Grasiøs

Ville bare vise en den lille danske, grasiøse skjønnheten fra 1929, signert JUST, kjøpt i nr9 i Sandefjord.

Glans

Invitert med av kjære FRYD+DESIGN til Glansdagen. Herved påmeldt. Gleder meg. Kommer du?

Out there

I skogen bak oss dukket plutselig denne karen opp. For det er vel en kar? Han ser kanskje skummel ut, men han er snill. Håper jeg da.

...

Jeg er stolt av å kjenne de flinke skaperne av nytt norsk barne-tv bygget på klassisk norsk visesang; Prøysen-sang-tegnefilmer, laget av Sandnes Media. Filmene er helt herlige og sendes på NRK i disse dager.

Men jeg er også litt stolt over at de høyst ulike dyrene mine kommer så godt overens der oppe på det brune skapet. En skal ikke ta slikt som en selvfølge.

Og så er jeg stolt over å ha fått gode tilbakemeldinger på portrettet jeg har skrevet ifm studiet - med oppmuntring om å prøve å få det på trykk. Det er nesten så jeg får lyst til å forsøke... Nei, rettelse, jeg skal forsøke! (Samme hva selvfølelsen ellers måtte si av lure ting for å prøve å holde seg/meg nede;)

Lyspunkt

Jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til å begynne på'an igjen etter den deilige forsmak-på-sommeren-påskeferien. Jeg regner ikke med at jeg var alene om det. Heller ikke om å ha litt dårligere søvn enn vanlig natt til i dag. Men så viste det seg at det, når alt kommer til alt og en først har kommet seg ut av senga, ikke er så aller verst likevel. Ok, så er det litt av hvert å sette fingeren på. Jeg veier jeg kanskje ytterligere noen kilo mer enn ønsket er (slemme, deilige påske!). Ok, jeg burde kanskje ha begynt å trene - for flere år siden. Og ikke skjønner jeg hvordan kabalen jobb/familie/studie/hage/hus skal gå opp i ukene som kommer. Men og likevel og tross alt må jeg - etter nærmere ettertanke - innrømme at livet har sine lyspunkter. Takk og pris og heldigvis!

Gul hilsen

Påskehanefar og de to små påskekyllingene ønsker alle som begynner ferien sin NÅ - og dere som allerede har hatt fri noen dager - en riktig god & gul & glad påske!

Smaken

Jeg må si det er litt rart med den smaken. En tror jo gjerne at en vet hva en selv liker. At smaken er en relativt fast størrelse. (Med mindre vi ser våre egne antrekk og frisyrer i ti år gamle fotoalbum - og gremmes!) Men stort sett tenker vi - her og nå - at den smaken vi har akkurat nå vil gjelde for bestandig. Nettopp derfor er det fort gjort å komme til å kvitte seg med ting - i vissheten om ens egen stabile smak - bare for så en dag noen år senere tenke at "fillern heller, hadde ikke vi en sånn?" For eksempel en mugge som denne på bildet, som heldigvis mellomlandet på loftet da den kom inn i huset for seks-sju år siden. Den gang kunne jeg ikke helt se den som et naturlig innslag i stua. Men det kunne jeg sannelig nå da jeg her om dagen tilfeldigvis tittet oppi esken på loftet - på jakt etter (hva tror dere?) påskepynten.


Poenget er: Smaken er ikke bare delt, den er også foranderlig. Betyr det da at vi i ren kjekt-å-ha-stil bør spare på alt vi noensinne har eid? Nei, men det kan kanskje være greit om folk slutter å kaste fullt brukelige ting på søppeldynga - NOEN ANDRE KANSKJE VILLE LIKE DET! Om tingene i stedenfor sendes i sirkulasjon i det store gjenbrukssystemet (bruktbutikker, loppemarkeder, finn.no osv), vil vi dessuten også ha større sjangs til selv å skaffe oss den tingen vi angrer på å ha kvittet oss med når den tid kommer... Skjønner?

(Og jammen hadde ikke Fine Little Day øynene sine på søstermuggen her om dagen. :)

...

Gul glede. Pussig hvor fint det er med løvetann på denne tiden av året. Enda den ser akkurat likedan ut på sommeren  - og da blir den røsket bort fra plener og bed. Skjønnhet ligger i øyet som ser - og når øyet ser det...

Elgen

Møt min nye venn, herr Elg. Han heter visst Elgen til  fornavn. Jeg tror han trives på toppen av det brune skapet sammen med de andre dyrene og stemningsskapende stearinlys.

Hurra

Noen som drar kjensel på reven? Den er laget av Kari Anne Marstein. Kalenderen er mitt eget enkle verk (en smørebrikke, en liten dag-for-dag-kalender, litt lim, et oppheng og noe til pynt.) Mens selve året - 2011 - og det grønne skjønne hjertet er formet av Jeanette Lunde. Og datoen, ja det var i går, dagen da mannen min rundet førti. (Hipp hurra for han - en kjekk og grei mann;) 

Utsnitt

Det ser ryddig og rent ut.

Det er det ikke! 

Dette er det velkjente nøye-utvalgt-utsnitt-av-virkeligheten-trikset. 

Utsnittets velsignelse.

Hvordan hadde verden sett ut om bloggers avbildning av verden var den hele og fulle sannhet? 

Forlokkende striglet og stilig - rensket for rot og kaos? 

Men kanskje også bitte litte grann kjedelig? 

Christine Koht's kongstanke er at livet ikke er - og heller ikke skal være - perfekt. Hun sier at det er lov å gjøre feil, og at vi ikke på død og liv må ta alt så fordømt alvorlig. Perfekt er kjedelig. Jeg heier på det! (Noe annet er altfor slitsomt - og dessuten uoppnåelig.) 

Derfor (beskjed til meg selv), ikke ta det så høytidelig at ingenting er klart til morgendagens førtiårsfeiring, at huset er delvis bombet. Det viktigste er tross alt å være sammen og glad for sine nærmeste. Eller hur?

Samling

Den gule gjengen er samlet. (De kom heldigvis tidsnok til mannen i husets 40-års dag til lørdag.) Let the party begin!

Inne/ute

 

Det er tydelig at man har forskjellige behov etter endt arbeids-/skoledag. Hvor i huleste ble det av min energi? Kanskje en tur i trampolina er løsningen... I mørket etter at ungene har lagt seg. ;)

Ordnet (h)opp

Lille lure hare hopp - ordnet jammen ordentlig opp. På loftet, bak julepynten - der var plutselig påskepynten. Og påsken. Takk, kjære påskehare!

Var det du som fikk ungene til å lage så fin ny påskepynt anno 2011 også? Malte egg fra husets datter, og påskekylling med to stk fotballdrakter, en grønn til hjemmekamper og en gul til bortekamper. Kjekt. Jeg visste ikke engang at påskekyllinger spilte fotball!

Kjære påskehare

Vennligst returner påskepynten (vi er sikker på vi hadde den i fjor) - eller i det minste gi oss et lite hint om hvor du har gjemt den. Barna vil så gjerne pynte litt til påske, skjønner du. Vi har lett på loftet, i boder og skap og kott, og kan ikke se annen løsning enn at du har spilt oss et lite påskepuss. Det er vel ikke så rart om dette er ditt verk, Påskehare, for ingen vet jo hvor du hopper.
 
Hvis noen skulle komme til å hoppe på påskeharen (den luringen) før meg, ville jeg ha satt pris på om denne meldingen kunne overbringes.

Påsketakk!

I solveggen

Påskeliljer pynter opp en veranda fri for snø og ved. Plenen er raket. Verandagulvet er vasket. Hagemøblene satt på plass. Vaskingen av dem får vente. Levegg til verandaen er innkjøpt. Hellene er sopet. Uteboden som ble satt opp rett før snøen i oktober, er omgjort fra lager til enkel, men populær lekestue. Det begynner å dra seg til. Gjenstår: Så plen og plante hekk på deler av tomta. Målet for utendørssesongen (etter år med utbygging, maling av hus og riving og graving og legging av heller): Mest mulig kos og avslapning - i solveggen. 

Ekte

Dette må vel være ekte romantikk. Med ekstra stor R. Femti/sekstitalls smykke i ekte plast med "ekte" gull og enda "ektere" pastelldiamanter. Vet ikke riktig hva som er den rette anledningen for et sådan smykke. Heller ikke hva som er det rette antrekket.
...
Men samme det! Når den rette anledningen først og plutselig dukker opp, er i alle fall halssmykket "i boks". Og det må jo kunne sies å være ekte praktisk tankegang?

Lille Kløver

Kjøpt i en av Göteborgs blomstrende butikker, Floramor og krukatos. Nyter synet av den - innendørs - mens jeg ser frem til sommer og til å løpe barbent i kløvereng - utendørs. Selv om det for så vidt ikke er noe jeg gjør så ofte... Aldri, når jeg tenker meg om. (Kanskje en syssel verdt å vurdere å ta opp igjen?) Håper i alle fall på etterhvert å plante Lille Kløver ut; til gjentagende glede, år etter vår etter år.

Eldre - men yngre

Aldri før har vi levd lengre. De fleste av oss kan i dag regne med å leve i nærmere ”hundrade år”. Vel og merke hvis vi ikke faller under for en eller annen livsstilssykdom. Det er fort gjort å pådra seg hjertestans av barn nummer fem med kone nummer fire. Småbarnstilværelsen har heller ikke blitt mindre strevsom av at mor har fjernet støvet fra hjernen. Heller ikke av at far har fått noen ekstra uker med barselpermisjon. Det siste er riktignok god hjelp i arbeidet med å vise poden for eksempel hvor eksotisk det kan være å bo en måneds tid i Thailand. I dag er ikke husmorrollen lenger profesjonalisert. Husvasken tar østeuropeere seg av for en billig oljepenge, tøyet er strykefritt og maten kjøper vi ferdig. Nei, i dag er det foreldrerollen som er i fokus. Barna. (Ved siden av selvrealisering, selvsagt, men det gjør de fleste av oss før det der med barn.) Men de tar feil de som innbiller seg at det å sette barn til verden er en enkel og naturlig sak. Skremmende feil. Takk Gud for Jesper Juul og indiske surrogatmødre! Og hva skulle vi ha gjort uten SFO, leksehjelp, barnepass på Spenst og to-tre biler pr husstand? Sannelig godt vi har noen år foran oss.

Aldri før har vi levd lengre – og vært yngre. Tilsynelatende, selvsagt. For en femtiåring i dag har levd akkurat like lenge som en femtiåring hadde gjort for femti år siden. Poenget er at det er det ingen som skulle tro! Dagens femtiåringer er nemlig som førtiåringer å regne. De holder seg så godt at de lett kan forveksles med egne barns omgangsvenner. Vel og merke hvis man ser bort fra oppsvulmende lepper. Dagens tjueåringer (det vil si tidligere tiåringer?) prioriterer antagelig silikon framfor Botox. En kan nemlig ikke få alt en ønsker seg her i verden. I alle fall ikke før du er godt og vel førti – det vil si tretti - og kan knytte til deg et kobbel av personlige veiledere. Fordi du fortjener det. Noen fordeler må det også være ved å bli eldre!

Aldri før har vi vært nærmere målet; evig ungdom. ”FOREVER YOUNG…” Idealet om å trå inn i de voksnes rekker a.s.a.p., gjerne på konfirmasjonsdagen, gikk inn i historiebøkene omtrent samtidig som husmorens glanstid. I dag er målet snarere å utsette dette - og i verste fall late som ingen ting - så lenge som mulig. Noe stadig flere klarer med glans. Dagens gamle, unnskyld, eldre er så spreke at de må vise legitimasjon for å komme inn på Pensjonistuniversitetet. Og det er plent umulig å peke ut en pensjonist eller bestemor i mengden. Sånn var det mye greiere da alle damer over en viss alder hadde blått hår, rullet og lagt – og alle menn i samme alder hadde hatt. I dag går bare trendy unge menn med hatt. Men bare vent, det varer nok ikke lenge før de gamle (unnskyld, eldre) igjen ser om hatten passer. ”I WANNA BE FOREVER YOUNG”.

- Fru Backfisch (snart 39, altså 29) -


Og hvis noen lurer på hva dette er for noe rart, kan jeg si at det er en petit - og en av innleveringene på studiet.

Opplyst

På tide å brette opp ermene og skrive. (Akkurat hva de oppbrettede ermene skal hjelpe for er jeg ikke sikker på, men så lenge det ikke er kaldere enn det er nå om dagen og det i tillegg er en viss sjangs for at oppbrettingen gjør at jeg kommer i siget, så kan det også være det samme.) Nå som også ny (om enn gammel) skrivebordslampe, ervervet under portrettintervju-innkjøpsturen i Sverige forrige uke, lyser opp tilværelsen kan jeg heller ikke skylde på dårlig lys. Klar. (Brett opp!) Ferdig. Skriv!

(Jeg skal bare gå noen runder først. En må jo gjerne det...)

Bladet fra munnen

Det er herved offisielt. Jeg er bladoman. Hva annet skal en kalle en person som kjøper to nye blader på fredag, som bare får lest det ene i løpet av helgen, og som så på mandag stikker en ny tur innom Narvesen, lusleser (et morsomt ord jeg nylig har lært) og blar og blar og lider valgets kval, før hun til slutt kjøper en av fristelsene i bladhylla, som drar hjem og koseleser (til tross for at en oppgave egentlig venter på å bli skrevet) - og som først dagen etter oppdager det uleste bladet fra før helgen liggende i en hylle i gangen. Og hva tror du? Jo, nøyaktig samme blad som det sist innkjøpte!

Kjekt å ha? Neppe. Jeg tviler på at jeg får bruk for det en vakker dag. 

Heldigvis fikk jeg byttet det identiske bladet hos den snille Narvesen-gutten. Han har muligens vært borti en og annen bladoman før. Det er etter det jeg har forstått en nokså utbredt lidelse.

Bladene på bildet er ikke å finne i hyllene på Narvesen. De tilhører familien Helleborus - Julerose blant venner - og er for tiden bosatt på trappen hjemme hos oss.

Under

 











Under gråbrunhvit snø og brunt løv skjuler det seg jammen en verden i farger. Se det! Jeg hadde nok et vagt minne om en slik verden... men minnet har antagelig vært i hi, bleket av rim og frost og snø og kulde. Jeg har en følelse - en behagelig, varmende følelse - av at flere slike overraskelser ligger på vent...