.

Men hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg fortsette å spare nå som jeg tross alt var over den verste sparefasen, du vet den der håpløse perioden da du rett og slett ser halvgal ut, i alle fall gjør jeg det, noe min kjære kollega pent understreket ved å si at jeg så "morsom ut", eller skulle jeg klippe det kort-kort slik det har vært med jevne mellomrom etter at jeg ble mamma for ti år siden? Kort er godt, om det er riktig gjort, det er bare det at det koster fletta å holde det ved like.

Det eneste jeg var sikker på, og som jeg til og med sa til de som måtte gidde å høre på, var at jeg ikke skulle ha stort hår igjen. Aldri i verden! Jeg har nemlig stort-hår-skrekk. Det er en annen historie, men jeg kan si så mye at den bunner i det fryktløse åttitallet (bortsett fra at åttitallet for min del, i alle fall siste halvdel av det, var preget av frykt for både det ene og det andre, pubertetens og usikkerhetens tiår!). På åttitallet skulle håret strutte og ruve og virkelig synes - stikk i strid med hva jeg selv ønsket å gjøre. Ha ha, nei, grøss og gru og akk og ve, dit kommer jeg i alle fall aldri igjen. Har jeg sagt. Utallige ganger. Aldri! Som du skjønner, var dette det eneste jeg var sikker på da jeg entret frisørsalongen - tidlig en fredags kvelding.

Likevel, som du nok har skjønt nå, var det nettopp det som skjedde. I siste sekund fra å få en sur bot, løp jeg ned i parkeringskjelleren iført frisørkappe og, ja, nemlig, stort hår. Frisøren hadde først sagt at det hadde vært morsomt å ta permanent, noe jeg selvsagt bare humret av mens jeg tenkte på hine hårde dager, men så viste det seg, etter at håret var farget og klippet og fønet tørt, at krøllene jeg trodde jeg hadde vokst av meg fortsatt var der. Til de grader også. Big head var tilbake. Nå skulle man selvsagt tro - det ville jeg ihvertfall ha veddet på selv om noen hadde spurt meg på forhånd - at dette skulle bringe meg ut av fatning, ødelegge dagen og helgen og selvfølelsen og livet. Men nei... Jeg ble faktisk fornøyd. Glad og fornøyd. Selv om håret nesten fylte hele den lille sorte billebilen min på vei hjem. Glad for at man, tross alt, aldri skal si aldri.

Nei, jeg skal i alle fall aldri si aldri igjen.

Aldri!

Lysglede

2011-10-07T16:05:00.001+02:00

Telysestaker i den den fineste keramikk sett på den danske bloggen bare wunderbar - endelig anskaffet i dag, på Søstrene Greene. Billige er de også. Kan det bli bedre? ;)

Fint

2011-10-01T09:22:00.002+02:00

'

Fra Super Rural.

På vei

2011-09-30T22:19:00.002+02:00

En annen ting jeg har fylt tiden (det vil si fritiden) med i det siste og som dermed har gått på bekostning av blogging og blogglesing, er relatert til bildene over. Mange vil kjenne igjen vakre vene nr9 i Sandefjord. Min første tekst (etter noen spede frilansoppdrag for rundt 15 år siden) er klar for trykk. Det føles godt. Den handler om lamper. "I lampelyset". Selv om det er en liten sak og det ikke er i et glanset magasin, føles det uansett godt. Og spennende. Ikke minst fordi jeg faktisk er et skritt nærmere det målet jeg satte for meg selv natt til 2. januar i år. Innen fylte førti. Innen neste sommer.

Mye bra har skjedd siden. Man skal visst ikke kimse av tankens kraft: Du må ville noe. Du må tenke at du kan det. Du må gå for det, det vil si gjøre noe med saken. (Nesten irriterende enkelt. Når en først prøver. Særlig når en ser tilbake. Herregud, kan man tenke da, hvorfor gjorde jeg ikke dette før?)

Tilføyelse: Jeg innser at dette ble litt vel enkelt fremstilt. Bare i dagdrømmenes verden kan man bestemme seg for noe som så umiddelbart skjer. Vips der var du prinsesse eller president eller prisvinner. I virkeligheten må en som regel smøre seg med tålmodighet og ta ett skritt av gangen (selv om skrittene noen ganger kan komme hyppigere enn andre ganger). Og viktigst av alt; en må ikke gi opp av hinder eller motstand. Det hører visst med. Kanskje som en test - for å se om dette er noe man virkelig vil.

(På bildene: Oslo-lampen, Butterfly, Snowball, Tuben, filtlampe fra Edblad - og andre nr9-skatter)

Min mot-målet-føljetong (mest for spesielt interesserte, som meg selv, kanskje):

9
10

Kjære du,

2011-09-29T19:54:00.002+02:00

Dette er det jeg bruker tiden min på for tiden. Jobb. Det vil si, jeg jobber verken som baker, kokk eller servitør. Ikke ikler jeg meg snerten uniform (ala bildet) til underholdning for uhumske selskaper heller. Jeg jobber i arkiv. Jeg formidler arkiv.

Arkiv, tenker du kankskje, er ikke det fryktelig kjedelig? Men da må jeg altså svare NEI. Arkiv er bemerkelsesverdig lite kjedelig. Det ser kanskje kjedelig ut, med meter på meter med reoler og hyller og beigebrune bokser og hvite etiketter i lange baner. Men bakenfor alt dette, skjult i boksene, skuffene og protokollene, der er det spenning nok for et helt liv. For flere liv. Ikke det at jeg ikke ønsker å leve et liv utenfor magasinet, for det både vil og gjør jeg, akkurat som de fleste andre som er i jobb.

Poenget er bare at jeg nå, temmelig nøyaktig tre måneder inn i denne nye jobben, er ganske overveldet av alt det morsomme jeg aner at ligger og venter på å komme frem i lyset. Bak den grå og ensformige fasaden ligger det historier om liv og mennesker som har vært, om små og store hendelse, om det ekstraordinære og det ordinære, om de som har vært her før oss.

Tegningen du ser er spor etter de jentene som gikk på Horten Husmorskole i 1935. Antagelig moret de seg kostelig med å lage elevavisa Sleiva - og kanskje ville de ikke bli det spor overrasket over at den fortsatt morer - 76 år senere.

Er du interessert, håper jeg du går inn og "Liker" Vestfoldarkivet. Det er selvsagt mye morsommere å formidle hvis det er noen som får det med seg, for eksempel du...

På forhånd takk!

Vennlig hilsen
Portofritt

PS. Jeg har forøvrig funnet ut at fullstendig bloggestans foreløpig er uaktuelt.

PS PS. Kommentarene og hilsenene fra dere har spilt - og spiller fortsatt - en rolle.

PS PS PS. Jeg kommer med andre ord plutselig tilbake. Må bare ta det når lysten og overskuddet er der.

PSSST. Håper det er greit - og at det står bra til med deg!

...

2011-09-14T21:22:00.005+02:00

Jeg vet det er blogg-pause, men jeg kunne ikke annet enn å bryte inn et øyeblikk. Det er slik man gjør med b r e a k i n g n e w s - samme hva som står på programmet. Hva den brennende nyheten går ut på? Jo, nå skal du høre:

"Mamma er et orakel." Det er sønnen som snakker, til søsteren sin, på lekerommet. Jeg hører dem på vei opp trappen. Det er leggetid. "Neei," svarer hun, men før jeg rekker å bli ordentlig irritert (ikke det at jeg innbiller meg at jeg er et orakel, men litt support kunne ha vært greit), kommer fortsettelsen: "Hun er et mirakel."

Resten av samtalen husker ikke mirakel-orakelet. Antagelig var jeg opptatt med å lure på om jeg enten a) har gjort noe veldig veldig riktig, eller b) totalt har forsømt begrepsopplæring på hjemmefronten... Men når sant skal sies er det nok c) som er den mest sannsynlige forklaringen. Hva det er? Ingen anelse. Jeg er da ikke noe orakel heller!

Portofri pause

2011-08-31T17:55:00.006+02:00

Det måtte kanskje skje før eller siden, å møte blogge-veggen, mener jeg. Portofritt møtte ironisk nok denne postkasseveggen, og befinner seg i skrivende stund nede i den røde postkassen. Og siden Portofritt er uten porto regner jeg med at den ligger trygt der. I mellomtiden kan jeg tenke over livet som blogger og veien videre. Kanskje har Portofritt gjort sitt. Kanskje ikke. Det eneste som er sikkert er at det ikke er like morsomt å være blogger hvis man ikke føler for det. Derfor denne pausen, for å se om jeg faktisk fortsatt føler for det. I mellomtiden står jeg i fare for å miste mine to-tre faste blogglesere. Hm... Det er litt trist.

Derfor: Legg gjerne igjen en kommentar dersom du skulle ønske et lite livstegn fra meg hvis blogge-jeg'et mitt skulle våkne til liv igjen i en eller annen form. En kommentar på veien vil også gjøre meg til en gladere tenker. Og det kan jo ikke være annet enn bra? Ha det fint så lenge!!!! (Det er ikke fritt for at jeg titter innom dere andre, aktive bloggere der ute mens jeg tenker;)

...

2011-08-26T20:00:00.003+02:00

Og der var det jammen fredag igjen. Vi lar støv være støv og rot være rot. (Det er mer av det enn det ser ut til her. Jeg lover!) Fredagen er til for å nytes.

Tanken

2011-08-24T22:41:00.014+02:00

Jeg har ofte tenkt på å skrive en bok
- og nå tenker jeg på det igjen!

(Storm P.)

- og det får kanskje greie seg med det. ;-)
(Portofritt)

Underfundig

2011-08-23T18:39:00.012+02:00


Tilbage til naturen, Storm P., 1945 (www.stormp-museet.dk)

Storm P. (1882-1949), dansk humorist, tegner, maler, forfatter, skuespiller og oppfinner (intet mindre!). Kjent for sine underfundige aforismer, som feks:

"Kunst er det, man ikke kan. Hvis man kunne, var det jo ingen kunst."

PS. Takk for oppmuntrende kommentarer! Jeg tenker fortsatt. Men mens jeg tenker, blogger jeg. Visst. Multitasking? ;-)

Nytt lys

2011-08-21T17:19:00.013+02:00

Den siste måneden har satt mang en ting i perspektiv og fått tankene til å svirre rundt temaer som hva som virkelig betyr noe her i livet. For eksempel. Kanskje er det derfor jeg vurderer om jeg skal legge blogginen på hylla. For en stund. Eller kanskje for godt. For å gi plass og rom til litt lengre - og kanskje klarere - tanker. For å ha bedre tid - både til meg selv og til andre. Tenker på det.

22.7.11

Menneskene - og Nessie

2011-08-21T15:01:00.002+02:00

Hva med menneskene i Skottland? Et betimelig spørsmål fra en klok demie. Vi hadde hørt på forhånd at skotter er trivelige mennesker, og jeg skal på ingen måte komme her å si at det ryktet ikke stemmer. Men jeg tror vi hadde kommet nærmere inn på folk og den skotske folkjesjela om vi hadde bodd på B&B istedenfor The Abbey. Klosteret var stort og storslått, men folk holdt seg mest for seg selv - og dessuten var beboerne der folk fra alle andre land enn Skottland. Men de skottene vi var i kontakt med de ti dagene var faktisk utelukkende bilde og hyggelige. Jeg har også en følelse av at det er jordnære mennesker. Fort Augustus var i alle fall langt fra jålete. Kanskje fordi det er et område hvor folk kommer for å gå turer og nyte naturen. Du tar liksom ikke på deg finstasen da.

En kelner gjorde spesielt inntrykk. Han la merke til at at vår sjuåring virkelig mente å se sjømosteret Nessie gjennom vinduet på restauranten som lå i vannkanten av Loch Ness. «Jamen se da, se der borte, der ER den!» Et sted blant alle krusningene på innsjøen... Etterpå, mens Peder var på toalettet, kom kelneren bort til oss og spurte hva han het. Litt senere kom han bort til Peder med et brev. En håndskrevet hilsen fra Nessie. Gjett om det var en som ble overrasket. Og kanskje en liten smule stolt. :)

The Abbey

2011-08-20T18:04:00.005+02:00

Vårt enkle hjem en uke i sommer, i Fort Augustus ved Loch Ness. Ja, vi liker å gå litt ned i standard i feriene. Neida, The Highland Club, også kalt The Abbey, var saktens noen (tusen) kvadrat større og en stor dose mer ærverdig enn huset her hjemme. Heldigvis får en si, for det hadde vært litt i meste laget for oss jordnære nordmenn. Men det var spennende å bo i en bygning som har rommet kloster og gutteskole og som er som hentet rett ut av både Harry Potter-filmene og andre britiske filmer og serier, gjerne krim(!), man har sett. Det skotske høylandet kan anbefales. (Men husk jakke:-)

...

2011-08-19T23:59:00.000+02:00

Enda en grunn til å reise tilbake til Edinburgh: Fikk ikke sett annet enn skiltet utenfor The Writers' Museum. Må være ypperlig å kombinere med Edinburgh International Book Festival og en ekstra runde i de mange antikvariatene. For ikke å snakke om bedre tid til å studere bruktbutikkene nærmere! (Jeg tenker fortsatt på de vakre ringene jeg så i ett av vinduene. Neste gang, tenkte jeg, da kan en av dere få bli med meg hjem til Norge.)

Tråden

2011-08-18T21:20:00.012+02:00

Jeg har ikke strikket på aldri så lenge. Sommer er ikke strikketid for meg. Forrige høst, vinter eller vår var visst heller ikke strikketid for meg når jeg tenker meg om. Hadde det bare vært en butikk ala Knitting Boutique i Edinburgh (i samme gate som Red Door Gallery og Oink) her hjemme! På den annen side... Garn og pinner har jeg nok av. Til og med et 3/4-ferdig genserprosjekt ligger på vent (fra vinteren før forrige vinter). Det er lysten - eller kanskje roen - som har manglet. Kanskje dette er året for å ta opp (garn) tråden - og pinnene - igjen?

(Nederste bilde er lånt av butikken)

Men først fikk jeg lyst til å bestille og lese Selvedge magazine (og nettside her).

Levd liv

2011-08-17T18:12:00.006+02:00

Den blå skålen har nok levd et langt liv før den kom til oss. Strekene inni, nesten som finmaskede rynker, tyder på det. Jeg lurer på hvor den har vært. Og hvem den har gledet med syltetøy og annet snadder. Fargen innvendig - som tydelig har kommet for å bli - er av nyere dato. Den dukket opp nå i sommer etter at skålen hadde rommet årets første rørte blåbær. Jeg synes i nesten den er litt fin sånn også. Det er en viss sjarm over det å ha vært ute en sommernatt før...

...

2011-08-16T18:45:00.002+02:00

Dream on.

It's good for you.

Drømme videre

2011-08-15T20:59:00.015+02:00

Senga, den kjære senga med sengeteppet "signert" R. Garbekken, (det vil si sengeteppet lå på det tidspunktet i en bylt på gulvet), var det siste stedet på hele kloden jeg ville forlate i dag tidlig. Minst fire timer for tidlig. Mandag! Den verste bøygen for min del er å få vippet mitt dorske legeme over kanten - helst før jeg har "snoozet" alarmen så mange ganger at alt går over styr - og ender med et salig stress. Helst vil jeg både sove lenge og ha god tid til å lese aviser og summe meg før "take off". Intet unikt ønske, men dessverre, svaret på ønsket er; Dream on! (Men se å komme deg ut av den senga!)

Etterhvert som jeg forhåpentligvis våkner til liv og kommer inn i høstens hverdagsrytme, ønsker jeg å male sengegavlen. Kanskje sort, som hos Hapel. Kanskje grå. En knæsj farge? Eller kanskje bare et strøk beis...

...

2011-08-14T13:17:00.002+02:00

Søndag. Enda en dag som er ekstra fin etter endt ferie. Hviledagen. Jeg skal på kino med ungene. Hvordan hviler du?

Oink

2011-08-13T15:47:00.006+02:00

(Advarsel: Egner seg muligens ikke for de sarteste sjeler.)

Tydeligvis et populært lite matsted i Victoria Street, gaten som slynger seg fra Grassmarket til The Royal Mile i Edinburgh. Kl. 10.39: En hel grillet gris i vinduet, klar til å bli omgjort til burgeraktige Oink-blingser. Samme vindu cirka tre timer senere: "Sold out" (og bare hodet igjen). Vi prøvde det ikke selv, så dette er ingen anbefaling - bare en liten observasjon. Fin å se på er den i alle fall. "Oink" altså, butikken, ikke grisen! :)

...

2011-08-12T18:33:00.010+02:00

Første fredag etter ferien. Føles fabelaktig. Litt halvsvimmel, men likevel... Regner med at det er flere som har det slik i dag? Noe av det fine med ikke å ha fri hele tiden, selv om det selvsagt er det en gjerne drømmer om, er jo nettopp det at man setter ekstra pris på de fridagene som er. Jamfør Pippi som ville begynne på skolen for å få sommerferie. ;)

Deler av min sommerferie har blitt brukt til å rydde i de fleste av husets kriker, kroker, skap og loft. Det er et slit. Et frustrerende og tidkrevende slit. Men oh la la så deilig det er å få rensket litt opp. Som spa for heimen. I alle fall når en blir ferdig (hvis det er mulig å bli det). Noe av det som dukket opp i prosessen (rettere sagt "sjauen"), var en samling odde kopper og skåler, kjøpt inn fra hist og her med tanke på å bruke dem til noe. Til et av disse bare-så-vidt-påbegynt-prosjektene jeg tydeligvis er så glad i. Vel, det gjenstår å se om det kanskje lar seg gjøre å fullføre prosjektet etter endt spabehandling (for huset). Men det blir uansett ikke i kveld. Sofaen kaller.

En liten skapfortelling

2011-08-11T19:37:00.001+02:00

Det var en gang en hvit morgenkåpe som var så egenrådig og selvbevisst at hun plent nektet å legges på en hylle sammen med de andre vanlige klærne. Hun skulle ha god plass, sa hun. Enerom må vite. Med utsikt! Hvis ikke ville hun ikke være med lenger, sa hun. Det stakkars skapet visste ikke sine arme råd. Ikke før det en vakker dag banket på en liten blå dings som kalte seg Pluring. Stol på meg, sa Pluring. Jeg vet hvordan vi kan blidgjøre Frøken Morgenkåpe. Bare fjern papiret på baksiden her og fest meg høyt oppe på innsiden av skapdøren. Tilkall så Frøken Morgenkåpe og si at hun skal gi meg et lite kyss, så skal du få se på under. Som sagt, så gjort, så skjedd. Og fra den dagen - fra første kyss - har lille Pluring og Frøken Morgenkåpe vært ett. (Bortsett fra når noen er frekke nok til å ta Frøken Morgenkåpe ut av skapet og ikke la henne treffe Pluringen (som hun kjærlig kaller ham) på lang lang tid. Det føles i alle fall som en hel evighet!). Og snipp snapp snute, så var det eventyret i rute.

(Plurings stolte mor, Camilla Ljunggren )

Chic

2011-08-11T07:30:00.005+02:00

Med i kofferten hjem fra Skottland. Lektyre for overflaten. Faktisk fornøyelig lesning. Det er ikke engang et must å være spesielt interessert i mote for å like den. Men du bør kanskje ha en viss interesse for... det ytre - i vid betydning. Jeg regner frimodig med at det ikke bare er meg som har ett og annet å lære av franske medsøstre når det gjelder dette? Om lesingen vil gi noen faktiske utslag på stilen, ja, det er en helt annen sak. (Det er få tips og hente når det gjelder kalde norske vinterdager...)

Noe av det jeg liker best med boken - bortsett fra dens ytre - er ideen om at man ikke trenger å ha så mange ting. Skapet behøver ikke stappes fullt med klær og tilbehør opp og ned i mente. Det er nemlig ikke kvantitet som avgjør. Kvalitet er stikkordet. Og kvalitet betyr ikke nødvendigvis dyrt - takk og pris - selv om en selvsagt skal og bør (og hvis en lar være å kjøpe en million billige plagg en likevel aldri bruker, også kan) unne seg en og annen prikk over i'en.

Les mer om boken her.

Amazon.

Bokkilden.

The Red Door

2011-08-10T19:25:00.002+02:00

Bak den røde døren, en god grunn - blant mange - til at jeg skal tilbake til Edinburgh. Vet ikke når, men forhåpentligvis om ikke altfor lenge. Edinburgh var jammen en vakker og stemningsfull by. I mellomtiden kan butikken med den røde døren nesten-besøkes på www.edinburghart.com eller bloggen.

I ringen

2011-08-09T23:27:00.007+02:00

Liten englegubbe observert i Edinburgh i sommer. Han ser ut som jeg føler meg for tiden. Lettere betuttet. Kanskje fordi de kloke tankene han hadde tenkt å formidle ikke riktig dukker opp? Kanskje han føler seg litt satt ut? En engel strippet for gode handlinger. Like uhørt som en skribent med skrivesperre, tanketørke og vaklende tro på egne gjennomføringsevner. Heldigvis har han boksehanskene på. Tydelig klar for å ta opp kampen. Klart en må la seg inspirere av slikt! Hvor er mine boksehansker...? Her skal bokses.

Hei hå

2011-07-18T16:16:00.002+02:00

Glade hagenisser sett på et hagesenter nær oss. Glade, blide og tilsynelatende arbeidsomme. (Hva de egentlig gjør, er et annet spørsmål. Regner med at det er nyttig...) Ble nesten fristet til å ta dem med hjem. Men fornuften seiret. Det vinnende argumentet var at de to-tre tusenlappene saktens kan komme til bedre nytte på annet vis... (Vi har tross alt ikke så mange av dem.) Men jeg må innrømme at en snikende tanke har inntatt min underbevissthet; For hva om den glade trioen egentlig er lykkebringende hagenisser????

Hurra...

2011-07-16T10:00:00.001+02:00

... (tror jeg). Jeg er 39.

Klosterliv

2011-07-15T11:00:00.004+02:00

Kart: The Highland Club

Denne ferien skal delvis tilbringes i kolster. På høylandet i Skottland. Vet ikke helt hva vi skal forvente, men regner med at det ikke blir det store behovet for verken solkrem eller badetøy... Men bøker, gode sko og kamera skal med.

Enkel sommerglede

2011-07-14T15:52:00.002+02:00

Anbefalt sommersyssel (kanskje spesielt for småbarnsforeldre): Alenetid.

Forslag til ingredienser: En kopp drikke etter eget ønske. Pute og myke tepper. En bok. Noen blader. Sløv tilstedeværelse. (Kan gjøres innendørs om været taler for det.)

Enjoy!

NB: Tidsbruken må ses an i hvert enkelt tilfelle. Vær oppmerksom på at for mye av det gode i mange tilfeller ikke er av det gode...

Utstilt

2011-07-13T12:49:00.018+02:00

Art by daughter. As shown this summer in the much visited Kitchen Gallery, at home.

Gartner (ultra)light

2011-07-12T20:37:00.005+02:00

I nesten hele dag har vi lekt gartnere. Flyttet på gamle planter. Kjøpt inn nye. Gravd og plantet. Gradvis blir det bedre rundt hushjørnene. Denne buketten har jeg fått fra mammas hage, og den har opprinnelig stått på gården til mormor og morfar. Når bare egnet bedd er klart, skal vi få en avlegger. Noen som vet hva denne skjønnheten heter?

PS. Lurer på om det ikke kan være en såkalt blodstorknebb, det vil si geranium sanguineum striatum.

Sommermodus

2011-07-11T15:06:00.004+02:00

Jeg ville egentlig ha blogget noe spennnende og kreativt, men jeg kommer ikke for mitt bare liv på noe! Det er liksom ikke så mye som en eneste liten detalj herfra er liksom verdt å knipse eller vise frem. Huset har tatt ferie? Ikke et eneste interessant tema å oppdrive fra denne kanten. Hjernen har antagelig også tatt ferie. Ikke så rart kanskje, for det samme har forsåvidt jeg. Første feriedag i dag. Fire frie uker venter! Nå, i skrivende stund, nyter jeg egentlig solen på verandaen - noe jeg absolutt skal tilbake til og fortsette med, jeg skal bare... Skal bare blogge et lite livstegn først. Hvert år er det på samme viset; at en må beregne litt tid på å lande, koble av, senke skuldrene, venne seg til feriemoduset. Tror heldigvis ikke det skal ta så fryktelig lang tid. Kjenner allerede at det begynner å ploppe opp noen små spirer til nye ideer og tanker... Nei, jeg må skynde meg (langsomt) tilbake til verandaen og slaraffenlivet! Fordi jeg fortjener det. ;-) Og antagelig fordi jeg (som alle andre) trenger det.

Bildene: Vintage sommerkjole i lin, med frodig og fargerikt mønster signert Pavletti, kjøpt for noen år tilbake. Lille søte fadderbarn Sofie på armen er allerede to og et halvt år.

Barnas krok

2011-07-09T19:09:00.010+02:00

Foto: Fotokompaniet, Riksarkivet

Lekekrok anno 1931, vist på Østkantutstillingen samme år. Den gang var det visst nødvendig med en påminnelse om at barna også hører til familien... Dette er det nok unødvendig å minne barnefamiler flest om i dag. Men lekekroken er ellers forbilledlig. Skulle nesten tro den var hentet ut fra et interiørbloggerhjem anno 2011... Kanskje bortsett fra at det da ville ha vært litt fargerike tapeter på veggen - og endel flere leker i skapene. ;)

Legg merke til skiltet på bordet: "LA BARNA STELLE BLOMSTENE". Ikke så dumt å gi de små litt ansvar. Der har i alle fall jeg litt å lære...