Gode minner

Det er nesten så dette bildet føles som et selvportrett fra egne yngre dager. Ikke for å skryte på meg å ha vært så søt, altså. Tror for øvrig heller ikke at jeg hadde fullt så korte kjoler - i alle fall ikke etter at jeg sluttet med bleier... Det er mer fordi det er noe veldig kjent og kjært med slike søte og storøyde illustrasjoner - i alle fall for oss som er gamle nok til å huske 1970-tallet. Har en følelse av at lignende illustrasjoner var overalt på den tiden...

Svenska burkar

Bilder fra kjøkkenet på Barnas museum, Göteborgs Stadsmuseum, som jeg besøkte her om dagen. Det var mye annet fint der også - ikke minst for barna - men av en eller annen grunn festet jeg meg ved disse gamle boksene. Merkelig. Eller kanskje ikke...

PS. Fikk tips om at Göteborg Kex er 120 år i år - noe som også vises på nettsiden deres med et nostalgisk tilakeblikk. Og se på tegningen under, der er jammen boksen på bildet over. Det ser ut til å kunne bli en fin utflukt.

Griseører

Er det ikke rart... Etter at Jeanette fortalte om denne blomstens noe eiendommelig navn, (pig ears), har jeg sett den over alt. Ellers kan jeg i grunnen ikke huske å noensinne ha sett denne blomsten - selv om jeg nok har gjort det. Det er nesten som når man er gravid og med ett ser at verden er overbefolket av gravide. Vordende mager overalt. Hva sier det mon tro om meg at jeg nå med ett ser griseører over alt?

Kveldshygge

Tomt Figgjo-fat. Er det kaninen eller lille blå fugl på brettet som har forsynt seg, tro?

Bilder og ord

Et bilde sier mer enn 1000 ord sies det. Jeg har selv alltid hatt en forkjærlighet for ord. Men i det siste har jeg blitt klar over hvor mye jeg også setter pris på bilder - eller det visuelle.

En blogg uten et eneste bilde kan lett virke litt naken - og skal være veldig interessant eller utrolig godt skrevet for å fange og fenge noe særlig med blogg-lesere. Bilder spriter opp. Bilder illustrerer. Og ikke minst; bilder viser fram vakre ting og gode ideer.

Jeg har plutselig begynt å ta mange bilder av ting i heimen, noe jeg så godt som aldri gjorde før. Noen ganger føles det litt overflatisk - og kanskje litt skrytete; Se så fine ting jeg har! Men samtidig tenker jeg at det ikke er det jeg tenker om andre blogger. Jeg liker jo nettopp å bli inspirert og få gode ideer. Det er mye dette blogging handler om. Forskjellen på blogg og interiørblader er at det er oss, "kvinnen i gata", som er journalister og fotografer. Vi slipper andre inn og deler med hverandre. Uansett om det ikke alltid er perfekt det vi viser fram.

Bilder kan også sette igang en sliten hjerne. Jeg kan sitte nokså tom foran PC'n, helt utslitt av jobb og småbarnsliv, men med et bilde foran meg begynner det plutselig å skje noe. Ord knatrer ut av tastaturet. Ett bilde kan utløse uendelig mange assosiasjoner - og ord. Og det er på en måte dette som er utgangspunktet for boken på bildet. "A Picture Is Worth a 1,000 Words" inneholder 112 skriveøvelser for skrivelystne - alle med illustrasjoner som skal bidra til å kickstarte fantasien. Bokas mål er å hjelpe oss til å se ideer overalt hvor vi ser. Litt sånn som blogger og blogging også kan fungere...

Hyller og fat

Atter et loppekjøp. Atter en Figgjo. Dette fatet er et av favorittkjøpene fra vårens store loppehelg. Det er like fint. Kanskje det alltid har stått i en tallerkenhylle ala min? Apropos tallerkenhylle. Nå er endelig den ene hengt opp under den andre. Noe jeg har tenkt på å gjøre i, tja, ikke mer enn et par-tre år. Det var selvsagt ikke store jobben, men akk så tung veien er fra tanke til handling noen ganger. Neste skritt blir å male de to hyllene i en glad farge. Grønt kanskje. Kjenner jeg meg rett har jeg nok gjort det innen åtteåringens konfirmasjon. Allerede.

Bloggende glede

Det finnes store gleder og små gleder her i livet. Kunsten er å legge merke til dem alle. En stor glede var det selvsagt å endelig se Rom123-reportasjen fra FRYD+DESIGN-Jeanettes hus (selv om jeg jo har vært der flere ganger). Halve bladet var fylt av vakre bilder fra huset på Gulset. En liten (men likevel stor) glede var det å lese en annen side i det samme bladet - noe en venninne gjorde meg oppmerksom på. Jeg trodde ikke mine egne øyne! Min blogg? Første reaksjon var rødmende stolthet. Jammen morsomt at det er noen der ute som har lagt merke til mine portofrie brev. Andre tanke var at det må være en feil. Journalisten har kanskje blingset med adressene? Uansett. Slike små gleder må man ta til seg og med seg. Ikke sant?

(Takk Kari Røhne Haugen, deskjournalist Rom123)

Mai du milde...

Milde himmel, det er slitsomt med mai! Særlig når man velger å sette barn til verden 18. mai (for åtte år siden). Det er på en måte nok av ting som skjer i disse tider om en ikke skal ha barneselskap enten midt oppi stryking av flagg og bunadsskjorter, eller dagen etter dagen (og da er man gjerne allerede litt slitne, i alle fall undertegnende).

Mai er tilsynelatende pur idyll. Det er løvsprett og blomstring. Frodig irrgrønt og herlig knalle og duse blomsterfarger. Fuglene vaier. Flaggene kvitrer. Eller motsatt. Folket smiler. Særlig på 17. mai som er toppen av kransekaka. Vi smiler. Og vinker. Og håper at ingen ser at vi begynner å mislike hele 17. mai. Jo mer de trange skoene merkes, jo mer virker dagen som en gigantisk nasjonalromantisk smellbongbong. Hurra!

Misforstå meg rett. Jeg er for "Ja vi elsker", korps, bunader, is og pølser. Jeg er selvsagt også for barneselskap - og jeg ønsker selvfølgelig å gi barna mine en så fin bursdagsopplevelse som mulig. Problemet er bare at det gjerne blir en aldri så liten glipe (nærmere bestemt et gap) mellom teori og praksis.

I teorien (les: fantasien) ser jeg for meg et barneselskap ala BoligLiv eller Rom123. Et barneselskap som spruter av energi, kreativitet og omtanke. Med kaker som fremstår som estetiske nytelser. Barnehendene kan ikke vente med å angripe kakefatene. I praksis, det vil si i min virkelighet, er det slettes ikke tilfelle. Det er naturlig å tolke det faktum at kakefatene er omtrent like fulle når selskapet er over som et dårlig tegn. Faktum er at jeg ofte kløner det til når jeg skal trylle fram de lekreste ting - slik som så mange venninner klarer. Det blir liksom feil uansett. Derfor hadde vi i år sikret oss med Toro-pose-muffins, noe selvsagt ingen riktige BoligLiv eller Rom123-mødre ville ha gjort. Det pleier å være grei skuring, det vil si baking. Men neida. Selv der ble det feil. Jeg doblet smør-kvota og endte dermed med en veldig flytende muffinsrøre, mer mel, ennå litt mer mel, oppi formene, inn i ovnen, og voila, tørre muffins! Så enkelt!

Lindberg

En favoritt i skapet; dette blå plastserviset fra Gustavsberg fra 1970-tallet. Praktisk, uknuselig - og fint! Supert ute-på-verandaen-servise. Og selvsagt like supert inne. Det heter ”Blues”, er designet av Stig Lindberg (1916-1982). Han var en kjent, svensk tusenkunstner av en designer.

Serviset er loppekjøp fra noen år tilbake - og utrolig nok fant jeg det kort tid etter at FRYD+DESIGN-Jeanette hadde kjøpt søsteren "Balett" til en slikk og ingenting, og jeg egentlig var bittelittegrann misunnelig. Flaks ;-)

Lek og alvor

Jeg elsker dette bildet. Det viser farmor i lek med tvillingene i hagen. Vannslangen var nok et kjærkomment innslag en varm sommerdag. De dyrket nemlig blant annet agurker og bønner og poteter og korn, hadde høner og kuer, skog, og var fem barn. Det var nok å gjøre. Likevel hadde farmor "ting på stell". Hun var en fin frue. Iallfall fremsto hun slik da hun mange år etter at dette bildet ble tatt hadde fått 12 barnebarn (hvorav ni var gutter!), og det ofte var mye å passe på. "Nei, ikke løpe inn med skoene på!" Men dette bildet viser det jeg hele tiden visste, at farmor også var en god mor og en leken kvinne.

Det var en spesiell kontakt mellom farmor og meg. Kanskje fordi vi delte noen interesser, som historie og interiør. Vi snakket om gamledager og var til og med på biblioteket sammen for å spore opp slekt i gamle kirkebøker (og ble sjøsyke av å kikke for lenge på mikrofilm). Begge likte pene ting, ofte ting med en historie. Den natten hun døde, temmelig nøyaktig for ti år siden, begynte jeg plutselig å gråte. Selv om jeg befant meg i Oslo og hun var langt unna. Hun hadde vært syk i noen uker, men jeg visste ikke at det var så alvorlig nettopp denne kvelden. Jeg var nedsyltet i innspurt på hovedfag på den tiden. Men denne spesielle kvelden kom sorgen på en måte ramlende over meg. Plutselig. Om morgenen dagen etter fikk jeg vite at farmor var død - og at det hadde skjedd akkurat på samme tid som jeg begynte å gråte!

Et brett

I mangel av kreative tanker kan jeg kanskje bare rett og slett vise dette. Et brett. Dette er (også) en av loppene som ble med den fornøyde sjåføren hjem fra loppemarked her for noen helger siden. Bilen som loppene ble fraktet i har forresten stoppet idag. Ble det for mye for gamlefar, tro?

Rare hopp

Jeg hadde antagelig ledd meg plent ihjel om noen for fem år siden hadde sagt til meg at jeg skulle komme til å like og kjøpe små porselensfigurer. Ha! Makan til dill-dall (uten fornærmelse, Nina;), ville jeg ha tenkt da. Det er utrolig og rart hvordan smaken endrer seg - for det meste gradvis, men av og til også brått og plutselig. Det kan feks skje ved at en ser noe overraskende fint på en blogg. Eller i et blad. Enten vi liker det eller ikke så er det nok slik at vi blir påvirket, både av media og hverandre. Hopp hare, hopp. (Ingen vet hvor...)

Detaljer i rødt

...var også noe som ble plukket opp på loppemarkedet forrige helg. Og dermed ble min lille samling røde detaljer betraktelig utvidet.
Tilføyelse til de som lurer: Bildet over viser to speil i blank, rød plastikk. Ordentlig 70-tallsstil! Kanksje kitchy, men jeg liker dem. Det blir nok min datter (8 år om 15 dager;) som får disse. Passer fint som jente-stæsj på det nye rommet hennes. (Som vi for øvrig ser veldig fram til skal bli ferdig! Nå begynner nemlig hyttetur-preget ved å sove alle fire på ett rom å avta litt. Hardbarka krangling mellom bror og søster, i alt fra 15-30 minutter, er liksom blitt en del av legge-seg-ritualet... Lese, synge, krangle. Finn en feil!)

Kurven under er fra loppis noen år tilbake, og teppet ble kjøpt på den lokale brukt'n i høst. Jeg skvatt til da jeg så teppe-innlegget på bloggen I Veras hus. Det så veldig kjent ut... (Men jeg har mitt fremdeles, så da var det ikke så farlig;)