Advent

 

Julestemningen lar vente på seg; første advent til tross.(Det kan ha noe med løvet, den grønne plenen og fotballer i hagen å gjøre...) Men så er det jo nettopp venting - og forberedelser - advent handler om. Vi venter på jul. Vi gjør oss klare til jul. Og jeg for min del begynner sannelig også å vente på litt snø. (Vi bor i Norge, gjør vi ikke? Hvit jul hører med.)

Livet i boks

I denne lille koffertaktige boksen oppbevarte svigerfarmor regningene sine. Den har vært tom i noen år, men nå har den flyttet inn til oss og vi kan fylle den med hva vi vil. Ikke helt ulikt livet. Det kan man også fylle med (nesten) hva man vil; med skrot eller skatter, med negative tanker eller gode tanker. Det siste høres unektelig ut som den beste ideen. Gode tanker fører til gode og kloke og riktige handlinger. Hva som egentlig er godt, klokt og riktig kan være så mangt, fasiten må nok hver og en av oss finne selv, men gode, kloke og riktige handlinger fører til et godt liv. Godt for deg - og for de rundt deg. Det tror i alle fall jeg. Tror du? 

Lys i betongen

Mannen i huset kaller den nye lysestaken for Titanic. Men det betyr likevel ikke at han ikke liker den. Den tunge kolossen, som han først omtalte som "mastodont" da han her om kvelden med ett oppdaget det nye innslaget på skjenken, falt nemlig i smak. Både hos ham og hos barna. Godt. Da er vi fire. :)

Nupereller (gamle, delikate, skjøre) + Betong (ny, glattpusset, solid) = Sant.

Ikke sant?

Pussig nok oppdaget jeg nettopp, to minutter etter publisering og via en kommentar hos Fryd+Design, en oppskrift på hvordan du (vi) selv kan lage en lignende sak. DIY-betong av Signe Pling 

Grønt

Jeg er fortsatt ikke lei av husets grønne innslag. Heldigvis. Her i gården tar nemlig de fleste maleprosjekter både vinter og vår, og minst enda en vinter og vår, før de blir realisert.

Linselus

Jeg grugleder meg til årets siste nummer av OBOS-bladet. Kanskje ikke så rart, med tanke på at jeg ikke har sett bildene selv før de kommer på trykk - og at jeg tross alt og i det store og hele ikke er spesielt vant med å være på trykk... Antagelig burde jeg også ha holdt meg langt unna trykk når jeg tenker meg om (med mindre mitt navn står i bylinen, selvsagt). Noen gjør seg tross alt best i kulissene (og trives best der også). Jeg mistenker sterkt at jeg er en sånn en. Men, men, er man med på leken må man smake B'en. (Eller hvordan var nå det der igjen?) Første reaksjon, på det lille bildeglimtet over, var fra mannen i huset som humrende ristet på hodet og sa; "Det der har ikke noe med meg å gjøre." Men det har det selvsagt. Han trenger bare ikke å bry noe seg videre om det. ;)  Foto fra OBOS.

Hi?

Når jeg tenker meg om var det med å gå i hi en sterk overdrivelse. På grensen til løgn må man vel kunne si. Etter at jeg skrev det om hi (og mørketid) på tirsdag kveld har jeg vært på to dagers seminar og fest i Bergen (i det herligste vær, lyst og vakkert), vært på jobb, blitt intervjuet av lokalavisa (jeg var på ingen måte "hovedperson" i dette, og er jeg heldig blir jeg klippet bort fra hele stykket;), hentet en Tove Adman betong-lysestake på nr9 (skal vise etterhvert), vært på min første mammafest (hvor jeg for øvrig danset linedance og overraskende nok møtte en medbloggende medmamma; Kvirrevitt), gjort rent hjemme (vel og merke ikke alene), hjulpet svigers som skal flytte inn i mindre leilighet, fått et lass av gamle saker som de vil bli kvitt inn i huset, tilbragt hele dagen idag i en håndballhall i Sande - og kjørt frem og tilbake dit (i tåka), ommøblert arbeidsrommet (heller ikke alene) for å gjøre plass til et piano som kommer til onsdag, og gått kveldstur med to hyggelige naboer. Takk og pris for en time og tre kvarter med Downton Abbey på tampen av helgen; det nærmeste jeg har kommet hi denne uka.

(Regner med at jeg ikke er alene om å oppleve hverdagen en smule hektistk. Trøsten er at det er morsomt!!)

Gamle kjenninger

Mørketid

Tilbake i hi. Det er mørketid.

...

Et dansk "kys" fra Anne Black.
Og et kamera-viskelær fra den gang man var ung, eh, yngre. (Husker du?)
Jeg liker dem begge. 
Og så liker jeg at det er lørdag.

Perspektiv

Idag skal jeg i en begravelse. Slikt setter ting i perspektiv. 

Familen Hva-Hvis

Miniatyr-familie-figurer tegnet av 10-åringen. Jeg tror ikke det er oss. Da har i så fall lillebroren blitt utstyrt med musefletter og pappan plutselig blitt mindre enn meg... Eller så har jeg blitt litt ungguttaktig og pappan nokså feminin. Hm...Når jeg tenker meg om er det bare hun som ligner på seg selv, med det lange lyse håret. Men jeg husker at jeg selv (ikke ofte, heldigvis) lekte med tanken om hvordan ting ville ha vært om jeg hadde vokst opp et annet sted og med en annen familie. Hvordan ville jeg ha vært da? Kanskje er det dette de små figurene handler om? Men jeg tror uansett ikke at hun vil bytte oss ut. Ikke enda iallfall  ;-)

Fullfør!

Kanskje på tide du kvitter deg med det som åpenbart ikke hører hjemme på bildet, Heidi? Først da kan nemlig den nye stolen komme ordentlig til sin rett, i selskap med den gamle pulten. Ja, for du har vel ikke tenkt til bare å se på skriveplassen, heller? Ta deg sammen og rydd opp, sier nå jeg, ditt alter ego og gode hjelper. Oppryddingen kan gjøres på to måter: 1) At du fullfører prosjektet du begynte på for kremt år siden, eller 2) At du selger/ kvitter deg med det støvsamlende arsenalet av gamle kopper og skåler. Du har vel merket at det gir alt annet enn positiv energi stadig å bli minnet om din egen manglende evne til å fullføre?

(PS. Rett skal være rett, noe klarer du tross alt å gjennomføre.)
(PS. PS. Bare ikke nok.)

Vennlig hilsen Hjelperen

Kamelen

Jeg har svelget en kamel. I stua. Nei, det er kanskje mer riktig å si at kamelen står i stua. Den eneste måten jeg har svelget den på er tross alt i overført betydning. Du vet, når man går med på noe man egentlig ikke har lyst til. Det gjør man jo når man svelger kameler. For hvorfor skulle man ellers svelge dem?

Denne kamelen troner foran tv, rett ved peisen (kameler er vel vant med et varmt klima?), og består av en stykk (jeg sa vel ikke stygg?) stor lenestol som kan snurre rundt og vippe bakover, og en tilhørende fotskammel, begge i sort skinn og mørkebrunt treverk.

Da kamelen først kom på døra, vennlig ledsaget av svigerfar, kunne jeg ikke annet enn å slippe den inn. Jeg tror ikke jeg sa velkommen, men jeg sa i alle fall hei (man er da oppdratt til å utvise en viss høflighet) selv om det ikke akkurat var drømme-møbelet som med ett hadde bestemt seg for å flytte inn.

Men mannen i huset virket glad, og barna enda gladere, av å se kamelen her hjemme (kanskje på tide å vurdere et husdyr av den mer allminnelige sorten?), og siden det selvsagt ikke er riktig at jeg skal bestemme alt, svelget jeg min interiørstolthet og lot kamelen fylle halve stua. Minst. Men for hvor lenge? Ja, det er det ingen som vet, tenkte jeg krasst her om kvelden, i mitt stille sinn, før jeg dumpet ned foran tv. Ved peisen. I stolen. Med bena på skammelen.

Heretter blir det kamp om kamelen. Jeg kaller ham Komfort

Ny lampe venter på å bli hengt opp. Det gjør jeg også. Eller... Ja, du skjønner hva jeg mener! 

ny/nytte/nyte

Jeg nyter synet av min nye stol. Kjøpt for skrivepenger. Det blir ikke mindre moro å skrive av slikt. Det kan jeg love :) Har dere hilst? Han heter Rialto og er tegnet av den unge (to år eldre enn meg, altså ung;), svenske designeren Peter Andersson.

Førjulstidsforberedelser

Jeg skriver på en førjulsreportasje. Den handler om at noe av det fine med julen er tiden før julen. Det er i alle fall slik vi vil at den tiden skal være. Fin. Ikke stressende. Bare fin. Ganske enkelt. Dette er, som de fleste dessverre har fått erfare, ikke så enkelt som det høres ut. Men det er uansett verdt et forsøk. Ellers kan vi like gjerne pakke sammen hele julefeiringa. Ikke sant? God førjul!  

Reportasjen, med vakre Jeanette Lunde-bilder, kommer (om alt går som det skal) i neste nummer av usbl-nytt. 

Julestjernen, som venter på å lyse førjulstiden inn, er fra Granit.