Livet som mamma

Det er ikke bare bare å være mamma. Det vet alle mammaer. (Arrester meg hvis jeg tar feil. Det kan jo hende det bare er jeg som  har det slik.) Men selv om det er noe man plutselig er, uten å ha et eneste lille studiepoeng i faget, er det ikke nødvendigvis slik at man vet hvordan man er en mamma. Det igjen kan selvsagt ha sammenheng med nettopp dette at en ikke har et eneste lille studiepoeng i faget.

Selv slutter jeg ikke å bli overrasket, selv etter et nå tosifret antall år i bransjen. Jeg blir overrasket over hva det innebærer å være mamma. Over hvordan mine barn ser på meg. (Og det med glassklart blikk og skremmende innsikt.) Over hva som skjer av rare ting underveis i dette mamma-livet. Og over noe av det mest overraskende av alt - til tross for at mange i årevis har gjort sitt for å advare meg om dette - hvor fort mamma-tiden går.

Når skal jeg egentlig rekke å få gjort alle de mamma-tingene underbevisstheten planlegger? Som å lage fotoalbum og minnebøker til begge ungene. Som å bake boller, besøke en masse museer og lage kreative ting sammen med ungene?

Antagelig får jeg mye bedre tid til å være enda mer mamma i neste uke. Eller en annen gang. Jeg håper i alle fall det blir før ungene har flyttet hjemmefra.

Men jeg, som de fleste andre mammaer, gjør tross alt mitt beste, og det tror jeg sannelig min hatt at ungene vet! (Og nå må jeg plutselig bruke verdifull mamma-tid på å lure på hvorfor det heter sannelig min hatt.) De ungene er jammen ikke så dumme som opphavet kanskje skulle tilsi.

Jeg elsker å være mamma!

(Selv om jeg ikke akkurat er verdensmester i øvelsen.)

Epla, hurra!

Nå skal jeg si deg hva vi smiler av, mine fargerike venner og jeg, nemlig åpningen av vår egen lille Epla-butikk.

Jeg har innsett at det er på tide å gjøre noe med varebeholdningen her hjemme. Hvis ikke får jeg nemlig snart ikke lov (eller plass) til å dra flere ting til hus. Og det kan vi vel ikke ha noe av, kan vi vel?

Det har sannelig min hatt - og bare se så fine hatter mine venner her har - tatt sin tid å knipse og måle og veie og prise og laste opp alt som skulle til. Men nå har altså enda et Epla (butikk) funnet sin plass på en av grenene i det stadig voksende Epla-treet. Velkommen skal du være til, ikke Portofritt, men: PORTOFINT!

Motto funnet på Liberty London. (Må innrømme at jeg ikke trenger å henge det opp på veggen for å huske det når behovet har vært der, men artig er det likevel. Idag skal mamma besøkes. Feires! Hun blir nemlig 60 år på denne dag.:-)

Fest & moro

Min gamle, gode, romslige og (inntil da) robuste arbeidsveske i brunt skinn røyk her om dagen. Antagelig var den utslitt av årene med å bære for det meste unødvendige jobbpapirer frem og tilbake mellom hjem og arbeid. Snufs! Forhåpentligvis lar den seg reparere. Hvis ikke får jeg ønske meg en ny. Enn så lenge bruker jeg denne. Eller nei, det var ljug. He he. Snakk om potensielt kulturkrasj! Nei du, den lille røde ligger pent på vent i skapet. Og når tiden er inne skal den vise sin nyeste eier litt av livets festligheter. Håper jeg. Jeg er sikker på at den vet ett og annet om den slags. 

Vintermann i vinterland

Lillebrors vinterlandskap, oppdaget inni en sammenrullet tilfeldig krøll på skapet i gangen (stedet der litt av hvert lagres før det eventuelt får sin rettmessige plass et sted i heimen). Nå henger det, rettmessig nok, på veggen over skapet.

London kaller

Ser frem til å besøke London i april. Såklart. Hvem ville ikke det. De som eventuelt ikke skal til London i april (eller andre måneder i nær fremtid), fortvil ikke, dere kan alltids låne denne boken, som etter sigende ikke er noen dårlig erstatning! (Men en må kanskje ta høyde for at ett og annet har endret seg siden boken kom ut i 1954.) Forordet starter uansett lovende, spør du meg, det gjorde du kanskje ikke, men likevel:

"En forslukken ung reporter med en stor appetitt på London fikk en gang lov til å slentre om i gater og streder, bare han vendte tilbake om kvelden med stoff til avisen. Så vidt jeg kan huske, hendte det ikke at han kom tomhendt. Og det er en kjennsgjerning at han holdt det gående daglig i mange måneder. Han var nemlig overbevist om at i en slik vidunderlig og gåtefull by som London kunne han hvor som helst finne noe av interesse bare han sto stille en halvtimes tid. Og det tror jeg han hadde rett i."

Se og bli sett

 
Hvorfor blogger vi? Er det for å se og bli sett? Noen - gjerne de som selv ikke akkurat er de ivrigste i denne digitale sfæren - mener nok det. At bloggere blogger fordi de er redd for ikke å bli sett. Eller hørt. Uhørt!

Men er det virkelig derfor vi gjør det? Jeg tror ikke det. Samtidig må jeg innrømme at det selvsagt hadde vært endel hakk mindre morsomt å blogge om det aldri noensinne vanket noen form for respons fra omverdenen. Eller om det rett og slett ikke var en eneste leser utenfra. Da kunne du jo like gjerne ha skrevet i dagboka. Evt i et word-dokument kun beregnet på egen harddisk. Men det er ikke helt det samme, er det vel?

Så kanskje de har rett likevel. For er det ikke nettopp derfor vi både leser andres blogger og skriver selv? Vi vil se. For å bli inspirert, underholdt og gledet. Og vi vil bli sett. For å dele noe vi liker med andre. Ytterst få gjør det i håp om å oppnå en eller annen form for kjendisstatus. Faktisk. (Basert på subjektiv synsing av ypperste slag.)

Og så lenge vi selv skjønner at det vi ser i denne bloggsfæren ikke er 100% virkelighet, men snarere noen få og nøye utvalgte prosenter (eller promiller), synes jeg jaggu vi verken skal skjemmes over å se eller bli sett.

"Det at digte det er væsentlig at se." Sa Ibsen.

Dot dots

Den naturlige sorten. Inspirert av POLKAlove?

Uten

Det har blitt noen uker uten. Uten blogg. Uten noe å meddele. Uten tid? Uten fokus. Uten kreativitet. Det kan kanskje kalles dvale. (Erfaringsmessig finner tross alt de fleste "uten"-periodene sted om vinteren. I mørketida.) Heldigvis later det ikke til at denne "uteningen" (herved nytt verb) forvolder noen skade. Snarere tvert i mot, så lenge ikke "uten" går over til å bli en kronisk tilstand. Et helt liv bare med "uten", nei, det ville ikke ha vært til å holde ut. Men litt "uten" gjør bare at du setter ekstra pris på "med" når det dukker opp igjen. Jeg venter - og gleder meg!

(Hvis noen lurer på hva dette bildet har med noe som helst å gjøre, kan jeg fortelle at det illustrerer at jeg ikke lenger er den eneste her i landet uten mote-teip.)