Resirkulert investering

I mangel av interessante innslag på den noe større skjermen i stuen, har jeg gått til det skritt å investere i et eget lite TV. Jeg må nok finne meg i å dele det med mine barn, de var tross alt med på å kjøpe det, men det er helt greit. Når de har lagt seg har jeg den jo helt for meg selv. Gode minner trylles ut av skjermen - akkompagnert av en stillferdig Fader Jakob eller en ditto sang om Avignon-broen.

Heldigvis ser det ut til at også dagens barn har sansen - selv om det idag finnes all verdens elektroniske duppedingser og andre nyvinninger som sloss om oppmerksomheten deres. Kanskje de liker at den er gammel, at de merker at denne har andre barn hatt glede av før dem? I så fall er det absolutt et argument for å resirkulere noen av de lekene husstanden har vokst fra - med mindre en sparer til fremtidige barnebarn, selvsagt!

Lillebrors hule

Førsteklassingen vår stortrives heldigvis på sitt nye rom. Det funker helt fint å gjøre lekser på oldemors gamle bord.

Hm...

Fortsatt ikke ferdig med å plassere bilder. Jeg er klar over at det ikke er tale om liv eller død her, men det er virkelig en vanskelig kabal å legge. En vil jo helst ikke ha veggen full av hull på feil steder.

Porto til Portofritt

Jeg var ikke bare heldig og vant den vakre ringen, jeg fikk jammen disse øredobbene i tillegg. De henger allerede i ørene og er sikre kommende favoritter! Jeg anser dette som lykkebringende smykker, for etter at jeg fikk den glade nyheten om vinnerflaksen min, har flere andre ting også ordnet seg. Tusen takk, Monome/ Hilde Iren! :D

Rart og sunt

Ja, det er antagelig litt rart å fly rundt og knipse bilder av alt mellom vegger og tak. Mannen i dette huset vil garantert skrive under på det. Men jeg er trygg på at jeg ikke er den eneste som driver med slikt. Det er en hel gjeng av oss der ute - oss (interiør)bloggenerder - ikke sant? (med et snev av usikkerhet)

Jeg forsvarer i tillegg min nye, rare hobby med følgende argumenter:

1) Det er bevisstgjørende. Forklaring: Etter at jeg begynte med bloggen tør jeg påstå at jeg har blitt mye mer bevisst, både i forhold til det å ta bilder (før ble det ikke til at jeg gjorde det) og i forhold til det å se. Jeg legger merke til mye mer nå enn jeg gjorde for et år siden.

2) Det er morsomt! Trenger ingen ytterligere forklaring.

3) Det er sunt. Selv om tiden saktens lett kan fly når en sitter slik foran skjermen og over tastaturet, er blogging likevel en fin måte å bremse opp litt i ny og ne. Det er et pustehull, en kjærkommen mulighet til å tenke over saker og ting i en hektisk hverdag - selv om det av og til ikke er dypere saker enn et gammelt treskrin eller blondegardin...

Fra den ene til den andre

Skiltene ble altså hengende, mens jeg forlot loppemarkedet med fire fine eggeglass. Ja, og en ny gammel lenestol. Og en lampeskjerm. Og en barnebok. Og noen barneleker (barna var jo med). Og noen gamle sengesett og to broderte puter. Alt i alt mer enn nok, med andre ord. Nå gjenstår det bare å rydde ut av egne skuffer og skap og sende noe tilbake til andre loppemarkeder. Dette kan vel også kalles gjenbruk?!

Damer og herrer

På helgens loppemarked la jeg merke til disse skiltene, som dessverre ikke kunne kjøpes - jeg tror i alle fall ikke det i og med de fortsatt er i bruk (toalettene i kjelleren). De styggfine skiltene gjør fortsatt nytten, antagelig nærmere femti år etter at de ble hengt opp. I mine øyne er de nærmest å oppfatte som galante. Om de blir oppfattet slik av dagens brukere av de små rommene (barneskoleelever) er en helt annen sak.

Høst

Akkurat nå føles det som at ingen årstid er bedre enn høsten. Det er mulig jeg vil påstå noe annet til vinteren, men det er i så fall bare fordi jeg har som uvane å se noe positivt i alle årstider. Uansett, høsten ER en favoritt, i alle fall når det er slikt vær det har vært nå i det siste. Jeg liker det uhøytidelige i høsten. Hele naturen blir liksom litt rufsete på høsten.

Høsten er befriende fri for bikini- eller bli-brunest-mulig-press. (Noe jeg for øvrig ikke lar meg stresse så veldig av ellers heller, i alle fall ikke det siste, men likevel henger det over som en klam dårlig samvittighet: Hvorfor trente jeg ikke mer (les; i det minste noe) før jeg skulle jumpe oppi denne lille bikinien? Eller: Burde jeg ikke ha ligget på stranden i dag i steden for å...) Den slags trenger man i alle fall ikke å ha dårlig samvittighet for på høsten.

Høsten er kanskje litt sliten i kantene, på et vis merket av levd liv, men den er liksom så trygg på seg selv - og uendelig vakker!

The winner...

...is me!! Det er jo helt utrolig. Jeg er den heldige vinner av denne flotte MONOME-ringen:

Jeg tror nesten ikke jeg har vunnet noe siden jeg som spedbarn vant et kaffeservice - og den gang var det mormor som tok lodd i mitt navn, så det var kanskje hun som hadde vinnerlykken. Men nå har muligens noe av dette rubbet over på meg.

Tusen takk, Hilde Iren - eller kanskje jeg skal takke dine barn som valgte ut mitt nummer blant alle de 34 håpefulle! ;)

Gruppebilde

..med den nye kaspara-bambien med barn på plass, ytterst til høyre.

Arbeid og hvile

Et glimt inn i arbeidsrommet, som for tiden også kan brukes til avslapning. Øverst på ønskelisten nå, foruten å få montert opp lys, er et teppe til gulvet. Ser for meg en stor fin gammeldags fillerye, eller kanskje et fargeglad plastteppe. Vi får se hva lykken bringer og lommeboka tillater. I mellomtiden duger gamle madraser, tepper og puter som rommets lune element.

Ut på tur

Hver søndag var vi på tur, spesielt de helgene på høsten da Løvenskiold åpnet opp sine skoger for oss vanlige dødelige. "Vi" var gjerne mamma, pappa, broren min og jeg, sammen med mormor og morfar. Vi kjørte bil og var vel utstyrt med det vi trengte for å overleve en dag i skogen. Det var campingbord, campingstoler, eventuelt bærplukkerutstyr og proviant. Ingen hadde hørt om Rice eller House Doctor den gang, så utstyret var, ja, hva skal jeg si, vanlig. Ikke noe fiksfakseri.

Men alt var likevel som det skulle være. Med rause raster på ulike steder, som regel ved et vann. Jeg og lillebror lagde bondegård av kongler, nøtter, blad og pinner. Vannet som klukket eller bruste. (Det sistnevnte gjorde også fantasien!) Løvet som raslet. Lukten av kaffe. Lyden av matboksen til mormor, med med tre etasjer påsmurte brødskiver - med egg eller ost eller hjemmelaget syltetøy.

Slike dager var en fullkommen blanding av trygghet og spenning, for hvem kunne viste hva som skjulte seg bak neste tue?

Jeg priser meg lykkelig for at jeg har arvet mormors matboks. Den bidrar til at slike minner dukker opp av min ellers tåkete hukommelse. Matboksen er fortsatt med på tur (nå uten campingbord og campingstoler), og forhåpentligvis skaper den nye gode minner for våre barn - fjerde generasjon i rekken.

!

Learning is experience. Everything else is just information.

Albert Einsteins visdomsord er kjøpt i den fantastiske museumsbutikken til V&A i London i sommer. Se nettsiden til buyletterspresscards for flere vise ord.

Klar tale

Vi var på Fuerteventura. Jeg var relativt nybakt tobarnsmor, med minstemann på syv måneder og søsteren på snaue tre år. Ammetåke eller ei, situasjonen måtte utnyttes - det at vi var i utlandet, mener jeg. Mor fikk derfor fri til å dra inn til nærmeste "by", noe som så ut til å bli en skuffende affære, for makan til goldt sted skal man lete lenge etter. En liten Mango-filial ble redningen.

Senere, tilbake på hotellet, skulle jeg vise fram fangsten for familien. Jeg hadde blant annet kjøpt meg en ny lys olajakke og ditto olabukse. (Husk at det er noen år siden nå!). Jeg hadde vært litt i tvil om jakka. Den var kul, spørsmålet som surret rundt i hodet mitt da jeg prøvde den var snarere om jeg var kul nok for den. Til slutt landet jeg, lettere fandenivoldsk, på "hvorfor ikke?", betalte og gikk.

Jeg vinglet selvsagt et øyeblikk da min kjære mann nokså bastant påpekte at han ikke likte jakka da jeg dro den opp av posen. Men, tenkte jeg, jeg liker den, den er kul, litt spesiell, og da blir jeg også litt kul og spesiell. Hmf, jeg beholder den! Han følger jo uansett ikke med på motene.

Tilbake til prøvingen. Jeg tok på meg det nye antrekket inne på soverommet. Min lille familie ventet i det andre rommet. En siste titt i speilet. Ok, I guess.

Min lille datter fikk meg fort ned på jorden med denne kommentaren:

"Mamma, er du mann?"

Hun trodde jeg hadde kledd meg ut.

Og, ja, jakken ble levert tilbake neste dag.

Gul og blå

Glimt av rommene til ungene (før møbler og liv og røre og en liten smule rot kom på plass), begge har fått sin Ferm Living-favoritt på veggene. En gul og en blå. De er strålende fornøyd med valget! Beslektede farger på den gamle sovesofaen som ble anskaffet til lekerommet. Pussig nok nesten finere på baksiden.

Gult

...er kult.
Det lille søte huset er fra Rosendal, der alle har skifer på taket! Tapeten er fra et gammelt toalett et sted nær meg. Skulle ønske jeg kunne ta den med meg hjem...

(En hilsen til Kaspara som gav meg to gule skåler og et flott reinsdyrskinn - bare fordi jeg tilfeldigvis sto på trammen hennes samme dag som hun hadde gangen full av lopper på vei til loppemarked;)

Mugge-dilla

Husets mugge-beholdning har økt betraktelig de siste par årene. Det har ikke vært noen bevisst strategi bak disse innkjøpene. Jeg er egentlig ingen samler. Jeg vil også slite med å forsvare nødvendigheten av x antall mugger. Saken er bare den at de (altså de ulike muggene) rett og slett har ropt på meg i det våre veier har krysset hverandre. Ikke annet å gjøre enn å åpne opp armer, lommebøker og skapdører, vel?

Apropos

Jeg er visst i apropos-humør i kveld. Dette innlegget er et apropos til forrige innlegg om skrivesaker. Det er også et apropos til andre, tidligere innlegg om minner.

Dette lille skrinet med farger lyste mot meg på et loppemarkedbord for noen år siden. Det var gjenkjennelse ved første blikk. Men da jeg tok av lokket og puttet nesen min nedi fargene..., da var det ingen vei tilbake! (Apropos "gammel kjærlighet...")

Jeg er nemlig en uhelbredelig lukter. Det høres kanskje skummelt ut, men det er ikke annet enn at alle sanser gjerne har blitt brukt for å undersøke ting. (Og ting må jo undersøkes, tas på, snus opp-ned, luktes på!) Denne nysgjerrigheten i kombinasjon med en, på visse områder, usedvanlig dårlig hukommelse, har selvsagt ført til at jeg flere ganger i oppveksten har puttet nesen i den gule boksen med Hjortetakksalt!

Ja, ja, dette er en del av pakka meg - som jeg har lært å leve med. Heldigvis er det også visse positive konsekvenser. Som for eksempel det å plutselig være tilbake på barneskolen og nettopp ha fått tildelt et funklende nytt sett med firkantete farger - med god lukt!

Skrivesaker

Apropos gjenbruk; disse to, litt odde, koppene fra Staffordshire Potteries Ltd. har bokstavelig talt fått et nytt innhold. Te og kaffe er byttet ut med penner og binders. Hvis ikke det er gjenbruk, så vet ikke jeg.

Jeg har altså ikke lagt pennen helt på hylla selv om jeg nå er den lykkelige eier av en skrivemaskin. Det samme gjelder pc'n - det viste seg nemlig vanskelig å blogge ved hjelp av en skrivemaskin...

Gjenbruk

Gjenbruk er i vinden. Det er kamp om loppene og koppene og stoffene. Bruktbutikker og loppemarkeder rennes ned av ivrige samlere (ofte bloggere). En kan nesten si at gjenbruk er blitt forbruk.

Men det er helt feil å tro at dette med gjenbruk er et nytt fenomen. Våre beste- og oldeforeldre ville ha sett det som den største selvfølge å bruke ting omigjen. De var mestere i gjenbruk. En ananasdropsboks for eksempel ville derfor ikke havne i metallavfallet - som for øvrig ikke var oppfunnet enda (det var vel ikke bruk for slikt) - men heller bli brukt til oppbevaring av knappenåler. Gjenbruk!

Det hører selvsagt med til historien at den slags gjenbruk var nødvendig. Nøkternhet var et ideal. For å få endene til å møtes. Det er lett å glemme at Norge var et relativt fattig land helt fram til 1970-tallet da vi vant, nei fant, oljen i Nordsjøen.

I dag er vi, finanskrise til tross, langt bedre stilt (i alle fall økonomisk). Vi trenger ikke å bruke alt om igjen. Vi kjøper nytt. Vi kaster. Vi forbruker. Nettopp derfor er det så fint at retro og vintage og loppis er på moten. En kan jo håpe at gjenbruket til slutt blir større enn forbruket...

Kaspara-skatter

Jeg har hatt flaks. Samme dag som Kaspara oppdaterte sin salgsbutikk, var jeg innom siden og var, utrolig nok, tilstrekkelig rask (tingene ble solgt unna i en fei!) til å bli den kommende lykkelige eier av disse vakre Kaspara-gryteklutene og en ny Bambi! Nettopp slik hverdagsluksus man kan trenge en regntung høstdag.

Magisk?

Denne bloggverdenen er jammen litt magisk. Ikke før har jeg blogget mitt hemmelige ønske om en gammel skrivemaskin, så... Vips! Der står en blogglesende venninne på trappa med et bredt smil og en spennende liten bylt i armene. Mannen i huset ble en liten smule overrasket. Han visste nemlig ingenting om mitt ønske - i og med han ikke er videre opptatt av blogger eller blogging - ikke en gang sin kones - og dermed ikke hadde lest innlegget. Han er litt mer praktisk anlagt enn fruen, og så dermed ikke helt poenget med en skrivemaskin så lenge jeg har en pc. Jeg tipper det er mange der ute som mener som han. Samtidig tipper jeg at jeg har mange bloggere på min side. Eller?