Støtte

Jeg har fått verdens herligste gave. En fargebombe av en bokstøtte som ingen har maken til. En gave laget på sløyden av husets tiåring. Hun var like stolt av å gi den bort som jeg ble glad for å få den. :)

Porto-post

Morsom pakke i posten i dag. Absolutt verdt sin lille vekt i porto. Denne kjolen. (Bilde fra Karius.)

En kjole for å feire.

En kjole som heldigvis passet. (Selv om den strammer litt over hoftene. Men med belte i livet og høye sko kan jeg antagelig ubemerket skli inn på settet til The Hour. (Bortsett fra at innspillingen nok er over.) For øvrig en god BBC-serie fra nettopp BBC og fjernsynets tidlige år, nærmere bestemt 1956. Anbefales! Jeg kjøpte den på Amazon, men den har visst gått på Svt og kommer sikkert snart på NRK.)

En kjole til å feire i.

Innbydelse utbedes. ;-)

Liste-liker-bok

Boken for oss liste-likere. En trenger ikke engang ha som ambisjon å skrive en selvbiografi (jamfør baksiden). Det kan uansett være morsomt å se tilbake på en og annen liste over et eller annet du en eller annen gang har opplevd, tenkt eller ment.  I ren High Fidelity-stil. (Kjøpt på nr9 i Sandefjord.) Kan også kjøpes her.

dejm

Vil dit. Designernes eget julemarked. Men hvem vil ikke det? Snakk om vellykket invitasjon. ;)

...

My messy, corny corner. Eller for å si det på godt norsk; rotekroken hennar mor.

På trykk

Det må være lov med et aldri så lite offentlig hurra når man har sin første tekst på trykk. Selv om det kanskje ikke er snakk om Pulizer Price materiale. (De færreste begynner vel uansett der;)
I lampelyset, lampe-artikkel fra nr9-butikken i Sandefjord, kan leses på side 14 og 15 i den digitale utgaven av usbl-nytt.

Altså: Hurra!



Norwegian Wood av Cathrine Kullberg.

Mormorkjærlighet

Visste du at nelliker er en av verdens mest symbolske blomster? Det gjorde ikke jeg. For meg var nelliker noe mormor hadde på bordet til spesielle anledninger. En stund var de nærmest så godt som ikke-eksisterende, de var helt ute, blomster ene og alene for gamle mennesker. Men de siste årene har som kjent gamle damer, retter sagt de tingene og klærne de hadde da de var litt yngre, blitt veldig in. Retro. Vintage. Nye generasjoner kaster seg over bestemors lopper. 

Ikke visste jeg, da jeg kjøpte denne nellik-boksen for noen år siden, at nellikens historie går helt tilbake til oldtidens Hellas, og at den rosa nelliken ifølge den kristne legenden viste seg for første gang der jomfru Marias tårer falt i jorden og at den derfor har blitt det største symbolet for en mors udødelige kjærlighet. Men nå som jeg vet dette har jeg jammen blitt enda mer glad i den blomstrete bestemorboksen min.

Nå

Den klare lufta. Mørke morgener. Fargene. Uventede haglskurer. Ved på verandaen. Lyset. Varmt. Kjølig. Nevnte jeg fargene? Det er høst.

...

 

Nytt Finn-funn (ikke gratis, ikke dyrt). Skap til leker og alskens rart. Tenker som vanlig at det kanskje skal males. Som vanlig ender det nok opp å være som det er i enda en tid. Den svenskpoduserte nykomlingen er allerede "close" med grannen, den gamle høye kommoden.

En smak av Hellas

Gave til meg fra paraphernalia-demie. Den lå og ventet på meg på nr9. Ikke vet jeg hva jeg har gjort for å fortjene den, men det forhindrer meg ikke fra å bli glad. Kanskje enda mer glad enn om jeg hadde gjort noe som hadde ført til en slags forventning om gave. For en herlig vitamininnsprøyting i hverdagen (eller i helgen, siden jeg hentet den i går:). Herlig duftende gresk oregano - som nå står i hylla på kjøkkenet, klar til å bli brukt. Vakker selvlaget illustrasjon - nå i hylla på arbeidsrommet - til nytelse og hyggelig påminnelse om bloggingens positive side; at man treffer på mennesker man ellers aldri ville ha møtt; som hjertevarme, fascinerende demie. Takk demie! (Håper på å treffe deg "live" neste gang du kommer til Sandefjord.)

Hjemme

Apropos minner og barndomshjem: Se artikkelen "Hjem til barndommen"
Takk for tips fra snille, gode nabo, Cecilie :)
Må innrømme at jeg også ble nysgjerrig på boka "Hjemmet vårt".
 

Minnet

"Bortsett fra noen enkelthendelser, som Yngve og jeg hadde snakket om så ofte at de nesten hadde antatt bibelske proposjoner, husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem."

Ikke mine ord, men Knausgård sine (fra Min Kamp 1, s 191). Men de kunne like gjerne ha vært mine. Jeg har mang en gang forbannet min egen hjerne for å være så hullete når det gjelder ting jeg gjerne skulle ha husket. Hendelser. Tanker. Morsomme historier. Bare hvis jeg skriver noe ned, har jeg en viss sjangs til å huske - med mindre det er sjelsettende opplevelser selvsagt. Men rommene husker jeg. De kan jeg bla frem til i hukommelsen. Det er nesten som å bla i en bunke gamle foto og zoome inn på detaljene, stemningen. Pussig. Er hjernen hos noen av oss programmert til å oppfatte rom som viktigere enn hendelser? Og hvorfor kan det ikke være plass til begge deler? Lurer på hvordan det blir om fem, ti og tjue år, vil jeg huske rommene, men ikke hendelsene? Det høres trist ut. Kanskje jeg må prioritere å skrive ned mer av det som skjer. Av dagliglivet. (Men det skal jeg i så fall spare dere for;)
 

Fine Finn

Jeg har et forhold, til Finn - og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste. Det rare er at mannen min vet alt om affæren, i alle fall nesten, og at han samtykker i den tette kontakten, i alle fall for det meste. Hvis han er sjalu er han saktens flink til å skjule det. Bryr han seg ikke, mon tro? Eller kan det muligens være fordi denne Finn heter .no til etternavn og sånn sett ikke er den helt store trusselen - med mindre man anser det som en trussel å få huset nedlesset av brukte møbler og nips? Det siste må jeg forresten innrømme at han faktisk innimellom gjør, oppfatter mengden ting som en trussel, men nå har jeg endelig fått somlet meg til å selge unna litt selv - og se, ja da er forholdet til Finn atter engang uproblematisk. Siste rendevouz var disse sengene til ungene. To stk heltre senger i flammebjerk anno 1945, funnet i hjembyen under "Gis bort". Enda bedre enn loppemarked, spør du meg.

PS. Det var en nokså interessant opplevelse å studere madrassene som fulgte med - ordentlig gamle springfjærmadrasser som var integrert i sengebunnen - med vatt og halm og alskens gammelt støv skjult under et vakkert blåblomstret trekk.

Bare for gøy

Shoegazing Stationery Set

Aldri aldri

Jeg har hørt det før. Selvsagt. Ja, jeg har mest sannsynlig også sagt det før, antagelig opptil flere ganger, som de fleste andre. Slik sett burde det ikke ha kommet som noen overraskelse at det faktisk er noe i det. Uttrykket. Likevel, var det nettopp overrasket jeg ble her om dagen da det slo meg hvor sant det egentlig er. En skal neigu aldri si aldri.

Jeg skulle til frisøren. Det var en lenge etterlengtet og svært tiltrengt time. Over et halvt år siden sist. Og selv om forfallet hadde skjedd såpass langsomt at jeg ikke egentlig rekflekterte nevneverdig over saken, innså jeg fra tid til annen, de gangene jeg slumpet til å se nærmere etter med brillene på, at det var på høy tid å gjøre noe med høysåten øverst der oppe.

Men hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg fortsette å spare nå som jeg tross alt var over den verste sparefasen, du vet den der håpløse perioden da du rett og slett ser halvgal ut, i alle fall gjør jeg det, noe min kjære kollega pent understreket ved å si at jeg så "morsom ut", eller skulle jeg klippe det kort-kort slik det har vært med jevne mellomrom etter at jeg ble mamma for ti år siden? Kort er godt, om det er riktig gjort, det er bare det at det koster fletta å holde det ved like.

Det eneste jeg var sikker på, og som jeg til og med sa til de som måtte gidde å høre på, var at jeg ikke skulle ha stort hår igjen. Aldri i verden! Jeg har nemlig stort-hår-skrekk. Det er en annen historie, men jeg kan si så mye at den bunner i det fryktløse åttitallet (bortsett fra at åttitallet for min del, i alle fall siste halvdel av det, var preget av frykt for både det ene og det andre, pubertetens og usikkerhetens tiår!). På åttitallet skulle håret strutte og ruve og virkelig synes - stikk i strid med hva jeg selv ønsket å gjøre. Ha ha, nei, grøss og gru og akk og ve, dit kommer jeg i alle fall aldri igjen. Har jeg sagt. Utallige ganger. Aldri! Som du skjønner, var dette det eneste jeg var sikker på da jeg entret frisørsalongen - tidlig en fredags kvelding. 

Likevel, som du nok har skjønt nå, var det nettopp det som skjedde. I siste sekund fra å få en sur bot, løp jeg ned i parkeringskjelleren iført frisørkappe og, ja, nemlig, stort hår. Frisøren hadde først sagt at det hadde vært morsomt å ta permanent, noe jeg selvsagt bare humret av mens jeg tenkte på hine hårde dager, men så viste det seg, etter at håret var farget og klippet og fønet tørt, at krøllene jeg trodde jeg hadde vokst av meg fortsatt var der. Til de grader også. Big head var tilbake. Nå skulle man selvsagt tro - det ville jeg ihvertfall ha veddet på selv om noen hadde spurt meg på forhånd - at dette skulle bringe meg ut av fatning, ødelegge dagen og helgen og selvfølelsen og livet. Men nei... Jeg ble faktisk fornøyd. Glad og fornøyd. Selv om håret nesten fylte hele den lille sorte billebilen min på vei hjem. Glad for at man, tross alt, aldri skal si aldri.

Nei, jeg skal i alle fall aldri si aldri igjen.

Aldri! 

Lysglede

Telysestaker i den den fineste keramikk sett på den danske bloggen bare wunderbar - endelig anskaffet i dag, på Søstrene Greene. Billige er de også. Kan det bli bedre? ;)

Fint

'


Fra Super Rural.