På vei

En annen ting jeg har fylt tiden (det vil si fritiden) med i det siste og som dermed har gått på bekostning av blogging og blogglesing, er relatert til bildene over. Mange vil kjenne igjen vakre vene nr9 i Sandefjord. Min første tekst (etter noen spede frilansoppdrag for rundt 15 år siden) er klar for trykk. Det føles godt. Den handler om lamper. "I lampelyset". Selv om det er en liten sak og det ikke er i et glanset magasin, føles det uansett godt. Og spennende. Ikke minst fordi jeg faktisk er et skritt nærmere det målet jeg satte for meg selv natt til 2. januar i år. Innen fylte førti. Innen neste sommer.

Mye bra har skjedd siden. Man skal visst ikke kimse av tankens kraft: Du må ville noe. Du må tenke at du kan det. Du må gå for det, det vil si gjøre noe med saken. (Nesten irriterende enkelt. Når en først prøver. Særlig når en ser tilbake. Herregud, kan man tenke da, hvorfor gjorde jeg ikke dette før?)

Tilføyelse: Jeg innser at dette ble litt vel enkelt fremstilt. Bare i dagdrømmenes verden kan man bestemme seg for noe som så umiddelbart skjer. Vips der var du prinsesse eller president eller prisvinner. I virkeligheten må en som regel smøre seg med tålmodighet og ta ett skritt av gangen (selv om skrittene noen ganger kan komme hyppigere enn andre ganger). Og viktigst av alt; en må ikke gi opp av hinder eller motstand. Det hører visst med. Kanskje som en test - for å se om dette er noe man virkelig vil. 

(På bildene: Oslo-lampen, Butterfly, Snowball, Tuben, filtlampe fra Edblad - og andre nr9-skatter)  

Min mot-målet-føljetong (mest for spesielt interesserte, som meg selv, kanskje):

1

2

3 

4  

5

6 

7

8

9
10

Kjære du,

Dette er det jeg bruker tiden min på for tiden. Jobb. Det vil si, jeg jobber verken som baker, kokk eller servitør. Ikke ikler jeg meg snerten uniform (ala bildet) til underholdning for uhumske selskaper heller. Jeg jobber i arkiv. Jeg formidler arkiv.

Arkiv, tenker du kankskje, er ikke det fryktelig kjedelig? Men da må jeg altså svare NEI. Arkiv er bemerkelsesverdig lite kjedelig. Det ser kanskje kjedelig ut, med meter på meter med reoler og hyller og beigebrune bokser og hvite etiketter i lange baner. Men bakenfor alt dette, skjult i boksene, skuffene og protokollene, der er det spenning nok for et helt liv. For flere liv. Ikke det at jeg ikke ønsker å leve et liv utenfor magasinet, for det både vil og gjør jeg, akkurat som de fleste andre som er i jobb.

Poenget er bare at jeg nå, temmelig nøyaktig tre måneder inn i denne nye jobben, er ganske overveldet av alt det morsomme jeg aner at ligger og venter på å komme frem i lyset. Bak den grå og ensformige fasaden ligger det historier om liv og mennesker som har vært, om små og store hendelse, om det ekstraordinære og det ordinære, om de som har vært her før oss.

Tegningen du ser er spor etter de jentene som gikk på Horten Husmorskole i 1935. Antagelig moret de seg kostelig med å lage elevavisa Sleiva - og kanskje ville de ikke bli det spor overrasket over at den fortsatt morer - 76 år senere.

Er du interessert, håper jeg du går inn og "Liker" Vestfoldarkivet. Det er selvsagt mye morsommere å formidle hvis det er noen som får det med seg, for eksempel du...

På forhånd takk!


Vennlig hilsen
Portofritt


PS. Jeg har forøvrig funnet ut at fullstendig bloggestans foreløpig er uaktuelt.

PS PS. Kommentarene og hilsenene fra dere har spilt - og spiller fortsatt - en rolle.

PS PS PS. Jeg kommer med andre ord plutselig tilbake. Må bare ta det når lysten og overskuddet er der.

PSSST. Håper det er greit - og at det står bra til med deg!

...

Jeg vet det er blogg-pause, men jeg kunne ikke annet enn å bryte inn et øyeblikk. Det er slik man gjør med b r e a k i n g   n e w s - samme hva som står på programmet. Hva den brennende nyheten går ut på? Jo, nå skal du høre:

"Mamma er et orakel." Det er sønnen som snakker, til søsteren sin, på lekerommet. Jeg hører dem på vei opp trappen. Det er leggetid. "Neei," svarer hun, men før jeg rekker å bli ordentlig irritert (ikke det at jeg innbiller meg at jeg er et orakel, men litt support kunne ha vært greit), kommer fortsettelsen: "Hun er et mirakel."

Resten av samtalen husker ikke mirakel-orakelet. Antagelig var jeg opptatt med å lure på om jeg enten a) har gjort noe veldig veldig riktig, eller b) totalt har forsømt begrepsopplæring på hjemmefronten... Men når sant skal sies er det nok c) som er den mest sannsynlige forklaringen. Hva det er? Ingen anelse. Jeg er da ikke noe orakel heller!