27.02.2011

Normalen

 




























Sånn ja. Huset er tilbake til normalen; liv og røre og rot og leven råder. Pussig så mye varmere det har blitt her hjemme også etter at de tre andre kom hjem. Og da mener jeg ikke bare billedlig talt. Uken som eneboer var så kald at jeg måtte sove under to dyner og ett vatteppe - og likevel frøs. Men etter at jeg hentet de solbrune ansiktene på flyplassen, har altså alt blitt så mye varmere her hjemme. Herlig.

25.02.2011

"Sy-töiet"


















Berudende bruktfunn. Trykk på rispapir, 15/100, anno 1960, laget av M. E. Nilsen. Det heter "Sy-töiet" (med anførselstegn, skrevet i sirlig løkkeskrift). Jeg skulle ha likt å vite mer om M. E. Nilsen...

24.02.2011

Betong

 
Bokstøtter i silkemyk betong sett i hylle på Nr 9 i Sandefjord. Laget av designer og kunster Tove Adman. Herved på ønskelisten (bokstøttene;) - selv om det er måneder til neste sannsynlige gaverush.

22.02.2011

Brrrr


















Ok, vi kan kanskje være enige om at hvit vinter med snø og is kan være ganske vakkert. Vi kan også være enige om at det er koselig med fyr på peisen. Men begynner ikke Kong Vinter å se litt skummel ut? Er det virkelig nødvendig å dra det hele så til de grader ut? Fem-seks måneder med iskald vinter (som det kanskje blir til slutt) er litt i overkant av hva vi trenger, synes nå jeg. (Vi for vår del har snart ikke mer ved igjen heller - og hva skal vi da finne på? Kanskje fyre opp skiene?)

21.02.2011

I magen



































- Hva har du i magen din?

Spørsmålet kommer litt uventet fra det til da så stille baksetet. Det er lillebror som spør sin to år eldre søster. De er på vei til flyplassen. Spania og besteforeldre venter.

- Sprettballer! ... Hva har du?

- Grønt gress. Og varme.

(Det hører med til historien at lillebror er en fotballelskende ballgutt.)

- Hvor mange sprettballer har du?

- Kanskje fem-seks...

(Det hører også med til historien at storesøster grugleder seg til å fly

--

(Og mens de nå nyter grønt gress og varme, trøster mor seg med varme telefonsamtaler - ja, og Fine Fine Little Day-kort)

20.02.2011

Tre av tre

















 


Tre trebilder fra samme dag. To av et tre utenfor matbutikken. Et av et Fine Little Day kort, kjøpt i den vidunderlige butikken nr 9 som jeg måtte unne meg et trøste-besøk i går etter å ha kjørt mine tre (he he) kjære til flyet som skulle bringe dem til spaniens land. Her i huset har nemlig "bare" tre av fire vinterferie.

17.02.2011

Boblende








 











I kveld skal jeg feire at jeg endelig, i en alder av 38 og et halvt år, har blitt medlem av NJ, Norsk Journalistlag. Dette har jeg nok hatt lyst til i rundt tjue år. At det er et studentmedlemsskap ødelegger ikke gleden. Ett sted på man jo begynne - og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg ble barnslig boblende stolt av å få brev fra NJ - selv om jeg hittil ikke har gjort en større bragd enn å begynne på et studie, samt å søke om medlemsskapet. Det føles likevel som en seier. Og enhver seier fortjener en liten markering synes nå jeg.

16.02.2011

...

Det er litt rart dette, at vi lever i en tid hvor vi aldri har hatt det bedre (rent materielt sett), men likevel ikke er lykkelige (nok). Lider vi av mye-vil-ha-mer-syndromet? Eller er det rett og slett slik at vi ikke nødvendigvis blir lykkeligere av høyere lønn og større hus? Uansett, vi er mange som jakter på lykken, i større eller mindre grad, og nå har også våre gode grännar laget et herlig tv-program bare for oss; SVTs "Jakten på lyckan", som sendes tirsdagskvelder kl. 21.30 (svt1), med reprise onsdager 19.30 (svt2) - altså i kveld.

I samme gate må en vel si at den nye dokumentaren Gunnar Goes God er. Den har nærmest blitt et fenomen. Smal film favner bredt! Kanskje ikke så rart, den tar opp tanker mange i vår del av verden baler med i dag. Jakten på meningen. Jeg anbefaler det tankevekkende intervjuet fra A-magasinet tidligere denne måneden.

15.02.2011

Behov dekket?


"Så tallerkenhyller er liksom din greie?" ble jeg spurt i forrige uke, hvorpå jeg svarte at nei, jeg vet ikke om det egentlig er det. Men spørsmålet var berettiget, det er tross alt noen varianter av tallerkenhyller rundt om i dette huset. Fra den første og største kom i hus for åtte år siden, har samlingen vokst jevnt og trutt, men er nok behovet dekket. Sa jeg. Og mente det. Ja, ellers ville jeg faktisk ikke ha sagt det;) Men en skal aldri si aldri, og legg merke til at jeg også sa "nok". Derfor ble jeg ikke overrasket da jeg i dag overrasket meg selv med å dra enda en variant av arten til hus. Hurtig innkjøpt, for femti kroner, på vei hjem fra jobbmøte i nabobyen, godt plassert under armen og fraktet hjem til fots og på buss. Antagelig et pussig syn (hyllen er nesten like lang som jeg er høy), men livet er for kort til å bekymre seg om slikt, ikke sant? 

Jeg tror den blir fin; malt og hengt opp på en egnet vegg. Men så må det også være slutt!

Eller?

13.02.2011

Vidunderlige frøken Dahl





















Rett før jul oppdaget jeg tilfeldigvis matprogrammet The Delicious Miss Dahl på en kanal jeg ikke ante eksisterte (TLC). Programmet viste seg å være en estetisk opplevelse, en nytelse, både for øyet og for smaksløkene som skulle ønske at de kunne hoppe inn i det sjarmerende kjøkkenet på tv-skjermen. Det kunne de ikke (håper noen snart finner opp den muligheten). Men i dagens Dagbladet Søndag kom redningen. I anledning morsdagen, tipset de om en passende gave til mor,  nemlig Miss Dahl's Voluptuous Delights. Tipset kommer nok litt sent, i og med dagen er her og vel så det, men jeg ble likevel glad ved tanken at vi alle nå kan leke at vi er Sophie Dahl - vakker matentusiast, supermodell, forfatter og barnebarnet til selveste Roald Dahl (og ikke nok med det; hun har også uklanderlig god smak!) Det er bare å investere i den nye kokeboken. Så enkelt! ;) Enda enklere, og i alle fall billigere, er det å prøve noen av oppskriftene som finnes på BBC.

Snutter av programmet finnes selvsagt på youtube.

10.02.2011

Ekstra-eksamen



















Noen vil ha fått med seg at jeg har begynt på et nytt studie - for bare noen uker siden. Likevel har jeg en følelse av nettopp å ha vært oppe til eksamen. Heldigvis er det en fornøyd følelse. Du vet, av den sorten som har et snev av lettelse over seg. Hvorfor denne følelsen i dag, når det tross alt er flere måneder til den ordentlige eksamen (takk og pris for det!)?

Jo, fordi jeg idag har hatt et litt spesielt besøk. En journalist og en fotograf (et proft frilansteam;), kom for å knipse og notere. Besøket var i utgangspunktet et kompliment (dvs at de i det hele tatt ønsket å komme), men det var unektelig også litt småskummelt. For hva om de ble skuffet?

En kan si det sånn at ett og annet halvferdig prosjekt fikk fart på seg i forkant av denne dagen. En kan også si det sånn at det er utrolig hvor mange flekker en oppdager når en tar på seg fremmed-linse-blikket. Med andre ord; det var litt av hvert å ta seg til før innrykket. Mannen i huset, som var snill nok til å ta del i forberedelsene, sammenlignet opplevelsen med å gå opp til eksamen. En treffende (om enn absurd) beskrivelse ;)

Heldigvis viste det seg å være to svært hyggelige damer som kom på døren, og noen timer senere vinket jeg dem god reise videre - til Skien - mens jeg lettet følte at jeg hadde hatt besøk av to venner jeg tilfeldigvis ikke kjente fra før. Nå gjenstår det bare å vente i spenning på sensuren. Hvis og når den kommer (på trykk) skal jeg si i fra - hvis noen ønsker å se, da :)

08.02.2011

Vakre vene


















 Jeg gjorde et hyggelig nytt bekjentskap i Kiel. Møtet fant sted det bortimot eneste åpne stedet vi kunne oppdrive den regnfulle søndagen; nemlig i bokhandelen på jernbanen. Jeg ble både overrasket og lykkelig over å bli presentert for denne helt spesielle briten ved navn Oh Comely. Det var som å møte en kjær venn jeg ikke visste jeg hadde. Så tilfredsstillende var møtet at jeg ikke brydde meg en døyt om de fine tingene jeg kunne "se, men ikke røre" bak alle de stengte butikkvinduene i byens oh så stille shoppingsenter.

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde hørt begrepet "comely" før, men jeg vet nå at det er et litt gammelmodig uttrykk for pen/ attraktiv/ good-looking - noe jeg kan skrive under på at dette magasin-bekjentskapet er. Bladet blir for øvrig ikke mindre bra av undertittelen "keep your curiosity sacred". Endelig noen som setter pris på nysgjerrigheten! Jeg har nemlig alltid vært av den nysgjerrige typen. Ikke sånn å forstå at jeg liker å vite alt om naboen eller kjendisers liv, nysgjerrigheten min er mer i gaten "hm... lurer på hva som skjer hvis jeg trykker på den knappen her", eller "hva kan det være under denne...?",  eller "varfor är det på det här viset?", eller "hvordan lukter denne blyanten, mon tro?"

Følgende beskrivelser, sakset fra bladets profil på Facebook, sier også sitt om hvorfor jeg ble så glad over dette bekjentskapet:
"Oh Comely is a magazine about people and their quirks and their creativity, rather than money and what it can buy.
It's a magazine that inspires people to be creative, talk to their neighbours and explore new things, rather than buy stuff or lose weight."
Som om jeg skulle ha sagt det selv! (Eller rettere sagt: Skulle ønske jeg hadde sagt det selv!)

04.02.2011

På agendaen






Fredag kveld. Agendaen er satt. Familiekos med middag foran tv - ungenes favoritt. Herlig ukomplisert. Agendaen for helgen forøvrig er for vår del et minicruise til Kiel.

Dag-for-dag-kalenderen har fått ny ham, kledd for 2011. Den vakre naboen med navn Februar er Jeanette Lundes verk.
(Gammel ham: en og to og tre)

02.02.2011

På museum

































































Herlige museumsskatter. Dessverre ikke til salgs, men til skue og glede på Slottsfjellmuseet i Tønsberg.


01.02.2011

Valpestadiet

 


















I helgen var jeg en valp - en valp som heldigvis hadde en annen valp sittende ved min side. Vi satt på andre rad i et auditorium i en tidligere ærverdig bygård i Oslo. Ukjente for hverandre, men likevel åpenbart og nesten pussig likesinnede. Begge logrende, med store øyne. Tilbedende øyne. Begge slukte og (dette er selvsagt litt uvanlig til valper å være) noterte flittig hvert ord som kom fra "eierens" munn. Eieren var kanskje på vår egen alder, men likevel en erfaren utøver av den kunsten vi valpene var på dressurkurs for å lære. Oh fryd, den som bare kunne bli like kontrollert og like blank i pelsen. Den som bare kunne komme helskinnet og uten valpesyke gjennom dette valpestadiet. Første leksjon: Øvelse gjør mester. Så da er det bare å begynne å gjø(re).

(Til den som måtte lure på hva dette bildet har med valper å gjøre, kan jeg si at det ikke er annet enn at både valp og vase - og vas - begynner på v, og at vasen er et kjært minne om farmor og farfar.)