31.01.12




























Og som mest jeg trodde batteriene var fullt ladet, dukket det opp en liten teknisk feil i maskineriet. Sånn er livet. Fullt av overraskelser. Og det er, som jo ofte er tilfelle med slike kompliserte motorer, ikke lett å si hva feilen skyldtes, men par dager helt i ro har gjort sitt til at maskineriet igjen er klar for ny dyst. Det føles godt. En skal jammen være takknemlig når alt funker. Har jeg ikke fått fin duk, forresten? Jeg fikk den (og to andre runde, fargeglade duker) av snille Kaspara da jeg skulle hente en grønn (ikke overraskende) stålampe jeg hadde kjøpt av henne.

29.01.12

Hytte tu(r)







Hytte-helg. Batteriene lades. Uten dekning. Intet nett. Bare snø. Snø så hvit og myk som snø SKAL være. Og kos. Og tid. Tid til å leke og lese og spille og snakke. Hytte tu så deilig. Batterier (nesten) ferdig ladet til ny uke. (Må bare lades gjennom søndags-kvelden først!)

23.01.12




























Ny uke. Nye muligheter. Jeg vurderer å (skal) prøve Bikram Yoga.

(Prøvde det faktisk! Ikke verst, selv om jeg holdt på å besvime, måtte forlate lokalet (som for øvrig holder en temperatur på 40 grader) en stund, og allerede er støl!  Er spent på morgendagen. Kommer jeg meg ut av senga eller ikke? Uansett hva det blir til, jeg kommer til å prøve Bikram igjen.)

21.01.12

Spies like us




























Det ligger en snodig stemning over stua i kveld. Som om noen vil inn. Som om noen holder et øye med oss...

Lørdag!





































Spise frokost når en ellers inntar lunsj. Varm drikke i nye kopper. Ah! Lørdag!!! Denne lørdagen skal brukes til å ordne ting. Gjøre slikt det ellers ikke er tid eller krefter til i hverdagen. Rydde. Vaske. Handle. Hente sønnen fra overnatting. (Det hadde vi nok fått til i hverdagen også, he he, men da er han som regel hjemme med oss.) Lage god mat. Og innimellom - og til slutt - skal det nytes. Fyre i peisen. Lese avisa. Spise. Se på Grand Prix. Lese det nye magasinet "Skriva" på ipaden. (Hvis jeg kommer til, vel og merke, selv om det var jeg som fikk den til jul, er det ikke alltid jeg slipper til. Ungene har forståelig nok lagt sin elsk på den.) 

PS. Selv om jeg jo har sovet lenge, vil jeg bare ha sagt at jeg ikke har ligget på sofaen helt siden forrige innlegg.

Ha en fin lørdag!

17.01.12




Min hjerne er midlertidig ute av drift. Antagelig er alt som skal til en kveld under disse bildene, altså på sofaen.

16.01.12

39 +




Håndballspiller (39) på Sportsrevyen i går: "Jeg føler meg ikke som noen 39-åring..." Nei vel, tenkte jeg, som ved en feiltakelse og kanskje for første gang på tretti år hadde fått med meg deler av Sportsrevyen, hvordan mener han da at andre 39-åringer føler seg? Mer modne, kanskje? Eller bare pur gamle?

Apropos alder. Jeg er klar over at det er litt barnslig å påpeke dette, men i dag er jeg 39 og et halvt år. Om seks måneder innledes altså et nytt tiår for mitt vedkommende. Ingen tegn til kvaler foreløpig. Så langt synes jeg fakstisk bare det har vært deilig å bli eldre. Å gradivs finne seg selv. Å bli stadig mer trygg i seg selv. Heldigvis har livet også lært meg at det er andre ting enn alder som avgjør hvor bra du har det og hvordan du føler deg. En positiv og leken innstilling til livet gjør underverker. 

14.01.12

Innfallsmetoden

Når jeg tenker meg om er det en grunn til at jeg ikke har noen bloggstrategi. Det er nemlig nettopp det som er min strategi: Å bare blogge når jeg har lyst - og bare om det jeg måtte ha lyst til å blogge om. Innfallsmetdoden er hyppig brukt. Grunnen til dette er den lett beklemmende følelsen (i gaten "klaus") tanken på å måtte gjøre noe gir. "Å, nå er det lenge siden forrige innlegg, nå må jeg finne på noe..." Det er ingen kreativ følelse, det er helt sikkert.

Vi har alle våre grunner til å blogge. Noen vil vise hva som inspirerer dem. Eller inspirere andre. Andre blogger kanskje for å bli inspirert selv. Eller kanskje er ikke inspirasjon med i bildet i det hele tatt. Kanskje er grunnen noe helt annet. Det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er å være tro mot seg selv.

Min grunn til å begynne å blogge var sammensatt (slik virkeligheten jo ofte er). Jeg lå nede, etter å ha møtt veggen som det heter, og hadde behov for noen positive innslag i tilværelsen. Jeg ville ha et sted å få utløp for en skrivelyst jeg aldri turde å gjøre noe ordentlig ut av. Jeg ville lære meg hvordan dette bloggegreiene funket. Og ganske raskt merket jeg at bloggingen var en ideell måte å kickstarte kreativiteten på. Til å legge merke til rare og små detaljer i livet, og til å gjøre noe ut av dem. Til å formidle tanker og følelser jeg ellers ikke ville ha satt ord på.

Men noen ganger (les støtt og stadig) faller jeg i en felle. Det kan for eksempel være i burde-fellen, forventnings-fellen eller sammenlignings-fellen. Da blir jeg sittende fast en stund mens alt av ideer tørker ut. Da blir fingrene stive på tastaturet. Bildene blir kornete - og latterlige. Da lurer jeg på hva jeg innbiller meg at driver med. Dette landskapet er ikke for meg. Helt til et friskt vindpust av en selvstendig tanke, et innfall, løfter meg ut av det gufne hullet og bærer meg et stykke gjennom luften og kanskje tar meg en svingom innom himmels.

Det er da jeg skjønner hvorfor jeg gjør dette - og plikt er så langt fra svaret som overhodet mulig å komme.

13.01.12

Fakta f--n


Beklager språkbruken. Jeg får skylde på at jeg er lettere påvirket av en bok jeg leser. Faktum er at om jeg bare ikke hadde fryktet å bli bannlyst fra hele Blogger, ville jeg jaggu også ha skrevet faen fullt ut.

Oi.

Over til fakta, som er at jeg har en bekjennelse å komme med. Også den inspirert av denne boken. Og apropos den, sliter jeg i skrivende stund veldig med ikke å skli over i svorsk. Varfor då då? Fordi boken er skrevet på svensk, og fordi jeg derfor tenker nesten like mye på svensk som på norsk for tiden. Det är hur roligt som helst! (Men gjør seg kanskje best på innsiden av eget hode...) Har du forresten tenkt på hvor mye bedre det høres ut med banning på svensk? (Ikke at det å banne er noe mål i seg selv.)

Nei, over til saken, til fakta. Hva nå enn det var. Jo, det var denne bekjennelsen. Også den er inspirert av boken, som fikk meg til å innse at jeg må endre min bloggstrategi. (Oh skitt. Jeg HAR jo ingen bloggstrategi!!) Men fra nå av skal jeg altså gjøre mitt for at min blogg ikke gir potensielle lesere dårlig samvittighet eller ditto selvfølelse - feks fordi de selv ikke har det så ryddig som meg - det vil selvsagt si som det ser ut til at jeg har det, basert på de bildene som blogges. (Egentlig ser det 80% av tiden ut som vi har hatt "Berit" eller "Dagmar" på rask visitt.)

Det er ellers et kjent fenomen dette at (interiør)bloggere i den rene kuratorstil viser frem nøye utvalgte detaljer fra sine liv og hjem. Vakre utsnitt. Stolte øyeblikk. Sånn er det bare. Forståelig nok når en tenker seg om. Hvor ofte har en ellers mulighet til å redigere "den fula värkligheten" en smule?

Problemet er at dette bidrar til et inntrykk av at alle andre får til så mye eller har det så fint. At de er bortimot perfekte.

Det er det sjelden noen som er.

Tror jeg.

I alle fall ikke jeg.

Og nå nærmer vi oss endelig saken. For etter å ha lest i denne svenske boken har jeg innsett at det er forfriskende deilig å si "skitt samma". Samme det om ikke alt er på stell alltid, om du ikke rekker alle burde-burdene, om du - eller kreftene - innimellom ikke strekker til, om huset ser bomba ut, og om du av og til ser deg i speilet og tenker at "Her kommer dumme dumme dumme dum..." Innerst inne er du vel likevel nokså glad i deg selv, du bør i alle fall strebe mot å bli det, og da kan det være greit å gi deg selv litt slakk. Virkeligheten er ikke perfekt. Og skal heller ikke være det. Vi ville ha kjedet oss til døde.

Hva bekjennelsen gikk ut på? Nei, det må jeg innrømme at jeg har glemt. Jeg vet jeg hadde en lur tanke bak dette, men fakta er at den nå er borte vekk... 

Skitt samma!


(Hvilken bok? Dyngkåt och hur helig som helst, av Mia Skäringer)



11.01.12




Små ting. Store gleder. Som dette gamle pennalet fra den nylig oppdagede bruktbutikken et par-tre steinkast fra jobben.

08.01.12

Monogram-kopper




































Vi digger våre nye kopper, datteren min og jeg. Min er gul med bokstaven "h", hennes er rosa med "j" på. Finfine gaver. Faktisk finere i virkeligheten enn på bildene. Hele alfabetet frister. Fra Anthropologie.


07.01.12

Hjemmeseier




























Vi feirer at vi - etter x antall år - endelig har fått ryddet bort ledningene under teakskjenken, koblet til den nye og mindre dvd-spilleren og dermed for første gang fått satt på de to siste skapdørene. (Og det hele tok bare en halvtime, så hvorfor har vi ikke gjort det før?) Klar hjemmeseier denne lørdagen, altså. Hurra og skål!

 




04.01.12

Lie i hylla





















Heftene med Jonas Lies samlede verk, minneutgave fra 1908-09, fra den gang Oslo fortsatt het Kristiania, har tilhørt mine barns oldeforeldre. Lurer på om de kjøpte dem for 30 øre stykk og mottok et av gangen eller om de kjøpte alle samlet. Mer sannsynlig er dette noe en av dem selv hadde fått i gave (kanskje som dåpsgave?) eller arvet. I alle fall hadde hun, Else, bedt sin datter, min svigermor, om å ta vare på dem, og det har hun heldigvis gjort. I en årrekke har heftene ligget i en plastpose i boden hos svigers, men nå har altså Jonas Lies samlede flyttet inn i hylla hos oss. En noe medtatt, men likevel ærverdig samling.

Jonas Lie (1833-1908) regnes som en av de fire store i norsk litteratur. I 1908 bodde han i Stavern. Store Norske Leksikon og Wikiedia





01.01.12






















Det er litt trist å tenke på at de late fridagene er over for denne gang. Trøsten er at det går an å ha det bra i hverdagene også. Et av mine mål for 2012 er å lese (og skrive) mer. Begge deler gir ro i sjela, noe som kan være sårt tiltrengt fra tid til annen. Det er tross alt ikke ro som preger hverdagene her heller. ;-)