Når det indre teller

Som en motvekt til det utseendefokuserte innlegget foran, må jeg nesten fortelle om dagens antrekk for min sønn på 5 1/2 år. Han dro nemlig glad og fornøyd i barnehagen i dag iført sin søsters avlagte lyserosa chenille-bukse. Jeg prøvde forsiktig å advare ham om at de andre barna kanskje muligens kunne komme til å si noe på det, og hintet samtidig om at det lå en blå reservebukse i bagen hans... Men den slags kommentarer prellet av. Han var åpenbart ikke det minste bekymret over hva andre skulle mene om rosa bukser. Sjarmerende nok lot han til å være mer opptatt av at dette var samme type bukse som han til stadighet ser sin egen mor vandre rundt i (riktignok i grønn versjon), og som han til og med noen ganger har villet låne - både fordi den er så myk og god og fordi den er min.

Jeg lar meg imponere av den slags indre trygghet, og tenker at han selvsagt har helt rett; det betyr da ingenting hva andre mener så lenge en er fornøyd selv. Samtidig nyter jeg morskjærligheten han foreløpig ikke er flau over å vise. Det er en viss fare for at situasjonen er en annen om en ti års tid...

Når det ytre teller

De vakre omslagene i serien Penguin Fine Books er designet av Coralie Bickford-Smith, og kan garantert friste bokormer, spesielt de med blikk for det vakre. Men jeg ser ikke bort fra at slike bøker også kan få de som ellers bare leser magasiner eller, ja, blogger, til å prøve seg på en klassiker eller to.

Jeg er fristet til å sitere The Penguin Blog, som skriver at Coralie designer så vakre bøker at hun i disse økonomiske krisetider kan risikere å bli forhatt; "as she renders people unable to resist buying elegant hardback books, when they should really be eating instead. I am hungry, Coralie! Please stop this! My infant child needs shoes! Coralie, I ate his shoes!"

Bøkene selges på Waterstone's, men jeg er ikke sikker på om de kan bestilles til Norge. Selv er jeg foreløpig tilfreds med å se på de vakre bildene, men det hadde ikke vært meg imot om det kom ut klassikere med slik innbinding i Norge også!

Herlige tilfeldigheter

Det er mulig det var underbevisstheten min som sendte signaler til armen om å velge nettopp den filmen i hylla. Jeg hadde egentlig en annen og mer kjent film under armen. Men det var noe ved denne filmen, selv jeg aldri hadde hørt noe om den før, og selv om den bare fantes i ett eksemplar.

Det kan ha vært noe med coveret som fenget. Kanskje bildet. Eller tittelen. Alle femmer-terningene? Det lille bildet av Oscar-statuen? Da filmen først hadde kommet ned fra hylla kunne jeg se på baksiden at filmen hadde vunnet publikumsprisen på Sundance Filmfestival, og at det var en feelgood film. Det var nok for meg, jeg trengte ikke engang å lese hva filmen handlet om. Jeg har alltid likt både filmer, serier, bøker og alt annet som gir en god følelse.

Filmen viste seg heldigvis også å falle i smak. Handlingen var enkel, men varm og poetisk. Fra min krok av sofaen hørtes nok både humring og snufsing, og muligens en svak lyd av en diggende kroppsdel eller to. Musikken spilte en viktig rolle i selve handlingen, men var også utrolig fengende og vakker.

Det er også i forbindelse med musikken at dette med livets underlige, men herlige tilfeldigheter nærmest slo meg i hodet. Relativt tidlig i filmen er det en scene der boy og girl (som de også kalles i rulleteksten) spiller og synger en selvlaget sang i en instrumentbutikk, som får meg til å tenke "oj, det var da en kjent låt!!?" Jeg er på ingen måte musikk-ekspert, så jeg spør min kjære om den er på den nye cd'n hans, men det er den ikke. Han har aldri hørt låta før. Det er da det slår meg. At jeg for en par kvelder siden, helt tilfeldig, ramlet over bloggen Andedammen, der Jorunn hadde skrevet om gruppa The Swell Season og lagt ut en video av sangen "Falling Slowly" fra nettopp filmen "Once". Jeg hadde jo til og med lagt ut peker til gruppa på siden min, fordi jeg likte musikken, uten å ha tenkt noe videre over hvilken film den kom fra.

Så det var kanskje ikke tilfeldig det armen min gjorde i videobutikken. Antagelig henger hjernen min mere med enn jeg trodde, i alle fall den delen som rommer underbevisstheten.

"Falling Slowly" vant for øvrig Oscar for beste sang!

Både film, sang og gruppe er hermed anbefalt på det varmeste! Jeg skal også følge med på Andedammen, i tilfelle det skulle dukke opp flere gode tips.

(Og om nissen skulle lure, så ønsker jeg meg filmmusikken til jul.)

Minner

Min hukommelse er (som jeg kanskje tidligere har nevnt, men selvsagt glemt) svært selektiv. Jeg kan prestere å ikke huske folk jeg har gått sammen med på skolen, ting jeg har vært med på, eller det noen fortalte meg forrige gang vi var sammen. Noen ganger kan det med rette kalles gullfisk-hukommelse, i den velkjente betydningen av uttrykket, vel og merke. Dette kan være kjekt, feks når en er sammen med folk som elsker å fortelle de samme historiene om igjen og om igjen. Men stort sett er det flaut. Og det er heller ikke akkurat et personlighetstrekk verdt å skryte av. Hadde det ikke vært øyeblikk der jeg faktisk får bevist for meg selv at "jo, hukommelsen funker, den", så ville selvfølelsen antagelig ha vært betraktelig lavere.

Det rare er ofte hva jeg husker. Jeg kan for eksempel huske skremmende mange detaljer fra et loppemarked. Det er nesten som om jeg kan bla fram fotografier av både årets og fjorårets stappfulle gymsaler og bugnende bord. Jeg ser for meg møbler og nips, farger og fasonger, kjøp jeg gjorde, kjøp jeg ikke gjorde. Hadde det skjedd noe kriminelt i en slik sammenheng ville jeg ha vært et utmerket vitne - med mindre jeg hadde stått og klamret meg fast til et særdeles godt kjøp, selvsagt. Da blir man (jeg) nemlig urimelig sneversynt og lettere amper. Det gjelder jo å hegne om byttet.

Vel , tilbake til dette med hukommelse. Jeg har en mistanke om at de tingene jeg husker best ofte er knyttet til situasjoner der jeg er i flytsonen, dvs flow. Da er jeg skjerpet og tilstede. Da er jeg i nuet, og nyter det. Håpet er at mindfulness kan hjelpe meg med å ta noen riktige, viktige valg, slik at flyt-tilstanden kanskje kan komme litt oftere... Ellers har jeg selvsagt noen knep for å få minnene på gli, men det får jeg komme tilbake til senere.

Lätt slutna ögon

Den første uken med mindfullness er over. Så godt som hver dag har jeg holdt av 45 minutter, lagt meg godt til rette på et behagelig sted, iført behagelige klær, for å lytte til cd nr en i programmet. En svært behagelig kvinnestemme forteller meg hva jeg skal gjøre, på svensk. Hun sier blant annet at jeg skal ha "lätt slutna ögon". Og det rådet har jeg selvsagt fulgt. Det er lettere å fokusere på det viset. Problemet hittil har (ikke overraskende) vært at det hele har blitt så behagelig at jeg har sovnet fra hele greia. Det har selvsagt gitt meg en power nap, men kanskje ikke gjort meg mer bevisst nærværende? Men idag kom gjennombruddet. Jeg klarte faktisk (kanskje takket være espressoen jeg tok rett før) å holde meg våken lenger enn til tærne på høyre bein, og fikk dermed med meg hele programmet. Jippi! Da går det den rette veien.

Noe av poenget med den mediterende øvelsen er å øve opp oppmerksomheten på ens egen inn- og utånding. Dette skal bidra til avslapning og klarhet, være en kilde til styrke og energi, og på sikt bli en dyp kilde til balanse og våkenhet. Det høres unektelig fint ut.

Jungeltelegrafen

Jeg er imponert! Over hvor liten (og samtidig overveldende stor) verden virker når en bader i blogger. Som fersk bloggleser begynner du kanskje ganske lokalt med bloggen til en venninne eller en blogg du har lest om i et blad eller en avis. Men før du vet ordet av det, etter tre-fire timer (oops!) foran skjermen, har du vært i både naboland og fjernere strøk. Hvis andre enn mine to nære venninner tilfeldigvis skulle ramle over denne siden og lese dette, regner jeg med at dere vet hva jeg snakker om. Linker og anbefalinger på en blogg fører deg raskt videre til en annen, som selvsagt også har linker og anbefalinger til spennende blogger, og som derfor igjen fører deg videre, helt til du litt småsvimmel tar deg i å lure på hvorfor i huleste du kikker på en kinesisk side om ting du ikke engang ante eksisterte.

Blogging handler ofte om tilfeldigheter, og det er kanskje dette som gjør bloggingen til den mest effektive jungeltelegrafen 'ever' (det spørs om det er like praktisk i jungelen, men det får så være).

Den siste tiden har jeg vært vitne til hvordan min gode venninnes blogg (FRYD + DESIGN) har gått fra å bli lest av nærmeste omgangskrets, til en fast kjerne av svorne fans, og videre til å bli hyllet på store amerikanske samleblogger og dermed øke antall besøkere betraktelig. Både kommentarer og sitemeteren hennes viser at hun har lesere fra alle verdens hjørner, og da kan en jo selv tenke seg hvordan utviklingen blir videre. En forutsetning for denne globale utbredelsen er selvsagt at man skriver så folk forstår, og i denne sammenhengen betyr det på engelsk. Og det er det mange som gjør, enten de er norske, svenske, danske, nederlandske, iranske, tyske(!) eller franske(!!).

Hvis ikke dette er kulturell globalisering i praksis så vet ikke jeg!

PS. Som en vennlig gest har min venninne lagt en peker til min side fra sin, noe jeg tipper irriterer hennes utenlandske fans, i og med de her finner en side med rare ord, med æ, ø og å, som (enda verre) nærmest er fri for bilder. Et helt klart sjangerbrudd i forhold til den og de sidene de kommer fra. Ja, ja, jeg får se om jeg etterhvert finner noen på min egen størrelse å leke med her i bloggsfæren.

Ad-free

En oppmerksom leser vil ha sett ad-free-blog-symbolet i margen til venstre. Samme leser vil da muligens ha humret litt for seg selv og tenkt at det kanskje er en smule optimistisk. Som om jeg tror at annonsørene ville stå i kø for å betale for en annonse på denne siden. Det tror jeg altså ikke at de ville - i alle fall ikke ennå. Men jeg liker ideen bak, at en skal slippe irriterende annonser som ukontrollert popper opp her og der, og ikke minst liker jeg uglen.

For adfreeblog.org er motivasjonen bak symbolet at lesere av ad-free-blogger skal kunne stole på at alle anbefalinger på siden (enten det er et produkt, en bok, et kunstverk, en ide eller en blogg) er ektefølt, og ikke på noen måte sponset av andre. Og slik er det altså også på Portofritt!

Pusurboka

Hvis du er av arten hunkjønn og du ble født en gang på 1970-tallet, har du antagelig eid en pusurbok eller to. Jeg tipper at du da ikke bare var passiv eier, men at du flittig og daglig bidro til å fylle sidene med grundige refleksjoner av typen "Jeg elsker Rune", "matte er kjedelig" eller "Paul Young forever" (så feil kan man ta). Selv satt jeg i timesvis med pusurboka mi og klipte og limte og kreerte flotte sider som skulle vise hvem jeg var - som om jeg visste det! Det var bilder av gutter jeg - kanskje på grunnlag av et bilde fra lokalavisa - var forelsket i, nensomt satt sammen med visdomsord, dikt og ord på snei. For ikke å glemme glansbilder klippet ut av den hellige Poco Loco-/Bik Bok-katalogen, der damene var vakre med minst tre meter lange ben og legger tynne som spaserstokker. Etterhvert ble også forsiden fornyet. Pusur måtte vike til fordel for en collage som skulle si noe om hvem jeg var (les: ville være). Det sier vel litt at forsiden hyppig ble endret...

Og nå, et par tiår etter (ja, vi begynner å dra på årene), er et stadig voksende antall av oss pusurbok-elskere å finne her i bloggsfæren. I dag er vi noen-og-tredve, vi liker kreative sysler, og vi liker å samle tanker og ideer et sted. Den største forskjellen er kanskje at vi nå synes det er greit at fremmede leser resultatet.

[Min selektive hukommelse gjør at jeg ikke husker om guttene hadde pusurbok. De hadde kanskje et alternativ til den? Eller drev de rett og slett ikke med slikt? Innspill mottas med takk!]

Lopper i blodet

Du har sikkert kjent det før, adrenalinet som pumper i kroppen, som gjør beina en smule skjelvne, men likevel underlig målbevisste. Rett før den store prestasjonen. Det du har sett frem til og forberedt deg til i lang tid. Nå er det bare minutter igjen.

Mentalt har du gjennomgått dette mange ganger, men du er likevel spent på om du har truffet toppformen. Det er NÅ det gjelder.

Du titter spent rundt på de andre. Hvem er de argeste konkurrentene her, mon tro? Noen du kjenner fra før? En skal ikke skue hunden på hårene, men hva annet kan man skue dem på i en sådan stund? Blikket kanskje, eller utstyret. Det er alltid slik at noen legger mer vekt på profesjonelt utstyr enn andre. Med mindre dere har konkurrert mot hverandre før, vet du egentlig ikke hvem du bør vokte mest, hvem du bør spisse albuene mest overfor. Derfor må du være skjerpet

Hei! Det der er juks. Hold deg bak linja til startskuddet går. Rett skal være rett!

Etter å ha registrert og beste evne ha kartlagt motstanderne, er det om å gjøre å lukke dem ute. Du må gå inn i deg selv. Som et profesjonelt konkurransemenneske. Kjenne på adrenalinet. Det gjelder å utnytte loppene i blodet.

Ansiktet legges i en passende pokerposisjon. Det er viktig å psyke ut motstanderne ved å se så uberørt ut som mulig. Adrenalinet bør være en godt skjult hemmelighet. Se likeglad ut. Ikke la dem se at du ser på klokka.

Det gjelder å være klar i hodet. Du må være parat til å smette forbi og innimellom de andre, ja over om nødvendig. Ingen tid for nåde. Den stokken kan være motstanderens knep for å skaffe seg et fortrinn. (God idé, forresten!) Her skal ingen kvinner og barn komme først. Du er tross alt litt av begge deler selv.

Pokermaske og lopper kjemper en indre kamp. Du flytter vekten fra ben til ben. Venter på startskuddet. Funksjonærene gjør seg klare. En av dem rensker stemmen og sier endelig ordene alle har ventet på: "Loppemarkedet er åpent!"

Mindfulness

I de kommende åtte ukene skal jeg innvies i en verden av her & nå - ikke sladrebladet heldigvis. Jeg skal gradvis lære meg å være mer bevisst tilstede i øyeblikket. Jeg skal ikke tenke så mye på ting som har skjedd, burde ha skjedd, skal skje eller bør skje. Jeg skal heller fokusere på nuet - med alle sanser - og dermed bli mer våken og oppmerksom på det som er. Altså mindfulness.

Den som skal lede meg inn i denne nære, men akk så ukjente verdenen, er en yngre utgave av Alfons Åbergs pappa, men med skjegg og uten pipe (foreløpig).

Motsatsen til det å være bevisst nærverende, er å gå sovende gjennom livet. Men selv om en mang en mørk morgen kan lengte etter mer søvn, er det vel ikke særlig forlokkende å sove seg gjennom livet?

De siste årene har det hendt at jeg har fått noen lynnedslag av klare tanker. Plutselig har jeg sett det absurde i det å aldri ta seg tid til å nyte nuet. Alltid er det noe som skal gjøres; Jobb, oppvask, vaske klær, brette klær, lese aviser, skrive handlelapper (selv om de ofte blir så fantasiløse at en like gjerne kunne ha hatt en to-tre faste versjoner liggende), handle, planlegge neste helg eller ferie, sjekke mailen (og vips så er man fanget i et av dagens største tidssluk), ta en telefon, lappe en bukse (for ikke å være helt "bruk og kast"), og... ja, du skjønner. Og mens disse tingene og mere til skal ordnes, blir både barna dine og du selv eldre. Og før du vet ordet av det tenker du kanskje vemodig tilbake på årene da barna var små og du fortsatt kunne betrakte deg selv som ung voksen.

Jeg ser dette som en gylden anledning til å endre mønsteret. Mindfulness here I come! (Må bare slå av PC'n først.)

Portofritt

Ok, jeg savner brev. En naturlig løsning på dette er vel da rett og slett å ta opp pennen igjen og begynne å skrive brev. Er det noe å mase om? Nei, og jeg skal heller ikke mase mer om det. For samtidig som jeg er stappfull av nostalgi og fascinasjon av "gamledager", er jeg også nysgjerrig på mye av det nye som skjer, som i denne "bloggsfæren". Kanskje kan en blogg erstatte det gamle behovet for brevvenner?

En må også innrømme at blogger har flere fordeler som de gode gamle brevene ikke hadde:

1. Er du nysgjerrig av natur kan du feks glede deg over å ha muligheten til å lese totalt fremmede menneskers "brev", enten de kommer fra nabohuset (som du selvsagt ikke aner noe om), fra USA eller Iran, fra saklige herr Nilsen eller kreative Pippi.
   
2. Er du interessert i hekling eller fluebinding kan du både bli inspirert og lære av andre, eller inspirere og lære bort til andre.
3. På denne måten kan du også "risikere" å ende opp med flere tilskudd på vennetreet. Plutselig oppdager du jo at det finnes andre som tenker som deg, som liker de samme tingene som deg, som rent ut virker som et svært sympatisk menneske og som du bare må møte på et bloggtreff.
   
4. Er du ikke så glad i å bruke ord, kan du faktisk velge å bruke bilder. Om du er riktig kreativ kan du selvsagt legge ut bilder du har tatt selv, men ellers har du alltids mulighet til å legge ut andres fine bilder (hvis du spør først/sier hvor de er hentet fra).
5. Du trenger ikke å vente med å sende til postkontoret åpner så du får kjøpt frimerker.
   
6. Du trenger faktisk ikke frimerker. Det hele er jo PORTOFRITT!!
   Dermed kan jeg "sende" dette pene og positive postkortet til alle som tilfeldigvis måtte snuble over denne siden...
   

(fra Dauphine Press.)

Kjære brev

Jeg savner brev. Det vil si hele konseptet med brev. Jeg savner det å sette seg ned med et blankt ark (eller flere), å velge en god penn (eller flere), for så å begynne den noen ganger omstendelige prosessen med å forme ord på arket. Ord som blir setninger. Setninger som blir sammenhenger, noen ganger helt uventede sådan. For mens du sitter slik i fred og ro, konsentrert, kan du merke at hjernen din av og til løper foran deg. Hånden skriver som best den kan. En og annen skrivefeil er lov. Du har jo ikke mulighet til å benytte deg av noen angreknapp eller andre hurtigtaster. Det får bli som det blir, med en overstrekning her, litt blanko der, eller i verste fall et helt nytt ark. Nytt ark, nye muligheter.

Det er nesten så jeg savner skrivekrampen og den lille kulen jeg fikk på langfingeren av å holde så hardt i pennen.

Jeg savner det å ta seg til til å skrive brev.

Jeg savner den tiden da brev ble sendt i en konvolutt i posten, kom fram noen dager senere, og ingen forventet svar samme dag. Tenk som vi ville ha ledd dengang om noen hadde fortalt oss at det ville bli slik om et par-tre tiår! At brevet ville komme frem til mottaker samme sekund som det ble sendt. Utenkelig! (Riktignok fantes det faks, men hvor mange benyttet seg av det sånn på privaten?) Eller at avsender ville begynne å tappe utålmodig med fingrene i påvente av svar lenge før det dengang engang hadde rukket å dumpe ned i postkassa.

Dagens e-post, chatting og sms er ingen fullgod erstatning for brev. Hvorfor? En forklaring kan være knyttet til det at vi blir bombardert med slike hele tiden. Inflasjon. Brevskrivingen mistet nok også noe av sjarmen for de som fikk 20-30 brev hver eneste dag. Men det var neppe et utbredt problem - annet enn i visse strøk i Hollywood, kanskje. En annen forklaring er nok det at man i dag forventer effektivitet. Fordi vi visstnok fortjener det. Det nytter ikke å vente en uke med å svare på en sms eller e-post, i alle fall ikke hvis du skal fremstå som en up-to-date-person, en som er med på de effektive notene. Men stopp litt. Det er noe som skurrer her. Effektive noter? Hvor fin musikk blir det av slikt?

Snail mail

"I also wanted to incorporate snail mail, the method of delivery we don’t use in our daily posts, and put a little sense of anticipation back into going to the mailbox, hoping for what the day’s delivery may contain."

Fra beskrivelsen av bloggprosjektet "Do Not Leave Unattended!"